Småbarnsårene på Blekenberg stod «med barndommens solskinn i hukommelsen» for den store norske maleren Marcus Grønvold (1845-1929). Faren, Christian August, var sogneprest i Årstad, og Marcus bodde på Blekenberg fra han var to til han var syv år.
1917, mens verdenskrigen raste, satt 72 år gamle Marcus Grønvold i München og arbeidet med boken «Fra Ulrikken til Alperne: en malers erindringer». Boken kom ut på Gyldendal i 1925.
– Fra disse store, sterke og forferdelige tider glir mine tanker langt, langt tilbake til forgangne år og til fjerne steder, skriver Grønvold.

Bare noen få gamle gårdshus ligger igjen på Løvstakksiden, Dette er våningshuset på Ny-Krohnborg eller Blekenberg gård. Vi vet ikke med sikkerhet om det var i dette huset familien Grønvold bodde. I 1860-årene var gården den tredje største i Solheimsbygden, målt etter vedlikeholdsplikt av veilengde. Hovedhuset er en sveitserbygning med glassveranda i to etasjer og rik dekor. Fremdeles ligger det fritt i terrenget og rester av den gamle trebeplantede gårdsveien som førte opp til våningshuset, finner vi i dag igjen som gangvei mellom Løvstakkveien og Blekenberg.
Huset ble kalt ble kalt et gammelt skramlehus og et blåsehull
– Mine første barndomserindringer knytter seg til et sted, Ny-Krohnborg – også kalt Blekenberg, ved Bergen. Mine foreldre flyttet dit og bodde der i fem år fra 1847 til 1852. Disse årene har jeg hørt skildret som kalde og regnfulle; for meg står de med barndommens solskinn i hukommelsen, men også med stormfulle høst- og vinteraftener, og med susen i lindetrærne som omgav huset, en lyd som jevnlig ennå går igjen i ørene på meg; men jeg ble alt da krenket på mitt hjems vegne når jeg hørte at det ble kalt et gammelt skramlehus og et blåsehull, hvilket det visstnok var, skriver Marcus Grønvold.
Grønvold fikk opplæring i malerkunst i København og München. Etter studiereiser i Norge, Sveits, Italia og Paris slo han seg ned i München. Han har to arbeider i Nasjonalgalleriet i Oslo. Han var bror til maleren Bernt Grønvold og skolemannen, museumsbestyreren og forfatteren Didrik Grønvold.
Faren, Christian August, var født i Fredriksværn (Stavern) i 1810. Moren, Marcilia Frederika Steen, var fra Bodin ved Bodø og ble tolv år gammel sendt til frk. Irgens skole i Bergen. Faren utdannet seg til prest og fikk sin første prestegjerning på Værøy i Nordland. Her giftet han seg med Marcilia.
Utmarker, myrer og øde vann helt opp til Fjøsanger
I 1842 ble faren forflyttet fra Værøy som sogneprest til Årstad sogn og prest ved St. Jørgens hospital og andre stiftelser.
– Et meget sammensatt embete, skriver Marcus Grønvold. – Bergens omegn så den gang annerledes ut enn nå; da opphørte den tette bebyggelse innenfor Stadsporten og Nygårdsporten. Bakenfor Kronstad strakte seg utmarker, myrer og øde vann helt opp til Fjøsanger. På den ene side, på vår kant, opphørte det dyrkede land ved Solheimsgårdene.
Hadde som bierverv å huse gale folk
På den andre siden, ovenfor Haukeland, var det kun en bebygget stripe oppover. Treveksten var ikke som nå, og hele Solheimsdalen hadde et øde, melankolsk preg. Så ensomt var det at man trygt kunne legge kruttmagasinet der*, og så rolig at oppsynsmannen drev den biforretning å huse gale folk som ikke skulle komme i berøring med den øvrige verden. Hvor det mekaniske verksted (BMV) nå larmer, var der den gang en vakker liten vik med grønne marker omkring. Jeg erindrer at jeg en gang så et sildesteng der, og at bondeguttene søndag formiddag fisket ørreter i bekken som gikk ut der.
*Bygget ble senere overtatt av Solheim skole.
Strabasiøs vei til kirken
Veiene var bakket, og adkomsten tung. Det var før Nygårdsbroen ble bygget, og skulle man som Grønvold-familien til Hospitalskirken, måtte man i den årle morgenstund først «fløtte» over til den lange hvite utstikkerbrygge på Nygårdssiden. Gjennom den bakkete Nygårdsallé og så en stor omvei gjennom «Vaskerelven» og «Gråmuren» kom man endelig frem.
Oversådd med landsteder
Området var oversådd med landsteder, hvoriblant Kronstad, den gang ubebodd og omgitt med en egen hemmelighetsfull nimbus.
– Det må ha vært en dyktig byggmester som har skapt denne og flere av de i antikk stilart oppførte bygninger i Bergens omegn, skriver Grønvold. – Jeg trodde senere at det kun var i min barnlige forestilling disse var så lysende og stilfulle; men jeg kom gjentatte ganger tilbake som moden matt, etter å ha sett antikkens herlighet, og ble stadig slått så vel av forståelsen i denne arkitektur som hvor godt disse landstedene passet inn i landskapet, som for eksempel Hop.

«Udsigt til Natland skow» er tittelen på dette bildet fra 1827. Det var nok det hvite huset i bakgrunnen Marcus mintes skinte som et hvitt marmortempel. BS-samlingen,Universitetsbiblioteket i Bergen.
Nattland var som et hvitt marmortempel
Især var dog dette tilfelle med Nattland, en stor lang bygning som med sine to fløyer virket som et hvitt marmortempel i det steinete landskapet. Grønvold var der en gang som gutt, og han så der for første gang druene henge i drivhuset. I en av fløyene var et kapell. Da stedet ble solgt etter den engelske eier Morris Sterling, ble det holdt auksjon på Nattland, noe som var en stor begivenhet.
De fleste eiendommer og landsteder ble eid av velhavende folk som Marcus Grønvolds far hele sin lange embetstid stod på en vennskapelig fot med, selvfølgelig var han mest med de som bodde nærmest.
På Haukelandsiden, hvor Grønvold et par ganger var med i det store kvegmarkedet, «driften», på Haukeland, bodde de bedre stilte, dessuten lenger oppe Caspar Lunge på Mandsverket, som før hans tid hadde det mindre velklingende navnet «Paddemyren».
På den andre siden var vår nærmeste nabo Ole Løberg på Solheim, en begavet mann som egentlig burde ha vært journalist og publisist; men hans begavelse kunne under de daværende tidsforhold ikke komme til sin rett. Senere forsøkte han seg under trange kår på historisk arbeid.
Kjøkken som skinte av blank messing
Der var den snille ungkar Jan Plate Krohn i Lien, rik og vennlig. Huset var som et dukkehus. Kjøkkenet som man kom gjennom, skinte av blank messing, og så ut som om det aldri ble benyttet, men kun stod på stas. – Krohn var snill med oss barn, og ga oss gaver til jul. En stor dag var når vi om ettermiddagen 17. mai ble innbudt for fra hans veranda (på bergensk «platting») å se på kapproingen på Puddefjorden, og da ble det alltid servert sjokolade. Utenfor Marineholmen var «flaggskipet» forankret, sedvanligvis en brigg, nymalt og oppusset, smykket med alle sine flagg, og dette syntes folk var det deiligste de kunne se for sine øyne.
Hadde småfuglene i bur om sommeren
Grønvold så også for seg John Lyder Smith på Grønnestølen.
– Hvor prektig han så ut! En ualminnelig staselig mann. Best husker jeg ham fra en gang han kom gående ned fra Løvstakken med «kunstnerhatt» på hodet, bøssen på nakken og jakttasken over skulderen, fulgt av et geitekje som var tamt som en hund, og som gikk inn i stuen, hoppet opp på sofaen og derfra opp på ovnen. En blakk hest som han holdt så av fulgte opp trappen, inn gjennom huset, og ut på andre siden.
En annen gang traff vi ham på trappen lurende på dompapene; han ville fange dem, ikke for å drepe dem, men bare for å ha dem til han hadde høstet sine bringebær som han passet med stor omhu. Når bærene var tatt inn, slapp fuglene ut. Da vi den gang kom inn i stuen, var den full av kvitrende dompaper i bur, skriver Marcus Grønvold.
Bli den første til å kommentere om "Maleren Marcus Grønvold hadde småbarnsårene på Blekenberg"