I november 2002 besøkte Årstadposten Nymark grendahus, der Willy Monsen (født 1928) fra St. Olavs vei trollbandt de unge med historier om oppveksten sin på Nymark på 1930-tallet. Barna som var til stede er i dag i begynnelsen av 20-årene.
Willy hadde fått i oppdrag å mimre frem barnelekene som bergensere over 70 hadde da de var barn og ungdom. Han fortalte om kattepinn og blydunk og andre leker. De unge som var flasket opp med TV-kanaler i hopetall og dataspill ble forundret når Willy fortalte at det ikke fantes leketøysbutikker. Man laget lekene selv. Gleden var stor når en trebil med bevegelige hjul var klar fra egen «fabrikk». Noen måtte svi for sin iver etter å lage leker. En kamerat på Nymark klatret opp på taket og forsynte seg av blyet rundt pipen. Faren sørget for at gutten fikk grundig straff for sin tankeløshet.
Beskutt av soldater
At de unge måtte være inne til bestemt tid forundret de unge. En gang kunne det gått ekstra ille for unge Willy. Noen tyske soldater skjøt etter ham, men kjuagutten kom seg hjem i sikkerhet. Soldatene ble straffet, og Willy fikk en støkk. Senere sørget han for å komme seg hjem i tide.
– Vi må her huske på at der ikke fantes TV eller elektriske leker. Plast fantes ikke, kjøpeleker var meget sjeldne, kino var dyrt, og bare søndags ettermiddag var der film for barn i Fanahallen. Vi måtte finne på noe selv, og for de minste fungerte treklosser glimrende som biler og båter. «Trullebånd» var en litt tykk streng sveiset sammen som et hjul, og en annen J-formet førestreng gav guttene en grei fartslek. Den ga dem trening til å ferdes i trafikken. Biler var der få av og sykkel meget sjelden. Jeg husker bare tre familier som hadde en på deling. «Løpehjul» hadde flere. De minnet om dagens sparkebrett av aluminium, fortalte Willy Monsen.
Haukelandsvannet yndet lekeplass
Der det senere kom en parktante var der et lite myrvann, med store steiner hulter til bulter rundt omkring. Her fant de unge på Nymark muligheter for lek og spenning. Før grusbanene kom var der et åpent vann, Haukelandsvannet. Rund vannet vokste det høyt siv som ble brettet sammen, og barføtt laget de ganger ut mot vannet. Om vinteren frøs vannet til, og da ble det senteret for leken. Christieelven var åpen helt til der hvor Haukelandshallen nå ligger. – Her koste vi oss med båter, bygget kvernhjul og fanget bekkeørret. Willy Monsens hadde mange minner fra Christieelven, skogen og gården.
Etter at Willy Monsen hadde fortalt om leker og løyer på Nymark i mellomkrigstiden, var det tid for å prøve noen av den tids leker ut i praksis. Willy klippet ut noen blydunker og ga barna en opplæring i spillet. Så satte de unge i gang med stor iver og viste straks at blydunk kan få sin renessanse. Mens barna spilte blydunk og hadde gjemmespill spikket foreldrene kattepinn. Og så fikk barna prøve nok et spill som fascinerte førkrigsgenerasjonen.
Blydunk fikk en renessanse i Nymark grendahus. Etter litt instruksjon fra Willy Monsen var barna i full gang med spillet som har engasjert unge bergensere i generasjoner.
Populære leker på Nymark i mellomkrigstiden
Dette var lekene Willy Monsen husket best. En del av dem er kun historie, andre lekes fortsatt.
Blydunk
De fleste lekene barna drev med den gang er historie, men noen står fortsatt høyt i kurs:
Blydunk er ca. 15 cm i diameter. En kastet først, de andre skulle så kaste sin og komme nærmest den første. Her ble målt med «tommer» og «spann», tommer var en vanlig flat tommelfinger, og spann var utstrakt hånd fra tommel til lillefinger. Det å vinne over de andre var nok belønning, og det var man fornøyd med.
Hansamerker
Så kastet man på strek med hansamerker (korker på brus og ølflaskene). Den som kom nærmest fikk alle merkene til å «romle» med, dvs. riste dem inne i hånden for så å kaste dem ned på bakken. De som kom med lokket opp, fikk han beholde. Siden ble dette erstattet med enører, som var stor gevinst for den som vant.
Rosespill ble spilt på samme måte, men med «porselensskår».
Hue spill med ball: flat hue ble lagt et stykke unna, og en tennisball ble så forsøkt å trillet opp i den. Den som klarte dette flest ganger ble dagens vinner, og nok med det.
Kattepinn: en ca. 10-12 cm pinn, firkantet, spiss i endene, (romertall) skåret inn på hver av de fire sidene. Her gjaldt det å slå pinnen opp i luften med et brett og samtidig slå til pinnen, lengst mulig. Kom den på romertall 10, var det nesten full pott.
Der var flere variasjoner av gevinsten, men det gikk på enører eller hansamerker.
Syl på panne ble nikket opp med enkelt stup eller dobbel salto.
Kummelokkene var av tre den gang, og de ble delt opp i trekanter som var områder som ble erobret etter hellingsretningen på sylen.
Nikkeball. Her var jentene med, og de slo gjerne guttene. Det var helt utrolig hvor lenge de kunne stå der og nikke til hverandre. Ofte kunne opptil tre baller være i luften, og det er ikke enkelt.
Slåball. Gatene var fri for biler den gang, slik at enkelte ganger kunne der være spill på gang flere stedet i galen. Reglene var vel enklere enn det som spilles i USA, men det ble løpt og kastet ball mot løperen.
Fotball med liten ball: Triksing. Holde ballen i luften lengst mulig, også spill på små mål i gaten, og 4 – 5 på hvert lag.
«Gjømmespill» ble helst spilt sent på kvelden. En talte til 50 eller 100, og de andre sprang og gjemte seg i hager, nede i steiner, eller de dristigste i «kjellerhalsene» (trappene ned til kjelleren). Sistemann eller jente måtte stå, så var det på an igjen.
Pinnjeger
Dette var en særlig spennende lek, hvor man kunne gjemme seg over et større område. Jegeren talte som i gjemmespill, og dem som han fant ble med ham i jakten etter de andre, men pinnen måtte berøre «offeret», før vedkommende var tatt. Gøy var det å rope jeger høyt, og så stikke av et annet sted og derved forvirre jegeren. Leken foregikk om kvelden, og både gutter og jenter var med. Mange fikk sitt første kyss i disse kvelder.
Hoppe tau: som nå med de utrolige variasjoner, over og under tauet. Jentene var suverene.
Hoppe bukk: flere bøyet ryggen etter hverandre, og så gjaldt det å hoppe hurtigst og høyest over flest mulig, for man sprang og stilte seg opp i lengderetning. Den som stumpet, gikk ut av leken.
Hoppe paradis: gatelek, med opptegnet mønster i forskjellige variasjoner, flat stein som ble kastet frem i rutene og hinkende på en fot ført frem med den andre gjennom mønsteret.
Spillene med sang til
«Ut å gå på brannvakt»: Gutter og jenter i en stor ring, syngende på «Jeg tror du står og sover og ikke passer på din venn», «Tyven, tyven skal du være, for du stjal min lille venn», «Bro, bro brille» – «En og tyve to og tyve, tre og fire og fem og tyve osv», «Fløy en liten blå fugl gjennom vinduet, ra ra ra, tok seg en pike sjim sjim sjara, trikkepenger fikk han begge veier begge veier ra ra ra».
«Min far han er barber fallera, han går med hvite kler fallera, han bruker sin forstand fallera—med såpekost og vann fallera.»
«Oppe i heien i Fjøsangerveien stod Willy og sturte for seg selv, så kommer Agnes (Willys kone) – – – og resten kan du tenke for deg selv—«, så neste navn til alle var nevnt.
Og inn til gjerdet: «Ennikken – fennikken – fiken – foken – den forbistrede – benna knoken – 10 dager før jul stod enninken fenikken brud». Den som da ble telt på måtte ut av leken.