Da Landås-Solheimposten kom med sitt første nummer i 1993, var det i håp om å skape en bydelsidentitet. Det skulle vise seg å være ganske vanskelig…
Fredag 4. desember 2015 ble siste papirutgave av Årstadposten trykket i Schibsted Bergens trykkeri på Kokstad. Tirsdag 8. desember distribuerte Norpost sine bud nærmere 10.000 eksemplarer av avisen på Landås, Minde og deler av Solheimsviken. 22 års avishistorie på papir var over. Samme dag som leserne gikk den siste papiravisen var nettavisen et faktum. I ett år har nettavisen vært i drift. Overgangen fra papiravis seks ganger i året har i første rekke betydd raskere presentasjon av stoffet og rimeligere produksjon.
Her følger en presentasjon av avisens historie, fra de første planene ble lagt vinteren 2003 til avisen ved årsskiftet går inn i sin 25. årgang.
Landås-Solheimposten
Landås-Solheimposten var avisens navn fra starten i 1993 til 1995. I 15.000 eksemplarer gikk første nummer, på 24 sider, ut til 15.000 husstander og handlende fra Nattlandsfjellet og Wergeland i sør til Haukeland sykehus i nord og Gyldenpris i nordvest.
Planleggingen av avisen startet i januar 1993, da næringsdrivende i bydelen ble kontaktet.
– Utgangspunktet er å lage en engasjerende avis med lokalt stoff og lokale annonsører. Vi ønsker å gjøre uttrykket ”Ingenting er så gammelt som gårsdagens avis” til skamme. Vårt mål er å gjøre Landås-Solheimposten så god og uunnværlig at den blir tatt vare på, het det i brev som ble sendt til senterforeningene på Minde/Wergeland, Sletten Shopping Senter og Solheimsgaten – Danmarksplass.
Seks ganger i året
Målet var å gi avisen ut seks ganger i året. Sidetall ville variere mellom 16 og 32. Utgangspunktet var det ikke noe å si på: Avisen skulle være et saklig, engasjerende og underholdende talerør for søndre bydel. Den skulle være med på å skape identitetsfølelse, arbeide for et godt lokalmiljø og for en revitalisering av området.
Leserne skulle gjennom tekst og annonser få vite at det var unødvendig å gå over bekken etter vann både når det gjaldt handel og fritidstilbud – kort sagt: ”Vi kan det – vi har det i Søndre bydel”.
Abonnementsavis dødfødt
Utgiver var Faktakunnskap AS og daglig leder Hans D. Fasmer. Han var med på å starte Fanaposten i 1978 og hadde etter 15 år i ledelsen for avisen sett at selv ikke i Fana, der folk hadde god økonomi og følte sterk identitet til bydelen, var det mulig å få en god abonnementsavis inn i over 20 prosent av husstandene.
I Årstad bydel, eller Sentrum sør/Søndre bydel, som området ble kalt den gang, ville mulighetene være enda dårligere. Kanskje ville bare 5 prosent abonnere, noe som ville gitt avisen 750 abonnenter. Det var derfor ikke noe alternativ til gratisavis.
Å planlegge avisutgivelse kan ta lengre tid enn forventet, og første nummer kom ikke ut til leserne før tirsdag 23. august 1993. Den første tiden ble Landås-Solheimposten trykket i avisen Hordaland sitt trykkeri på Voss, og Sjursen Distribusjons Service på Landås stod for å få avisen ut til leserne. Fasmer hadde fått med seg Svanhild Veland (senere Jakobsen) fra Lindås. Hun samlet inn annonser og laget reportasjer, effektivt og nøyaktig. Med et vinnende vesen gikk hun ut i et område der mange bedrifter ikke hadde brukt så mye penger på annonser. Svanhild ble godt mottatt og fikk med seg mange annonsører. Sletten Shopping Senter tok begge midtsidene, en plass de hadde i mange år.
De tre numrene i 1993 kom med to måneders mellomrom og er fortsatt blant de ti med størst omsetning i avisens historie.
Avisens egne medarbeidere samt innleide ungdommer stod i en del år for distribusjonen, men i de senere årene var det Vest Distribusjon (i dag en del av Norpost) som tok seg av den oppgaven. I noen år stod Bergenavisen Trykk for trykkingen, men fra 2001 trykket Mediatrykk (Schibsted Trykk Bergen) avisen. Tre uker etter at siste nummer av Årstadposten var trykket var også trykkeriet på Kokstad historie.
Førstesiden på Landås-Solheimpostens første utgave i august 1993.
Planer som aldri ble realisert
En gjennomgang av lokalavisens 22 årganger gir et godt bilde av hverdagsliv og utvikling i området. En del saker gir løfter om store ting som skal skje, men som ikke realiseres. Ellers er det tydelig at ting tar tid. Førstesidesoppslagene i nummer 1 1993 er ”Kulturhus ved Landåstorget og i Forum Kino?” og ”Kronstad kan få 500 nye boliger og 100.000 kvm næringsbygg”.
I dag vet vi at kinotomten ved Landåstorget fortsatt ligger brakk og at Løvstakksiden fikk sitt kulturhus på Ny-Krohnborg først i 2012. Utbyggingen i Kronstad-området startet opp omkring 2010, med innflytting i de første nye boligene høsten 2013.
Ellers har avisen i første nummer intervju med Signe Sandberg, ny residerende kapellan i Årstad menighet, Jan Westgaard, som reparerer sykler på Kronstad jernbanestasjon og indere som holder liv i nærbutikkene. En sentral samarbeidspartner for lokalavisen i mer enn 15 år var senterleder og urmaker Olav J. Olsen på Sletten Shopping Senter, som i 1993 fortalte om planene for senteret sitt 20-årsjubileeum i mars 1994.
Landåsposten var navn fra 1995 til 2001.
Månedsavis og nytt navn
Avisen kom med 6 nummer i 1994, men fra 1995 ble utgivelsesfrekvensen utvidet til ti nummer, en gang i måneden med unntak av januar og juli. Fra nr. 5, augustnummeret, ble navnet på avisen endret til Landåsposten og dekningsområdet redusert til Minde og Landås. Høsten 1995 sluttet Svanhild Jakobsen som annonsesjef, og Leiv Ove Sæterdal overtok. Han sluttet i først i desember 2015 da papiravisen var historie, etter over 20 års virke i lokalavisen.
Søsteravis på Laksevåg
I februar 1995 fikk Landåsposten sin søsteravis på Laksevåg, Laksevågposten. Mye av stoffet og annonsene var felles. I november 1995 ble konseptet endret, og bydelsavisen Lyderhorn for Loddefjord og Ytre Laksevåg var en realitet. Avisen ble distribuert hver måned, med unntak av januar, til alle husstandene i området. Lyderhorn kom med to nummer i 1995, ti nummer for året i 1996, 1997 og 1998. Siste nummer kom i desember 1998. En del av stoffet var felles i Landåsposten og Lyderhorn. Lyderhorn hadde brukbar økonomi, men valgte å legge ned driften da det ble startet en abonnementsavis i området. Landåsposten, som var mer innarbeidet, hadde imidlertid større annonseinntekter.
Aviser kom og gikk
Grunnen til at Lyderhorn gikk inn var ganske spesiell. Mot slutten av 1990-tallet forsøkte flere grupperinger seg på bydelsaviser på Laksevåg. Det siste forsøket la opp til å starte abonnementsavis. Som tidligere medarbeidere i abonnementsavis visste både Fasmer og Sæterdal hvilket enormt arbeid som skal til for å få en abonnementsavis til å leve i en bydel i en stor by. Man må bygge stein på stein og tenke langsiktig.
Det ble derfor bestemte å legge ned Lyderhorn slik at den nye abonnementsavisen skulle få et bedre økonomisk grunnlag. Etter en tid endte imidlertid også dette forsøket med havari. Lyderhorn hadde nok ikke blitt stoppet hadde man visst utgangen til den nye konkurrenten. Avisnavnet Lyderhorn fikk et nytt liv da Bergens Tidende og Media Bergen drev en ukeavis for Loddefjord og Laksevåg fra januar 2013 til høsten 2015.
Fra 1996 økte Landåsposten til 11 nummer i året, noe den hadde helt til 2010.
Avissalg god butikk
Hans D. Fasmer hadde Landås-Solheimposten som bijobb til februar 1995, da han sluttet i Fanaposten. Han hadde sittet på 10 prosent av aksjene i selskapet som utga Fanaposten. Da avisens to grunnleggere, Fasmer og Gustav Gundersen, fikk tilbud om å selge aksjene, slo de til. Fasmer erfarte i ettertid at det er mer lønnsomt å selge avis enn å lage avis. Pengene ble investert i en leiegård i Møregaten i Solheimsviken sommer 1997. I kjelleretasjen flyttet Landåspostens to medarbeidere inn. Men uten toalett og håndvask i vaskekjelleren ble forholdene heller kummerlige. Dessuten skulle hele etasjen bygges om.
Fra Minde til Mannsverk
Avisens medarbeidere hadde i alle år hatt jobber ved siden av. De fleste årene var det derfor mest praktisk med hjemmekontor. På 1990-tallet flyttet avisen tre ganger. Sommeren 1995 fikk man kontor i Varehotellet på Minde. I august 1996 ble adressen første etasje i høyblokken Mannsverk 4. Endelig kom avisen hjem til Landås. Det gjorde det lettere for folk å komme innom med annonser, stofftips og leserbrev.
I 1997 gikk ferden videre til Møregaten og Solheimsviken. I de hektiske årene på slutten av 1990-tallet, da Fasmer og Sæterdal med noe hjelp fra frilansere laget to aviser, foregikk monteringen hjemme hos Sæterdal på Laksevåg. I januar 2000 flyttet annonseavdelingen til Damsgårdsveien.
I 2001 fikk avisen navnet Årstadposten.
De rike, lykkelige årene
I 2000 ble bydelsordningen innført i Bergen kommune. De gamle bydelene var historie, hele området mellom Ulriken og Løvstakken ble samlet til ett rike, Årstad. Landåsposten tok konsekvensen av det og tok i januar 2001 opp igjen distribusjon til Minde, Kronstad og Solheim. Fra desember 2001 ble avisens navn endret til Årstadposten.
I noen år hadde bydelene egne bydelsstyrer og bydelsadministrasjoner med bydelsdirektør og bydelsstyreleder i spissen. For Årstadposten betydde ordningen både inntekter og mye godt stoff. Men Bergen kommune hadde levd over evne. Bydelsadministrasjonene ble sentralisert, Årstad kulturkontor flyttet til sentrum og ble slått sammen med Bergenhus, og bydelsstyrene ble lagt ned, for etter noen år å bli gjenopprettet, for så å bli lagt ned igjen.
Gi opp eller fortsette
Årstadpostens beste år økonomisk og redaksjonelt var fra 2002 til 2010, med bra annonsetilgang og et blomstrende lokalmiljø, med blant annet årlige kulturdager.
I 2010 mistet avisen en kunde som stod for ca. 30 prosent av omsetningen. Valget stod mellom å legge ned eller å fortsette med færre nummer. Den siste løsningen ble valgt. Det viste seg å være et godt valg. De aller fleste annonsørene fulgte med, og ettersom kostnadene til trykk og distribusjon ble redusert, kunne avisen fortsette. Men nyhetspreget forsvant. Tidligere kunne man satse på å få med nyheter fra de siste dagene før deadline. Nå måtte man tenke annerledes og presentere stoff som var mer tidløst.
Enklere produksjon
Etter 20 års lokalavishistorie ble spørsmålet stilt høsten 2013: ble historien som forventet i 1993? De tekniske utfordringene med å lage avis er endret. Den gang måtte man fremkalle, kopiere og lage reproer av bildene, montere stoffet manuelt, lage sidefilmer i mørkerom og kjøre sidene til trykkeriet. Siden ble bildene digitale og man trengte strengt tatt ikke forlate kontorpulten for å kunne lage en avis. Istedenfor å gå ut og intervjue folk sendte man e-poster.
Økonomisk har det gått bra med lokalavisen, med enkelte topper, men ingen kriser. Utgangspunktet har vært å hente inntektene fra lokale annonsører, og dermed har markedet vært begrenset. I en annonsefinansiert bydelsavis betyr gode annonseselgere alt. Siden starten i 1993 har lokale næringsdrivende bidratt med det aller meste av de nærmere 15 millioner kronene som avisen har omsatt for.
Ingen felles identitet
Endringene i befolkningsstrukturen i Årstad bydel er også store. De som kjøpte nye leiligheter i bydelen på 1950- og -60-tallet og som fikk en Landås- eller Løvstakk-identitet er stort sett borte. Bydelen er blitt et ”hotell gjennomtrekk”, populært for single og par uten barn, hvor man stort sett bor til barna skal begynne på skolen.
Samtidig har det vært bort imot umulig å forene Landås og Løvstakksiden. Man ser over til hverandre, men har lite felles. Den indisk-britiske forfatteren og nobelprisvinneren Rudyard Kipling skrev i diktet «Balladen om øst og vest» (1889) at «Øst er øst og vest er vest, og de skal aldri møtes». Det ser ut til å stemme godt for Årstad bydel. I avisens barndom kom det et brev fra en leser på Løvstakksiden. Hun forstod ikke vitsen med en avis for begge sider av Bergensdalen. – Vi har ingenting med de på Landås å gjøre, skrev damen.
Man ser over til hverandre, og ikke noe mer.
Superlokal patriotisme
Patriotismen og lysten og evnen til lokal samhørighet lever i enkelte strøk. Bærekraftige liv på øvre Landås er et eksempel på det. Bydelsidentiteten man håpet på ved årtusenskiftet med den nye bydelsordningen, og som Årstadposten håpte ville gjøre avisen til en viktig medspiller i dette arbeidet, ble kvalt da bydelsordningen opphørte.
Samtidig har BA og BT tonet ned de små lokalsakene. For ti år siden kunne Årstadposten jevnlig støte på journalister og fotografer fra dagsavisene når det skjedde noe på en skole i bydelen. Nå er ”de store” borte, men bilder fra skoler må godkjennes før publisering. Teknisk er det blitt mye lettere å lage avis, men man har fått nye utfordringer. De nære sakene man ikke finner andre steder vil folk fortsatt lese.
– Årstadposten fortsetter derfor så lenge det økonomiske grunnlaget er til stede, skrev avisen i forbindelse med 20-årsjubileet. To år siden var papiravisen historie, men avisen lever videre på nett.
Samme avis, men ulike navn gjennom tidene: Landås-Solheimposten (1993-95), Landåsposten (1995-2001) og Årstadposten (2001-).