Dette bildet av det første Lungegårdshospitalet er det eldste tidfestede fotografiet av en bygning i Bergen. Huset brant ned til grunnen julenatt 1853 og syv mennesker omkom.
Man vet ikke hvem som har tatt bildet, men mye taler for at det er Marcus Selmer. Flere fotografer kom til Bergen på slutten av 1840-tallet og var her en tid. Danskfødte Selmer var imidlertid den første som etablerte seg her på fast basis. Han begynte sin virksomhet i 1852, altså året før Lungegårdshospitalet brant ned. Han har tatt flere bilder av nybygget som ble oppført i 1857. Årstadposten har funnet bildet av det første Lungegårdshospitalet kun ett sted, i trebindsverket Bergen 1814-1914, som Bergen kommune utga i 1915.
66 mennesker på ett rom på St. Jørgens hospital
Det var nesten som å komme til himmelen for de spedalske som i 1848 kunne flytte inn i det nye Lungegårdshospitalet. Forholdene for disse utstøtte menneskene hadde tidligere vært svært dårlige. I 1815 var det 66 spedalske på St. Jørgens hospital i et felles rom, menn og kvinner om hverandre, med 40 tilstøtende små celler som tjente som soverom. To syke måtte bo på samme rom. I det store fellesrommet, som var både arbeids- og spiserom for alle som var såpass friske at de kunne være oppe, stod mat og putret før måltidene.
Pasientene måtte jobbe
Det var ingen legehjelp, og de to «agtekonene» hadde knapt med tid til å ta seg av de sykes sår fordi de måtte se opp senger og vaske de sykes rom og tøy. De syke måtte jobbe for å tjene til livets opphold. Kvinnene spant lin og bomull, hamp og ull samt strikket og vevde ullbånd. Mennene sydde sjøstøvler og bondesko, laget svovelstikker og skoplugger, kar og bøtter. Jordbruksredskaper samt bant fiskegarn og sildenøter.
I hungersårene 1813 og 1814 hadde disse syke bare hatt fersk sild samt noen brødsmuler og av og til litt gammel sild å leve av. På 1830-tallet skjedde det store forbedringer i helsevesenet, blant annet takket være en rekke dyktige leger som forstod viktigheten av gode sanitære forhold.
Urenslighet, uorden og umoralitet
Brigadelege Hjort studerte i 1832 utbredelsen av spedalskheten og veneriske sykdommer på Vestlandet. Han klaget over urensligheten på St. Jørgens. Det var ingen badeinnredning og mye urenslighet og uorden, særlig på de to kjøkkenene hvor de syke selv måtte rense sild og allslags fisk. Det hersket fullstendig mangel på orden mellom beboerne.
Syke og friske, mannfolk og fruentimmere, voksne og barn bodde om hverandre. Dette var en stadig kilde til uorden og umoralitet. Han beklaget av beboerne hadde stor frihet til å bevege seg i byen, da dette avstedkom drikk og uorden, «og da de spedalskes utseende og utdunstninger måtte være meget ubehagelige, ja endog skadelige for byens innvånere.
Måtte ligge på gulvet til noen døde
Hjort foreslo at det ble bygget en pleie- og helbredelsesanstalt, med innrettelse av promenadeplasser osv, på Hospitalsengen mot Fløyfjellet. Hjorts arbeid bar frukter. Det ble bestemt at antall spedalske i landet skulle telles. Ikke av legene, men av prestene. Bergensbenken på Stortinget gikk i 1836 inn for å bygge en kuranstalt for spedalske i Bergen eller et annet sted i riket. Saken ble gjentatt i 1842, og i 1845 ble det vedtatt å bygge anstalten i Bergen. Det var nok på tide, for i 1842 skrev St. Jørgens hospitals overlege, D. C. Danielsen, om forholdene for de 150 beboerne, hver tre ikke var syke: Flere måtte ligge på flatseng på gulvet i fellesværelsene og vente inntil noen døde og det ble plass i de små soverommene. Luften i disse rommene, blandet som den var av de sykes utdunstninger og damp av klær samt lukt av alle slags matvarer, kjøtt, fisk, gammelost etc., beskriver Danielsen som rent skrekkelig. Det var aldeles umulig for han å oppholde seg der bare en kort tid før man måtte få litt friskere luft. De syke hadde tilbøyelighet til mer eller mindre å lukke seg hermetisk inne.
Innflytting i nybygg på Seiersbjerget i 1849, brant ned i 1853
I 1845 ble det bestemt at anstalten skulle oppføres på Seiersbjerget på en tomt som tilhørte Lungegården. 1. oktober 1849 kom den første pasienten til Lungegårdshospitalet, som fikk adressen. Kalfarveien 33. Bygget ble oppført i tre og hadde tre etasjer som ga plass til 60 spedalske og 24 med andre hudsykdommer. Allerede julenatten 1853 brant bygget ned og seks spedalske og en våkekone omkom. De syke ble innlagt på byens sykehus og hos private på Kalfaret og i byen.
Pleieanstalt i nabobygg i 1857, nytt hospital klart i 1858
Senere ble Underoffisersskolen i Kong Oscars gate midlertidig omgjort til sykehus, og her ble de spedalske til det nye Lungegårdshospitalet kunne tas i bruk i 1858. Den nye anstalten var en solid murbygning med to fløyer.
Overlege Danielsen og hans medarbeidere drev omfattende forskning som fikk internasjonal anerkjennelse. Legene kom til at det var over 2000 spedalske i landet. De fikk gjennomslag for bygging av en pleieanstalt ved siden av Lungegårdshospitalet.
Arkitekt Heinrich Ernst Schirmers tegning av det gjenreiste Lungegårdshospitalet. Bygningen ble oppført i mur, og erstattet det første Lungegårdshospitalet som brant ned i 1853. Bygget ble revet i 1953. Arkivet etter Pleiestiftelsen for spedalske No. 1, Bergen, Bergen Byarkiv.
En av Norges største trebygninger
12. juni 1857 kom den første pasienten til Pleiestiftelsen for spedalske No. 1 i Bergen. Sykehuset hadde opprinnelig plass for 280 pasienter fordelt på 40 syvmannsrom. Sykehuset hadde to fløyer, en for menn og en for kvinner. På sykehuset var det arbeidsstuer, spiserom og et sentralt plassert kapell som er kronet et kvadratisk, diagonalstilt tårn. Sykehuset fikk mye oppmerksomhet og var et av de mest moderne i sin tid. Med sine 3450 kvadratmeter var stiftelsen en av Norges største trebygninger i sin tid. På slutten av 1860-tallet var det 279 beboere, men da var bygget sterkt overbelagt, med stor dødelighet og smittsomme sykdommer florerte.
Tegninger av bygningen ble også sendt verden rundt som eksempel på en moderne sykehusbygging. Benevnelsen Pleiestiftelsen for spedalske No. 1 har sin bakgrunn i at man ønsket å etablere tre statlige pleiestiftelser for spedalske. Pleiestiftelsen for spedalske nr. 2 og 3 var tenkt lagt til Reknes pleiestiftelse ved Molde og Reitgjerdets pleiestiftelse ved Trondheim, begge etablert i 1861. Disse ble aldri gjennomført.
Kalfarveien omkring 1865. I bakgrunnen ser en Pleiestiftelsen for spedalske No. 1 og Lungegårdshospitalet. Fotograf: Knud Knudsen. Arkivet etter Formannskapet, Bergen Byarkiv.
Bygget som Pleiestiftelsen for spedalske holdt til i står fremdeles. I februar 2017 solgte det statlige eiendomsselskapet Entra AS bygget til Daimyo Eiendom AS, som er et underselskap av Daimyo AS. Daimyo Eiendom driver hovedsakelig med boligutvikling og boligutleie i Bergen via City Boligutleie AS. Kalfarveien 31 er selskapets første næringseiendom i Bergen. I Oslo driver Daimyo hovedsakelig med utleie og utvikling av næringseiendom.
Lungegårdshospitalet måtte vike for jernbanen
Antall spedalske sank mot slutten av 1800-tallet, og i 1895 ble de siste 42 pasientene overført til Pleiestiftelsen for spedalske No. 1. I 1897 overtok Bergen kommune bygget. Det ble først brukt som epidemisykehus, siden 1912 som tuberkulosesykehus under Haukeland sykehus. Da jernbanen ble flyttet til østsiden av Store Lungegårdsvann, mistet hospitalet mye av hagen. Siden kom det jernbanetunnel under vestfløyen, og i 1953 gjorde ny utvidelse av jernbanens område at bygget måtte rives.