Grønne vintre tok knekken på aktivitetene i Mindebakken

26. januar 1966 var en merkedag for alle med utsikt til Løvstakken. Da ble det tent et hav av lys i slalåmbakken på Minde. I vintersesongen kunne folk glede seg over et oppmuntrende lyshav. Det var først og fremst Minde Idrettslag som stod bak dette ”smørøyet i vintergrøten” i den 600 meter lange flombelyste bakken. Fana kommune bevilget 30.000 kroner til prosjektet, men idrettslaget stod for planlegging og gjennomføring. Om lag 5000 dugnadstimer ble lagt ned i anlegget i den to år lange byggeperioden. Fra vintersesongen 1966 lå bakken der til glede for alle skiinteresserte.

Begynte nederst i bakken

Initiativtager til prosjektet var salgsrepresentant Finn Andersen, formann i Minde Idrettslag siden 1963. Det hadde tidligere vært oppe planer om en slik bakke, uten at det førte til noe. I 1963 fikk planene fast form, og allerede vinteren 1963/64 stod nederste delen av bakken ferdig til bruk. Realiseringen av flomlysbakken kom i første rekke i stand takket være arbeidsvillige ungdommer samt velvilje fra legatstyret i Johan Langes Minde. Bakken ligger nemlig på deres eiendom.

Gutter ryddet utforbakke

En første begynnelse til slalåmbakken var det foretaksomme gutter som gjorde på eget initiativ. Opp gjennom årene hadde de ryddet seg en utforbakke. Og jordene på gården Nygård, som danner avslutningen på bakken, har i generasjoner vært stedet der unge bergensere har tatt sine første nølende skiturer.

Mindebakken i flomlys var et vakkert skue, men etter flere grønne vintre ble det mindre aktivitet.

Skulle bygges boliger

Det var i siste liten at Minde Idrettslag fikk forhindret at jordene gikk tapt for byen som friareal. Gravemaskiner var allerede kjørt frem da representanter for idrettslaget fikk friluftsrådene i Bergen og Fana til å ta seg av saken og hindre bebyggelse.

Lysstolpene til den nedre del av bakken ble båret opp av lagsmedlemmer. – Det er trolig at krafttaket med tiden dannes om til en legende, noe som fremtidige bestefedre vil fortelle de unge som et eksempel på hvordan de slet i ”gamle dager”. Stolpene til øvre del våget man seg ikke på. Det kunne gå på helsen løs. Helikopter Service AS fikk stolpene opp i fjellsiden. I januar 1966 stod anlegget ferdig, og den 26. januar ble lysløypen i Mindebakken høytidelig åpnet ved Fanas ordfører, Jacob L. Berstad.

Komplett skisenter med to hoppbakker

Neste prosjekt for de driftige Minde-guttene var å bygge anlegget ut til et komplett skisenter med to hoppbakker med kritiske punkt på 25 og 45 meter, og maskineri og utstyr til skitrekk i slalåmbakken ble kjøpt. Sletten ved enden av hoppbakkene skulle lages som idrettsbane for bruk om sommeren.

– Anlegget vil få stor anledning. Det vil trekke ungdom til seg fra et stort område både sommer og vinter, og gjøre sitt til å avhjelpe ungdommens fritidsproblemer. Særlig om vinteren vil lyshavet virke som en magnet. Det viser erfaringen fra sist vinter. Kunne en sikre stabile snøforhold, må senteret bli en større suksess enn slalåmbakken allerede har vist seg å være, leser vi i en artikkel fra 1966.

Stor aktivitet i noen år

I noen år var det stor aktivitet i bakken, men det var heller sjelden så mye snø at man kunne bruke den øverste delen av alpinløypen. Så fulgte de mange grønne vintrene, anlegget forfalt, lysene ble slukket og den øverste delen av bakken begynte å gro igjen.

– Det er bare å installere kanoner, snøkanoner riktignok, leser vi i artikkelen fra 1967. Rørnett for vann og trykkluft i terrenget ville ifølge Minde Idrettslag koste 100.000 kroner. Vinteren 1966-67 ville et slikt anlegg gjort det mulig å holde slalåmbakken tilstrekkelig snørik i fire måneder. – Utvilsomt ville en slik forlengelse av sesongen kunne bety uendelig meget for skiferdigheten i distriktet, men dyrt er det jo, og Minde Idrettslag regner med å måtte få hjelp utenfor laget for å kunne realisere planene…