Etter 66 års drift står Barneklinikken på Haukeland for fall. Bygget var en frigjøringsgave fra Sverige.
Barneklinikken er landets nest største barneavdeling. Årlig blir om lag 4000 pasienter i alderen 0 til 15 år innlagt, og avdelingen har om lag 3000 dagpasienter. I tillegg kommer polikliniske pasientkonsultasjoner ved Dagpoliklinikken. Barneklinikken flytter nå midlertidig inn i Marie Joys’ hus.
På selve frigjøringsdagen 8. mai 1945 tok ombudsmann i den svenske landsorganisasjonen, Nils Goude, initiativ til en innsamling av en frigjøringsgave til Norge. Initiativet fikk bred tilslutning, ikke minst takke være Sveriges radio.
På kort tid hadde en samlet inn seks millioner svenske kroner. I tillegg kom 4,3 millioner svenske kroner som var til overs fra «Svenska Norgehjälpen».
Barneklinikk med 96 senger
Svenskene gikk nå inn for at det skulle bygges en barneklinikk på Rikshospitalet med 110 senger og ved Haukeland sykehus med 96 senger. Barneklinikken på Rikshospitalet skulle koste 4,5 millioner norske kroner og den i Bergen skulle koste 3,5 millioner. De resterende pengene skulle gå til barneavdelinger i Tromsø, Bodø og Narvik.
30. mai 1950 innviet HKH kronprinsesse Märtha Barneklinikken på Rikshospitalet. Dagen etter kom hun med nattoget til Bergen for å innvie Barneklinikken i Bergen.
Den beste barneklinikken i verden
I en tale under åpningen av Barneklinikken uttalte helsedirektør Karl Evang at Barneklinikken i Bergen var den beste barneklinikken i verden. Evang var ikke bergenser og heller kjent for å være nøktern i ytringene sine. Synspunktet hans var faktisk ganske representativt for fagkunnskapen på den tiden.
Det er liten tvil om at begge de to barneklinikkene, men særlig den i Bergen, fremsto som nyskapinger blant norske sykehus. For første gang var det tatt hensyn til barnet sitt behov i et sykehus, noe som har vært vanlig siden.
Egne barnestuer
I Bergen var en i den heldige stillingen at Trygve Olaf Schønfelder (1886 – 1954), som ble overlege ved Epidemisk avdeling ved Haukeland sykehus i 1922, hadde studert barnesykdommer i Frankrike. Hans interesse for pediatri synte seg mellom annet ved at han var en aktiv deltaker på møtene til Norsk Pediatrisk selskap. Ved avdeling F på epidemisk avdeling fikk han innrede to store saler til barnestuer i tillegg til en sidestue med to senger. I alt var det plass til 32 barn under 12 år med ikke-epidemiske, medisinske sykdommer.
En av salene var satt av til spedbarn og beregnet for 12 pasienter, men det var ofte flere. De tidlig fødte barna ble lagt i «glassbokser», en slags forløper for dagens kuvøser. Sidestuen ble noen ganger brukt til å legge inn ammende mødre sammen med barnet, men i regelen ble mødrene innlosjerte på avdeling B eller D dersom de hadde brystbarn.
Nytt medisinsk fakultet ved universitetet
Det vedvarende påtrykket for å få egen barneavdeling ved Haukeland sykehus ble derfor ikke grunngitt ut fra barnas behov, men ut fra behovet for en pediatrisk avdeling hvor en kunne undervise i pediatri, noe som var helt nødvendig ved et påtenkt nytt medisinsk fakultet ved Universitetet i Bergen.
En utredningsrapport utarbeidd av en fakultetskomité i perioden 1915 – 1923 klargjorde at Haukeland sykehus manglet flere spesialavdelinger for å kunne gi fullstendig undervisning til medisinske studenter. Det gjaldt i første rekke barneavdeling, Øre- nese- hals-avdeling, nevrologisk avdeling, øyeavdeling og hudavdeling.
Ny direktør ble en drivkraft
I 1927 tiltrådte Nils Backer-Grøndahl (1877 – 1975) som overlege ved kirurgisk avdeling og direktør for Haukeland sykehus. Han ble raskt en viktig drivkraft for opprettelse av et medisinsk fakultet i Bergen. Backer-Grøndahl ble også tidlig klar over at mangelen på spesialavdelinger var en av de viktigste innvendingene mot opprettelse av et nytt fakultet.
I 1928 satte formannskapet i Bergen ned en byggekomité som skulle utarbeide en plan for utbygging av Haukeland sykehus, blant annet for å se på muligheten for etablering av et klinisk medisinsk fakultet. Som sykehusdirektør var Backer-Grøndahl medlem i denne komiteen. En så på muligheten for å plassere spesialavdelinger i en påtenkt ny østre fløy til hovedbygget, hvor en alt hadde bygd grunnmur til kjelleretasje.
Planarbeidet gikk tregt, dels grunnet den verdensomfattende økonomiske depresjonen som startet i USA i 1929. Samme året ble det lagt tak over grunnmuren til østre fløy slik at denne ikke skulle ta skade av regnet. Dette dekket skulle vise seg å bli liggende i mer enn 20 år.
Legater til Bergens vel
I midten av 30-årene viste norsk økonomi tegn til forbedring, og Backer-Grøndahl tok nå initiativet til å sette planene om et klinisk medisinsk fakultet i Bergen på dagsorden igjen. I 1936 kom det et uventet innspill fra kjøpmann G.C. Rieber om at et legater han hadde opprettet i 1929 og som bar navnet G.C. Rieber og hustru f. Gysin’s legat til Bergens vel, ønsket å bidra til et større medisinsk formål.
I desember 1939 kom den offentlig bekreftelse på at legatet hadde stilt kr 250.000,- til disposisjon for bygging av en barneklinikk, samt et driftstilskudd på kr 10.000,- årlig i 10 år. Vilkåret for gaven var at byggearbeidet var kommet i gang innen 1944.
Sykehusarkitekt Halfdan Følling startet opp planarbeidet og laget tegninger til en klinikk med 30-40 senger med poliklinikk. Så kom krigen i 1940 og hele byggesaken ble lagt til sides. I ettertid ser en at det var et hell for Bergen at byen fremdeles ikke hadde noe barneavdeling da freden kom i 1945.
Selv om en visste at det ville bli store driftskostnader med et nytt barnesykehus, ble gaven fra Sverige mottatt med stor begeistring i Norge og Bergen.
Et laget en betenkning til den svenske komiteen. Der foreslo de en klinikk på 80 senger, med en stor poliklinikk og rom for kontrollstasjon av spedbarn og småbarn. Den svenske arkitekt Gustaf Birch-Lindgren. Birch-Lindgren hadde ansvar for planarbeid og tegninger, mens den tsjekkiskfødde arkitekten Stefan Horanyanszky tegnet Barneklinikken. Det ble bestemt hvor bygget skulle plasseres og at kommunen skulle koste en tunnel under Haukelandsveien som knyttet Barneklinikken sammen med Haukeland sykehus.
Svenske entreprenører
Den opprinnelige byggeprisen var 150-160 kroner per kvadratmeter, men da grunnarbeidet skulle starte i 1947, hadde prisene steget mye. Det planlagte utstyret ble derfor forenklet og byggearbeidet ble lagt ut på skriftlig tilbud. Det viste seg da at de svenske tilbudene lå 20-30 prosent under de norske. Dermed gikk hovedentreprisen til det svenske entreprenørfirmaet Gumpet og Bengtson.
Grunnarbeidet ble utført av bergensfirmaet Eide og Eide. Alle byggevarer, bortsett fra sand, manglet i Norge. Alle materialer og utstyr kom derfor fra Sverige og ble skipet ut fra Lysekil. Også 40 svenske bygningsarbeidere og egen arbeidsbrakke ble sendt til Bergen.
Dårlig kvalitet på betongen
Grunnsteinen ble lagt ned 27. august 1947 av den svenske ambassadøren, friherre Johan Beck Friis. Grunnsteinen inneholdt et blyskrin med et skriv i pergament som redegjorde for gaven, et fullt sett av tegningene av Barneklinikken og et sett av alle norske mynter i 1947. Byggearbeidet kom i gang i april 1948. Det var en regnfull vår og i avisreportasjer klaget de svenske arbeiderne over det vedvarende regnet som senket byggeprosessen. Ellers undret de seg over at butikkene stengte klokken 16, at folk kunne leve av bare fisk og at de ikke fikk sprit på restaurantene. Det gikk ord på byen om at de byttet bort sement som var mangelvare, mot sprit til byens borgere som møtte frem på byggeplassen med karveakevitt og trillebår. Dette mener en er en av grunnene til at betongen på Barneklinikken i Bergen senere viste seg å ikke være av beste kvalitet.
Ved åpningen hadde Barneklinikken 96 ansatte, eller like mange som det var sengeplasser. Klinikkens første overlege var Alfred Sundal (1900 – 1991). Ellers besto legestaben av en reservelege, to assistentleger og fire kandidater. I slutten av mai 1950 hadde en tilstrekkelig personale på plass og 22. mai ble den første pasienten lagt inn. Alt var nå klart for den offisielle åpningen av Barneklinikken.