Kr. Høyes vinfirma på Gyldenpris var Norges første fruktvin-produsent

Vinhandelen i Bergen har lange tradisjoner i tilknytning til byens skipsfart på Frankrike og middelhavslandene. I 1922 hadde Bergen 26 vinforretninger, men opprettelsen av AS Vinmonopolet førte til at disse ble erstattet av 6 utsalg for vin og brennevin. Byen beholdt likevel sin ene vinfabrikk, Kr. Høyes vinfirma, etablert i 1897, som den første i landet for fremstilling av norsk fruktvin.

Bedriften ble etablert i Bergen sentrum, men flyttet i 1913 til egne lokaler på Gyldenpris. Vinkjellerne hadde en lagerkapasitet på 120.000 liter, blant annet av vermouth og dessertvin. I annonser i Bergens Adressebok heter de blant annet: “Høye – Gyldenpris. Myrtillo er en udmerket Dessertvin”.

Interimskirke ved laboratoriet

– I den fredeligste harmoni ligger St. Markus Interimskirke og Høyes vinfabrikk og laboratorier der borte på Gyldenpris, vegg i vegg som et smukt symbol på at her hersker den rette fordragelighetens ånd. Det vil si: vinfabrikken lå der først alene, men så kom kirken og tok i besiddelse den lyse, vennlige foredragssal som var innrettet i forbindelse med laboratoriene, og fullendte på den måten idyllen, skrev det bergenske illustrerte ukebladet Revyen i en reportasje i 1933.

Den vakre bygningen hadde den gang en fri beliggenhet i skråningen oppover mot Løvstakken. Høye tenkte stort da han bygget fabrikken på Gyldenpris. Han hadde sett det som en oppgave å gjøre Norge selvforsynt med vin.

Spesialist på vermouth og fruktvin

– Så glir døren gjestfritt opp og vi står i et hav av lys. En stor flisebelagt hall ligger foran oss. Og gjennom det store drivhuslignende glasstaket flommer solen inn. Rommet er bygget spesielt for vitenskapelige plante- og jordundersøkelser, og har sitt eget tilliggende laboratorium. De øvrige laboratoriene ligger lenger inne. Der møtes vi straks av den egne bittersøte lukt som umiskjennelig røper at der befinner seg vermouth av høy kvalitet i nærheten. Fremstilling av vermouth var en av Høyes kvaliteter. Av andre typer fremstilte han Rabarbravin og “Het Fruktvin”. Det var denne siste som tidligere het “Norsk Hetvin” og som avstedkom en famøs navnestrid som endte med at de norske produsentene fikk forbud mot å benytte betegnelsen “hetvin” i forbindelse med sine produkter.

Laboratoriene ble anlagt med tanke på utvidelser. Ved siden av lå en imponerende stor sal, fullt ferdig til innflytting.

Tappes på en klar dag i mars

– For en legmann å finne ut noe av alle de hundrevis av flasker, kolber og reagensglass er håpløst. Men så meget forstår vi at her er det forskjellige gjærsopper blir rendyrket. I hovedtrekkene fikk man inn råproduktene om høsten, og en dag i mars var vinen klar til tapping, leser vi i Revyen

– At vinen absolutt må tappes en klar dag i mars er bare gammel overtro, sa herr Høye til Revyens utsendte. Det morsomste, syntes han, var å ta en vandring gjennom de kjempestore vinkjellerne, med sine mange smale ganger, hvor veldige fustasjer, meget over mannshøyde, ruvet opp på begge sider. – Her får man virkelig inntrykk av hvilken moderne bedrift det er man står overfor. Kapasiteten var 120.000 liter. Hvert enkelt av de store fatene rommet 3000 liter.

Etter studieopphold i utlandet og forskjellige forsøk her hjemme fikk Høye i 1898 et større stipend av staten for å arbeid for tilvirkning av vin av norsk frukt, og særlig da sekundafrukt fra Sogn og Hardanger, som man den gang fant liten anvendelse for. Det ble anlagt en fabrikk i Aga i Hardanger, hvor Høye stod som leder i tre år. I 1906 begynte han sin egen fabrikk i Bergen. Fabrikken ble flyttet til Gyldenpris i 1914.

Staten gir – og tar

Det var altså på statens foranledning det hele kom i gang. Men det som den ga med den ene hånden tok den i rikt monn igjen med den andre. Fra første stund hadde staten gjennom sin lovgivning vært fiendtlig innstilt overfor den nye industrien. Så tidlig som i 1901 ble det, til tross for sterke forestillinger, forbudt å tilvirke fruktvin med over 9 prosent alkoholinnhold, til tross for at fruktvinen ikke kan holde seg med så lav alkoholgehalt. Denne loven gjaldt like til 1922, da det ble tillatt å heve alkoholprosenten til 12. I 1924 ble det endelig gitt tillatelse til at fruktvinen kunne inneholde samme alkoholmengde som utenlandsk vin, nemlig 21 prosent.

På grunn av statens forhøyelse av monopolfortjeneste og avgifter var de norske fabrikkene i en vanskelig situasjon på 1930-tallet. Statens inntekter gjennom skatt og monopolfortjeneste på norske viner var større enn prisen det ble betalt for å produsere varene. Norsk fruktvin ble regnet for å være på høyde med utenlandsk vin både når det gjaldt kvalitet og smak.

– Det som vanskeliggjør det hele er folk dumme fordommer, sier herr Høye, fordommer som dels skyldes gammel vane og dels denne typiske norske kullsviertro på at alt utenlandsk er så overvettes mye finere og grommere enn vårt eget.

Og for å bevise sine ord skjenker han oss et glass sherry av sin beste sherry type, som nå flere dager etterpå får oss til å smekke med tungen bare ved tanken, – norsk sherry som kunne få en hvilken som helst spanjol til å rødme av misunnelse.

Leverpostei- og skjortefabrikk

På 1950-tallet ble siste rest, 50.000 liter vin, av vinlageret solgt til det som nå er Vinmonopolet. Siden den gang har det vært forskjellige aktiviteter i lokalene: leverposteifabrikk, skjortefabrikk, Yrkesskolen for døve, Vestlandske lærfabrikk, modellsnekkeri, Carl Hartvig Helseartikler (senere SABA), Stål & Stil kontormøbler, lampeskjermfabrikk og Bladcentralen.