Mandag 25. januar er det 140 år siden den siste offentlige henrettelsen i Bergen. Nærmere fem tusen var til stede da den svenske morderen Jakob Alexander Jakobsen Wallin mistet hodet sitt på Nordnes.
Folksomt blir det nok også på Bergen offentlige Bibliotek samme dag når forfatter og lokalhistoriker Christopher Harris forteller om Bergens skyggesider på 1800-tallet. Forbrytelse og straff er temaet for månedens lokalhistoriske foredrag på biblioteket.
Falskmyntner og drapsmann
Mellom 1842 og 1902 ble 188 personer dømt til døden i Norge, men bare 20 av dem ble henrettet. Fire personer er halshugget i Bergen etter 1814, begge på Nordnespynten der Akvariet og Havforskningsinstituttet nå ligger. De to mest kjente er falskmyntneren Jens Fenstad og drapsmannen og omstreiferen Jakob Alexander Jakobsen Wallin.
Jens Fenstad ble dømt til døden flere ganger for å ha laget falske pengesedler. Klokken 08.30 9. november 1825 ble han hentet ut av cellen sin på Bergenhus og ført til Nordnes av politi og 24 vaktmenn. Klokken 09.00 ble han halshugget. Deretter sørget slaver fra Bergenhus for at han ble begravet utenfor St. Pauls kirkegård.
Jakob Alexander Jakobsen Wallin. Fotografi i arkivet fra Botsfengslet, Riksarkivet.
Omstreiferfamilie
Jakob Alexander Jakobsen Wallin var født i 1820 i Särna i Dalarna. Han ble henrettet for drapet på Erik Madsen Hammer utenfor Manufakturhuset i Bergen.
Foreldrene var norske omstreifere. Moren døde da han var liten gutt, og faren skal ha vært en tyrann. Wallin ble også omstreifer og fikk en lang kriminell historie. Gjennom hele sitt liv gikk han inn og ut av fengsel for tyverier og voldsepisoder. I rettsdokumentene står det at «selv andre omstreifere og tartarer var redde for Wallin og hans kniv. Han ble lett sint og voldelig, men kunne ellers være veltalende».
Ifølge Christopher John Harris bar Wallin nag til alt og alle som hadde med fengsler å gjøre, og det ble ikke bedre da han ble straffet en gang med ‘vandstraalen’ eller ‘morderslangen’ som Wallin kalt denne. Søndag morgen 2. mai 1875 var Wallin til lufting på gårdsplassen ved tukthuset – dvs. på plassen ved Manufakturhuset ved dagens rådhus. Han var sint, og kranglet med oppsynsfolket. Det ble bestemt at han skulle settes i arrestrommet ved tukthuset på mandag. Mens Wallin var på gårdsplassen mandagen gikk underinspektør Hammer bort til ham for å få han inn i prestestuen ved siden av arresten. Wallin ble sint og plutselig trakk fram en kniv, og stakk Hammer i underlivet. Erik Madsen Hammer døde dagen etterpå».
Ga verktøyskrin til offerets eldste sønn
Wallin ble i Bergen Tukthus dømt for overlagt knivdrap på Hammer. Saken gikk helt til Høyesterett, og benåding ble avslått. Kongen undertegnet dødsdommen. Erik Hammer etterlot seg kone og syv barn. Wallin angret på drapet, og ga det fineste han eide, et verktøyskrin, til Hammers eldste sønn, Hans Gudbrand Hammer.
På henrettelsesdagen kunne bergensere kjøpe skillingsvisen «En ny og sandfærdig Beretning og Vise om den grusomme Morder Wallin». Wallin ble halshugget klokken 09.00 av skarpretteren Theodor Larsen, som ble tilkalt fra Christiania hvor han til daglig var laboratorieassistent ved Rikshospitalet.
Henrettelsen er malerisk skildret i boken Paa Vandring (1882) av den bergenske forfatteren John Paulsen (1851–1924).
Etter at byfogden hadde lest opp dommen for Wallin, og det hadde vært sunget en salme, holdt Wallin en kort tale før presten Dahl leste Fader Vår. Øksen falt på slutten av bønnen. En lege konstatert at Wallin var død. Liket ble kjørt vekk og gravlagt på Møllendal.
Skarpretteren klar for to nye hoder
Skarpretter Larsen skyndte seg tilbake til Østlandet hvor han skulle kappe hodet av de siste to personer som ble henrettet offentlig i Norge: Sofie Heffermehl og «Svartbækken» eller Kristoffer Grindalen i Hedmark.
Den nestsiste som ble halshugget var den svenske giftmordersken Sofie Johannesdotter Heffermehl, som var bosatt og virksom i Norge. Hun ble halshugget 22. februar 1876 på Borgermesterløkken i Halden for blant annet tre tilfeller av giftmord med arsenikk.
Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen var den siste som ble henrettet i Norge etter den vanlige straffeloven. Han ble halshugget på Hamar 25. februar 1876, altså nøyaktig en måned etter at Wallin forlot sitt jordiske liv på Nordnes for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Både Wallin, Sofie Johannesdotter og Kristoffer Grindalen ble tatt av dage av samme skarpretter.
Den eneste brukte henrettelsesmetoden på 1800-tallet var halshugging med øks. Henging ble avskaffet ved kongelig forordning av 1789. Brenning på bål, drukning og radbrekking var formelt gyldige straffer helt frem til straffeloven av 1842, men ble ikke brukt siden tidlig på 1700-tallet.
Henrettelsene på 1800-tallet ble utført offentlig med et publikum på opptil fem tusen. En prest var til stede og «Fader vår» ble framsagt av prest, med mulighet for den dømte til å stemme i, og underveis ble halshuggingen utført.
Nærmere ti rettersteder i Bergen
Man vet om nærmere ti steder i Bergen hvor det har foregått henrettelser. Ytterst på Nordnes var det trolig vært rettersted i vel 700 år. I Tyvholmen (senere kalt Kristiansholm) i Sandviken ble tyver hengt. Blant de hengte var fogden i Senja, Dynnes Perssøn, som hadde drevet med underslag. Kildene forteller om mange henginger der ute på holmen over en lang periode.
Andre kjente rettersteder var Hospitalsmarken, tvers overfor St. Jørgens Hospital, på Sydneshaugen og på Nøstet, nedenfor reperbanen. Det var også galge på toppen av Galgebakken, bak Fredriksberg festning. Med Wallins død i 1876 gikk retterstedene på Nordnes ut av bruk.
Kong Christian IV så hodet fallet, og dro igjen
Henrettelsene var offentlige og skulle virke avskrekkende på folk. De skulle derfor utføres foran et publikum i 1599. Da kong Christian IV var i Bergen i 1599, red han ut til Nordnes for å bivåne henrettelsen av Jon Jempt 16. juli. Jon ble halshugget under kongens åsyn. Da hodet var skilt fra kroppen, red kongen innover igjen til Slottet, mens liket til Jon ble partert mens mange skuelystne bivånet det makabre.
Dødsdommene på 1700- og 1800-tallet kunne blant annet være for fosterdrap, manndrap, blodskam og grovt tyveri. Halshogging skulle skje ved sverd etter 1737, men i 1797 ble det bestemt at bøddelen igjen skulle bruke øks. Noen ble kun dømt til å bli halshugget. Da kunne kroppen begraves på nærliggende St. Pauls kirkegård. Var man derimot dømt til «ekstra pinsler», ble kroppen delt opp og gravd ned på retterstedet og dermed dømt til evig pine i helvete.
Kilder: artikkel av Christopher John Harris og Wikipedia