I ni år, fra 1899 til 1908, var Bergens Fotboldklub byens eneste fotballag. Flere av spillerne var på høyde med Norges beste. Misnøye med laget gjorde imidlertid at Brann ble stiftet i 1908. Laget ble oppløst fordi de nektet å betale en bot.
På midten av 1880-tallet begynte elever fra byens skoler å invadere Børneparken i Byparken for å drive et nytt ballspill, «futtbål». Etter Landsutstillingen i Bergen i 1898 ble et areal på Møhlenpris frigitt til bruk som lekeplass og fotballbane, til stor glede for både fotballspillere og for de som ikke ønsket fotballspill i Byparken.
Carl Joachim Hambro var fotballentusiast
Interessen var særlig stor på de høyere skolene, spesielt på Katedralskolen. Skolens gymlærer, kaptein Lunde, hadde fått interesse for spillet og lot elevene spille fotball på skoleplassen i gymtimene. Også på Tanks skole og Hambros skole ble det interesse for fotball, og snart ble det spilt kamper mellom skolene. Carl Joachim Hambro, den senere stortingspresidenten, var sønn innehaveren av Hambros skole og ble en stor fotballentusiast. Han var i årene rundt 1900 aktiv som spiller, dommer og leder. Men på grunn av studier i Kristiania var han bare i Bergen om sommeren. Da han ble student i 1902, spilte han fotball i Akademisk Fotballklubb.
Bergens Fotboldklub var Bergens første fotballklubb. Laget ble etablert i 1899. Klubben ble stiftet av ungdom som ønsket å fortsette å drive idretten etter avsluttet skolegang. De fleste medlemmene var fra Nygård eller Møhlenpris. Laget spilte hovedsakelig mot skolelag fra skolene i Bergen og mot i første rekke britiske flåtelag som besøkte Bergen. Fra 1905 ble det arrangert regelmessige turneringer mellom Bergen FK og stavangerklubbene Vidar og Stavanger IF om en vandrepokal som Tryggve Gran hadde satt opp. Bergens Fotboldklub hadde utenlandsk trener, en skotte som het mr. Curry og arbeidet på BMV Han hadde fotball i blodet, og i ledige stunder underviste han de unge spillerne i mange fikse triks.
Avklippede langbukser og gamle sko
Fotballklubbens opprinnelige drakt var sort og gul, men drakter i disse fargene var ikke å oppdrive da draktene var utslitt, så man gikk over til blått og hvitt i tverrstriper. Benklærne var avklippede langbukser og spesielle fotballstøvler hadde man ikke, så man brukte vanlige gamle sko.
Spillerne ble stadig bedre, og lagene fra Stavanger ble slått både i 1906 og 1907. En del av spillerne var trolig på høyde med de beste i landet. De mest kjente spillerne var senteren Hans Løken og indreløperen Eystein Freüchen. Andre eminente spillere var brødrene Egil, Finn og Odd Arnesen
Misfornøyd med klubben
Misnøye med Bergens Fotboldklub var bakgrunnen for at ti unge menn gikk samme og startet Ski- og Fotboldklubben Brann 26. september 1908. Hva misnøyen bestod i fremgår ikke av litteratur om datidens fotballag i Bergen. Stiftelsesmøtet på Johnsens Café, som lå i kvartalet der Telegranbygningen ligger nå. – Vi var misfornøyde med Bergens Fotboldklub og skulle lage vår egen, sa initiativtageren, Christen K. Gran, i et intervju 40 år senere. Foruten Gran og Birger Gjestland, som har fått æren for klubbens navn, vart følgende til stede: Hans Larsen, som ble valgt til formann, Inggard Ellertsen, Hans K. Gran, Lars Gran, Chr. Borch, Erling Lothe, Herman Mathiesen og Sverre Sturlung.
Ville ikke betale bot, la ned laget
Bergen Fotballkrets ble opprettet i 1911. Bergens Fotboldklub vant det første kretsmesterskapet og fikk delta i norgesmesterskapet. De slo Stavanger IF i kvartfinalen, mens i semifinalen vant Urædd 10-3.
Høsten 1911 fikk Bergens Fotboldklub en bot på 500 kroner fra Norges Fotballforbund. Klubben nektet å vedta boten og la i stedet ned aktiviteten. Flere medlemmer gikk inn i Brann, andre i Bergens Sportsklubb, som ble oppløst i 1916.