Under Den lille istid var det enkelte år så kaldt i Bergen at man kunne gå på isen fra Bergen til Herdla. I en by med kort vei til bakker og vann ble mulighetene til vinteraktiviteter utnyttet til fulle.
Den lille istid varte i Norge fra omtrent midten av 1500-tallet til midten av 1800-tallet. Det var kjølig, ca. en grad under dagens middeltemperatur, og det var fuktig, med mye snø. Vågen har vært tilfrosset 1568, 1571, 1589 og 1637. De to siste årene var sjøen frosset til Askøy, 1678 og 1751, var den frosset til Herdla. Også i 1855 var isbryting en stor utgiftspost. I nyere tid er det vinteren 1971/72 mange minnes. Da var det alvorlige isdannelser på Vågen.
Det fins ikke mange beskrivelser om vinterlivet i Bergen i riktig gamle dager, før 1800, og bildene er stort sett tatt fra slutten av 1800-tallet. Barndomserindringer begynte man først å skrive på begynnelsen av 1800-tallet.

«Emma (Wilson 1876-1959) ligger i sneen paa Løvstakken». Foto Ralph Wilson. Ralph Wilsons samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.

Jente med kjelke i Fridalen 1927. Foto Fridtjof Tegner. BS-samlingen Universitetsbiblioteket i Bergen.
Falt det litt snø, kom skiene og «skeisene» frem i Bergen på 1800-tallet. Skiene man brukte ble kalt småski. Omkring 1880 kom skiene vi kjenner i dag. De ble kalt langski. Skiene var en firkantet stokk, omtrent 5 centimeter på hver side, noe lengre enn foten og med opphøyet spiss. Gjennom huller for hæl og tå var ble skiene surret fast til foten med sterkt snøre eller remmer. På undersiden var skiene forsynt med glatte jern- eller sinkbånd. Så var det bare å sette utfor bakker og smau eller bare trave av gården rett frem, skriver Gerhard Stoltz i artikkelen «De gamle lekene» i Gamle Bergen Årbok 1957.

Skitur uten staver i Nygårdsparken, ukjent årstall. Foto Kristian Faye. Brosings samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Frem med «skjesene»
Når det var is på vannene, ble skjesene tatt frem. De bestod av en trebunn avpasset som en skosåle med et skarpt jern felt inn på undersiden. De ble festet til foten på samme måten som småskiene. I tillegg var en kraftig skrue skrudd inn i hælen for å holde den fast til foten. Ellers ville trykket lett kunne forskyve dem.

Skøyteløp i Bergen mellom 1890 og 1910. Fotograf Knoop. Knoops samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.

J. C. Dahl (1788-1857) Skøyteløpere på Store Lungegårdsvann. Isen skulle ikke være mange cm tykk før de unge våget seg ut på. – Det er et Guds under at så få druknet, slik isen var, skrev Didrik Grønvold om vinterlivet i Bergen på 1860-tallet.
– Et Guds under at så få druknet
Didrik Grønvold forteller fra 1860-tallet: «Skiløping* var fullstendig ukjent. Vi var glad når vi fikk seks skilling til å kjøpe et par skjeser på tvangsarbeidsanstalten. Folk løp på Haukelandsvannet, Svartediket, Store og Lille Lungegårdsvannet med. Det er et Guds under at så få druknet, slik isen var. Folk gikk i land fra Store Lungegårdsvannet som var lagt utover isen. Det skvulpet og svaiet på alle sider». * Her menes langski.
Gikk remmen eller snøret i tu, her det at man gikk sjøbotten. Det er et gammelnorsk uttrykk som rett og slett betyr at man var skipbrudden.

Med krøbbe og pipen opp ned på Torget mellom 1950 og 1965. Foto Gustav Brosing, Brosings samling, Universitetsbibioteket i Bergen.
Krøbber for opptil 10-12 personer
Et av de mest populære vinteraktivitetene i det gamle Bergen var å renne på krøbbe. Krøbbe var en transportslede i ulike størrelser med hele sider og sittebretter på tvers. De minste, tremærrene, var for en eller to personer. Flatjernskrøbbene var litt større. Alle gutter ønske var å få en rundjerns- eller spissjernskrøbbe, som tok fra 4-5 til 10-12 personer.
Styringen tok førstemann seg av ved å sparke med høye fot. De kunne få en formidabel fart, helt på høyde med fiskekjelkene, som kom omkring 1900. Tyngden gjorde at man kunne sige over lange strekninger uten å stoppe. Man skal ha rent fra toppen av den gamle Landåsbakken til Fløen og fra toppen av Fyllingsdalen til Sælenvannet.
Krybberenn vinteren 1814
I mars 1814 skrev eidsvollsmannen Fredrik Meltzer i sine erindringer: «I aften fra 8-10 på Engen og rendte på krybbe fra Kalmarengshjørnet til Komediehuset. Mange damer var med. – Måneskinn. – Vi rendte også like til min fars dør i Vaskerelven. Jeg så krybber som det satt opp til 10-12 personer på – og de unge damer moret seg riktig godt. Kl. 10 kom politiet og gjorde ende på denne karnevalsglede».
Bli den første til å kommentere om "Noen vintre kunne man gå på isen fra Bergen til Herdla"