Sogneprestens ord om usedelighet og fattigdom blant fabrikkarbeiderne i Solheimsviken på 1850-tallet ble for hard kost og ble sensurert av Bergenhus Amt. Sannheten kom først frem da statsarkivar Just Bing gikk gjennom dokumentene 60 år senere.
Sogneprest Christian August Grønvold i Årstad menighet sa sin mening, med fynd og klem, om både rik og fattig, leg og lærd, da han skrev sin pålagte femårsberetning til søndre Bergenhus Amt for årene 1856-60. Han skulle skrive om velstandens opp- og nedturer, fattig- og skolevesenet, inn- og utflytting. Beretningen er datert 24. februar 1861.
Det bemerkelsesverdige er at går man til den offisielle femårsberetningen fins ikke noe av prestens flammende tale. Administrasjonen har gått gjennom beretningen, og alt er blitt tyst.
– Det er bakenfor de offisielle trykksaker at de historiske krefter blir levende og de historiske bilder tegner seg i livets fulle tydelighet, skriver Just Bing i Årstads historie (1922).
Fikk dårligere økonomi
Når det gjaldt tilstanden i alminnelighet for sognets opprinnelige fast bosatte befolkning og bedrifter hadde det ikke skjedd noen vesentlige forandringer. Velstanden blant denne befolkningen, som med unntak av omtrent 20 godseiere, alle var proprietærer (gårdeiere) med til dels små bruk, for det meste forpaktere, håndverkere og verksarbeidere, hadde snarere avtatt. Grunnene til dette var dyre matvarer og mindre anledning til arbeidsfortjeneste, som følge av mindre gunstige handelsforhold i Bergen by.
Barna i den gamle delen av Årstad fikk god undervisning av både lærer og lærerinne i skolebygningen på Haukeland. Tegning hentet fra jubileumsboken Haukeland skole i 100 år 1846-1946/Bergen Byarkiv.
Bygdebarna fikk god undervisning
Den opprinnelige befolkningen i Årstad hadde sogneprest Grønvold lite negativt å si om. I sognets velorganiserte faste skole ble det undervist i de sedvanlige undervisningsgjenstander for allmuen i et velutstyrt skolehus med gode familiebekvemmelighet for læreren. Han bodde i huset, og i undervisningen ble han understøttet av en hjelpelærerinne, som veiledet pikebarna i kvinnelig håndgjerning hele året.
Skolen ble, med få unntak, ganske flittig brukt av bygdebefolkningens barn, som med foreldrene i alminnelighet utmerket seg med gode seder. Bare ytterst få av dem lå fattigvesenet til byrde. – Disse er det derfor ikke noen grunn til å klage over, skrev Grønvold.
– Utmerker seg ved overdådighet, drukkenskap, usedelighet, ukyskhet, uvitenhet og en forferdelig likegyldighet for Herrens hus og hans ord
På begynnelsen av 1850-tallet skjøt industrialiseringen fart i Solheimsviken, og det ble stort behov for arbeidskraft. Det kom arbeidsfolk både fra inn- og utland i første rekke til Strømmens Jernstøperi og Bergens Mekaniske Verksted. – Disse arbeidere, – dog ikke i den grad for Støperiets vedkommende, som under en human velvillig administrasjon har en nokså hederlig arbeidsflokk, utgjør for en ikke ringe del visstnok bermen av arbeidsstokken ved de østlandske verksteder på Horten, Kristiania og andre steder. De utmerker seg på enkelte unntak nær, ved overdådighet, drukkenskap, usedelighet, ukyskhet, uvitenhet og en forferdelig likegyldighet for Herrens hus og hans ord, skrev sogneprest Grønvold.
Christian August Grønvold (1810-1889) kom med skjennepreken, men mye ble radert bort. Kanskje ble forholdene han skildret for hard kost for de mektige i samfunnet?
Konkubiner, uekte fødsler og fostermord
Konkubiner*, uekte fødsler og fostermord hadde tidligere vært en ukjent forargelse og udåd i gamle Årstad. Med innflytterne ble dette innført. De sørget for at sognets fattigskatt i løpet av ti år ble femdoblet. (*Konkubine = samboer; elskerinne i tillegg til ektefelle)
Sognets befolkning økte fra 600 til omtrent 900 sjeler. Både sedelighet og økonomi var brakt i fare. De respektive verkseiere ved de mekaniske verkstedene brukte alle tenkelige midler for å unndra seg å yte bidrag til deres arbeidsfolks understøttelse. En grunn til dette var dårligere tider for bedriftene. Drukkenskap, annen uorden og medbrakt armod fra hjemstedet førte til armod og sykdom. Dette forårsaket «fattigvesenets bestyrtelse og meg i besynderlighet som sammes ordfører forhen ukjente bekymringer, sjikaner og fast uoverkommelige bryderier og skriverier».
Overdrev presten usedeligheten?
Selv om den nye tid førte til økt usedelighet kan ikke dette leses ut fra statistikken. Prevensjon var det smått med i de tider, men man kjenner selvsagt ikke til hvor mange som aborterte eller dro fra stedet når de ble gravide. I årene 1855-1860 var 78 personer avgått ved døden og 224 barn var født i Årstad. Det ga et overskudd på 146 fødte, hvorav tre uekte hvis mødre hjemmehørende i byen eller nabosognene, og besvangrede av verksarbeidere under deres nedkomst har vært innlosjert i det mekaniske verksteds arbeiderbolig eller dets nærhet.
Dårlig lønn ga mindre gode lærere
BMV og Strømmens Verksted opprettet verksskole. Den hadde imidlertid dårlige lokaler og lønnen var for dårlig til at man kunne få en dugelig lærer med seminar. Skolen måtte derfor nøye seg med en mindre dugelig konstituert. Denne personen ville verken verksbestyrelsen, foreldre eller barn respektere på samme måte som en dugelig almueskolelærer «som med levende interesse, nidkjærhet og troskap skal røkte sitt ansvarsfulle kall».
Jobbet i noen måneder og flyttet videre
Det var kanskje ikke så rart at arbeiderbefolkningen følte seg rotløs. Mange av dem jobbet her på måneds- eller halvårsbasis. – Snart antas i hast 20-30 arbeidere, snart avskjedige det samme antall på samme måte. Innflyttingen gikk i enkelte år opp i over 200 personer, som med unntak av som oftest hjemløse omstrippende, udugelige demoraliserende personer, hjelpeløse kvinner og barn, forlates av deres forsørgere, atter har flyttet og mange i ordets egentlige forstand rømt ut av sognet for annetsted å søke deres såkalte lykke, men også som her visselig medbringe ulykke, forargelse og forstyrrelse.
For vemmelig å skrive om
Sogneprest Grønvold må legge bånd på seg når han skriver om forholdene for arbeiderne, deres koner og barn. Han kommer også inn på grunnen til at det er født så få barn utenfor ekteskap er de gunstige sedelighetsforhold blant sognets opprinnelige befolkning i alminnelighet. «Dessuten var hensynet til de ytterst få ugifte kvinner der forholdsvis til den øvrige befolkning i tjeneste- eller andre forhold er bortsatt i den del av sognet hvor de respektive verksteder er anlagt og endelig i de skamløse etterstrebelser som gifte kvinner, ja selv ukonfirmerte pikebarn av flere ryggesløse, fornemmelig svenske arbeidere har vært utsatt for, omstendigheter som er for vemmelige til å skrive om».
Aktverdige og skikkelige arbeidsfolk i mindre fabrikker
Grønvold legger imidlertid til at det blant den demoraliserende arbeidsstokken fins enkelte hederlige unntak blant arbeiderne som er fast bosatt i området. Han gir også honnør til arbeiderne ved Papirmøllen, Ulriksmøllen, Aarstads garverfabrik, Grynmøllen, Vat- og Bridselfabriken ved Møllendalselven, Møllendals Møllebruk og Strømmens Jernstrøperi. De er som regel på få unntak nær aktverdige og skikkelige arbeidsfolk.
Moralsk og økonomisk fordervelig
– Men det er etter det ovenfor anførte og etter de erfaringer jeg som prest i Årstad sogn nå snart i 18 år har gjort, min bestemte mening at fabrikkanlegg i det minste av den art som Årstad sogn med de ved desslikebruk ansatte, allevegne fra sammestimlede, i store, uhjemlige boliger sammenpakkede arbeidere i moralsk og økonomisk henseende er i høyeste grad forderverlig, og i det minste for en liten kommune som Årstad sogn, skriver sogneprest Grønvold.
Presten avsluttet med at lensmannen burde pålegges å bosette seg i sognet på grunn av de mange problemer som usedelighet og fattigdom førte med seg. Eventuelt burde man få en politibestillingsmann eller politibetjent som kunne arbeide i området og være bosatt her. Da kunne man kanskje avverge at Årstad sogn og byens nærmeste omegn fra Laksevåg til Fløen etter hvert ble en demoraliserende fattigkoloni «Bergens by og de respektive landkommuner omsider til en utålelig byrde».