En spasertur på veiene i Årstad prestegjeld i 1890

Fra Fjæreveien i Solheimsviken ( i dag Damsgårdsveien) bygget kjøpmann Jon Mariager i Bergen karjolvei frem til sin lystgård Fjøsanger i 1770-årene. Dette skal ha vært den første kjøreveien i Fana. Den fikk senere navnet Løbergsveien etter stortingsmann og prost Løberg, som kjøpte Store Solheim av det barnløse ekteparet Odland på 1840-tallet.

– I Årstad prestegjeld bodde det i 1890 ca. 4000 mennesker. Kirken var bygget i landlige omgivelser, og dens nærmeste nabo var en låve. Fra gårdene førte veien frem til to ”allfarveier” inn til byen. Og så gikk Vossebanen gjennom bygden. Den hadde stoppested på Minde og i Solheimsviken. Derfra gikk den på brokar over Strømmen. Broen var den lengste på Vossebanen, skriver Nils Grimen i denne artikkelen, som stod på trykk i Årstadpostens desemberutgave i 2003.

I Fløen, på Møllendal, i Solheimsviken og på Nykrohnborg var der  ”en samling av huse om hverandre uden ordentlige gader, kvartaler og kloakkledninger”. Vannforsyningen var fra brønner som var utsatt for forurensning. Herredsstyret hadde derfor i 1886 vedtatt  ”at gjøre deler av bygningsloven gjeldende for dette området, og får utarbeidet reguleringskart”. Det ble også vedtatt at Årstad sogn skulle være eget sognekall. Sognegrensene mot byen hadde i tidligere tider vært noe uklar, men i et kongebrev til biskop Pontoppidan i 1749 skrev kongen: ”Del av dette sogn skal strekke seg til Bergens Stads-Port”. Dette var det endret på senere, og Kalfaret var lagt til Domkirkens landsogn og så i 1877 innlemmet i Bergen.

Postruten over Kalfaret hver lørdag

Vi begynner turen vår i Årstad ved Stadsporten, tollsted og bygget som en del av byens forsvarsverker. Stadsporten ble bygget i 1628. Da postruten mellom Bergen og Christiania ble opprettet i 1647, ble posten både levert og hentet her. Postruten gikk hver lørdag over Kalfaret, Gamle Kalvedalsvei, Isdalen og over Borgaskaret. Skolemannen Hans Tanks stod for plantingen av alleen i Kalfarbakken, som da var kjørende til toppen, kalt  ”Punktum”. I 1800 var veien kommet til Møllendal, og alleen plantet like langt. I 1890 kom byggingen av villaer i gang.

I Fløen lå veien så lavt at sjøen til tider gikk over. I 1838 overtok fylket vedlikeholdet, og veiinspektøren fremmet forslag om å heve veien. Veinemnda gikk imidlertid imot og svarte: ”Veiinspektøren legger an til å få dette stykke vei så fint at det er råd for spasergjengere fra byen i ondt veir ikke tilsøle sine støvler. For denne mulighet finner Commissionen ingen grund til at belaste amtkommunen med nogen utgift.” Uttalelsen fikk fylkestingets støtte.

Ved Møllendal tok Møllendalsbakken av. Den var anlagt av møllere som hadde sine møllebruk langs elven helt fra middelalderen. Møllene var ved slutten av 1800-tallet under avvikling, og Bergen kommune var interessert i å kjøpe Øvre og Nedre Møllendal til gravplass.

Lindeallé fra Viken til Damsgård

Vi fortsetter turen langs Strandveien til Solheimsviken. Herfra fortsatte Fjæreveien mot Laksevåg og bygdene der. I 1808 ble det plantet lindeallé fra Viken til Damsgård, og vognmenn leiet ut triller og hester til lystturen.

Uren var siste gård i Årstad. Det som lå utenfor hørte til Askøens herred. Lien gård hadde Årstad kommune kjøpt i 1861. Kommunens tanke var å bruke den som gravplass, prestebolig og kirketomt, og så ville de få strøket utover mot Damsgård lagt til sognet. Askøy kommune sa nei, og kommunen solgte da Lien og kjøpte i stedet 1000 kvadratalen av Øvre Møllendal til gravplass.

Fra Fjæreveien bygget kjøpmann Jon Mariager i Bergen karjolvei frem til sin lystgård Fjøsanger i 1770-årene. Dette skal ha vært den første kjøreveien i Fana. Den fikk senere navnet Løbergsveien etter stortingsmann og prost Løberg, som kjøpte Store Solheim av det barnløse ekteparet Odland på 1840-tallet.

I 1890 trengte skipsverftet i Solheimsviken større plass. Fjæreveien kom da til å ligge innenfor verftets område, og ny vei ble opprettet. Den var ferdig i 1890-årene og ble kalt Michael Krohns gate etter grunnleggeren av verftet.

Bompenger på Nygårdsbroen, billigst for kalver og griser

22. juni 1851 var en stor dag i Solheimsviken. Da ble Nygårdsbroen åpnet. Begivenheten ble markert med salutt fra en kanon som var plassert midt på broen. Byggearbeidene hadde kostet 17.000 riksdaler, og finansieringen skjedde med bropenger. Takstene varierte fra en halv til fire skilling. Laveste takster var for kalver og griser, og høyest var den for vogn med to hester eller bredslede. ”Gående, kjør og hest med kløv” betalte en skilling.

Broen ble en suksess, og særlig må vinteren 1854 ha vært et godt år for broselskapet, for da frøs Bergen havn til. For eks. ble silden ført i land i Kjøkkelvik og kjørt derfra til byen. Broen var også en severdighet. Da en av mine oldefedre holdt bryllup i Viken i 1854, spanderte han tur over broen på gjestene.

Nå meldte behovet seg for en ny vei fra broen til Minde, og i 1862 ble Fjøsangerveien åpnet. Industrien sikret seg tomter langs veien, for eks. reperbanene som leverte tauverk til skipsbyggeriet i Viken. Og så kom Vossebanen i 1883. Gjennom Viken gikk den på en 100 meter lang bro på vestsiden av veibroen. Åpningen av banen gikk i stillhet, men jernbanen arrangerte lystturer til Garnes. Turene var populære. Solheimsviken Indremisjon, som hadde forsamlingshus i Viken, arrangerte søndagsskoleturer til Haukeland i Arna, der de arrangerte stevne for bygdefolket. En kjent fiolinist hadde spilt på stevnet, men en eldre kvinne fra bygden hadde misoppfattet ferdighetene, og skal ha sagt: ”Spelemannen var sjuk, for han skalv so på handa.”

Fra krutthus til skole

På Vikaleitet hadde Krutthuset til Armédepartementet ligget. Beliggenheten mellom Solheimsgaten, Vossebanen og bebyggelsen, som stadig kom nærmere, førte til at det ble flyttet til Isdalen. Ordfører Hjalmar Løberg ordnet det slik at kommunen fikk kjøpe tomten med det formål å bygge Årstad kirke der, men slik gikk det ikke. Solheim skole ble bygget i stedet.

Fra Strandveien nede i Viken gikk en vei opp til Kronstadbakkene til Kronstad hovedgård og videre ut mot Brattebakken ned til Kronstadgården ved Haukelandsvannet. Det meste av veien var bygget av Christian Ameln, som kjøpte Kronstad hovedgård i 1871. Han plantet også alleen og parken, bygget nytt fjøs og hovedbygning og geil ned til Haukelandsbroen.

I 1880-årene var det en periode med lite arbeid på verftet i Solheimsviken. I 1885 ble det holdt et møte i Solheimsviken bedehus der man drøftet situasjonen. Møtet sendte en henstilling til kommunen om å sette i gang nødsarbeid. Dette ble imøtekommet. Og 269 mann ble sysselsatt på veiarbeid denne vinteren. Veien var en tverrforbindelse fra Gimle over til Fjøsangerveien. Veien ble kalt Kirkeveien den gang, senere Gimleveien og Fabrikkgaten.

Postveien gjennom Isdalen ble nedlagt i 1780-årene. Postmengden hadde økt, og veien over Borgaskaret var vanskelig. Posten skulle heretter føres over den gamle ferdselsveien fra Fløen, opp Årstadbakken til Nattland, og veien skulle være kjørbar.

Karjolvei til Landås

Årstadgeilen var sjøveien til Årstad hovedgård, og den var driveveien for dyrene til gårdene ved Lungegårdsvannet. Det gikk på beite på Ulriken om sommeren. I 1890 kom det frem ønske om å få bygget vei fra Haukelandsbroen over Årstadvollen og bak Hansa til Kalfaret. Det var Årstadveien, men den var ferdig først i 1909. Det var også sykehuset bygget og trikkelinjen ført frem dit. Om Haukelandsbroen heter det at den ble satt i stand i 1779, og ”Karjolvei bygget til Landås så god som nogen Karjolvei i Danmark”. Ved broen lå den første skolestuen i Årstad. Den holdt til i leid lokale som tilhørte en av møllerne. Men i 1844 bygget kommunen ny skole. Den lå ved Haukelandsveien der veien til Markusplassen tar av. Plassen kaltes så fordi der bodde Markus Andersen. Han var den første læreren i Årstad. Tidligere het plassen Haukelandstræet. Der ble den siste ulven i Årstad drept i 1799.

Årstadvollen ble tidlig et sentralt sted for både bønder og byfolk. Dette bildet er fra begynnelsen av 1900-tallet og viser Samuel B. Meyers Garveri & Lærfabrikk midt på bildet. Haukeland skole er senere oppført på eiendommen. Foto: Mittet & Co.

Markedsplass på Haukeland

Haukeland hadde i eldre tid vært markedsplass for det store kvegmarkedet ved Mikeli, Mikkelsmesse. Der skal finnes beretninger om det helt fra 1600-tallet. Byens borgere reiste da opp til Haukeland og kjøpte slakt til årets forsyning. Driftekarer fra de indre bygder i Hordaland og helt til Hallingdal kom da med store drifter med slaktedyr som de solgte og slaktet der. Da en av eierne på Haukeland ville ha slutt på dette, ble det avvist fordi driftekarene hadde hevdet rett til å bruke både innmark og utmark på gården i markedstiden. I 1860-årene var det slutt, men det store gjestgiveriet på Haukeland fikk nye gjester, for nå hadde ordførerne i Hordaland amt høsttinget sitt der. Bergen kommune kjøpte gården i 1906.

Gimle gård lå praktfullt til i bakken ned mot Haukelandsvannet, men endog vannet er senere forsvunnet. Ved Fridalen tar en vei av til høyre. Ved veikrysset anla stiftsamtmann Christie og åtte venner en park med plantninger, broer og veier, og her ble de første grantrær utenfor byen plantet. De hadde i 1890-åreneen imponerende størrelse. Veien gikk forbi Nymark og Inndalen og sluttet på Søndre Kronstad, på vestsiden av Haukelandsvannet. Fra Nymark tok veien av til Fagerås, Sletten og Slettebakken.

Fra kløv til vogn i Vognstølen

På Landåsleitet tok en vei av til Lægdene og Vognstølen. Her hadde gårder på andre siden av fjellet hatt vognhus. De kom med byvarene i kløv over fjellet. Da det ble kjørevei helt frem til plassen, lesset de varene over på vogn her, så det er forklaringen på navnet.

I steinbruddet på Landås hovedgård hentet man steinen til Årstad kirke. Hovedgården var Edvard Griegs barndomshjem. Landås kirke, (den tidligere) Lærerhøgskolen og bispeboligen ligger på gården.

Når hovedveien har passert Landås, lå Paddemyren på høyre siden. Dette hadde vært et myrområde hvor det i eldre tider var tatt brenntorv, og i sumpene trivdes paddene.

Presten Nils Hertzberg hadde i sine yngre dager vært  ”landmålerpilt” og kartegner. Han hadde karttegnet området i 1775 og hadde flere ganger falt i myrhullene med vann til armene.

Mannsverk fra myr til gosen

I 1828 var han på bergenstur. Da var myrene oppdyrket. Begeistret utbrøt han:”Se nu hvilket syn. Landskapet er totalt forandret. Det som så ut som et sted der djevelen fristet Kristus er nu blitt et Gosen”. Om den oppdyrkingen sa man på folkemunne at det var et mannsverk, og slik oppstod det navnet.

Strimmelen kaltes plassen på venstre side. Den klorte seg fast mellom veien og fjellet og var lang og smal. Kolstien var siste gården i Årstad sogn. Den fikk navnet etter stien som hadde 400 trinn før man var oppe på fjellhammeren. Og stien fikk navnet for her kom bønder med bører av trekull som blant annet skulle leveres på Bergenhus som betaling for skatt. Skaret kaltes også for Russeskaret, men det skulle vel egentlig hett Rusjeskaret, for her rusjet man utfor når det var glatt. Postruten til Kristiania gikk denne veien fra 1780-årene til 1805, da veien fra Midtun til Helldal var ferdig.

Gården Kolstien ble ryddet i 1750-årene av et ektepar som var  ”beundret for sin store flid”. De bodde i en kjeller som var  ”gravet ut av jorden, sammen med barn, en ko og et par småfe”. De drev og ryddet stein og dyrket jord sent og tidlig for å skaffe seg et levebrød, fortelles det.

Alexander Kielland lot seg ikke imponere

Her slutter jeg sparserturen på veien i Årstad 1890, for her vil jeg nyte utsikten over bygden.

Edvard Grieg tok en gang Alexander Kielland med hit opp for å imponere ham med utsikten til Bergensdalen og byen, men Kielland har sannsynligvis ikke latt seg imponere, for han skal ha sagt at han syntes det var noe rot.

Takk for turen!

Nils Grimen.