Norges ledende lepraforsker så kone og barn dø av tuberkulose

Daniel Cornelius Danielssen var en av Bergens store sønner på 1800-tallet. Han var i to mannsaldre den ledende kliniker og forsker på spedalskhet, lepra, i Norge. Men han er i motsetning til svigersønnen Gerhard Armauer Hansen så godt som ukjent for dagens bergensere. Tuberkulose i hoften førte ham inn på legestudiet. Sykdommen tok liv av både konen og tre av de fire barna. «Overlege Danielssens Hus» i Årstadveien 21 har fått navn etter byens store sønn.

Allsidig livsverk

Danielssen var både lege, vitenskapsmann, kunnskapsformidler, politiker, organisator og kulturentreprenør. Han var småvokst og merket av sykdom, men var dypt respektert. I tillegg til å være sykehuslege drev han egen praksis. Med sin hest og lille vogn var han et velkjent trekk i bybildet.

Tuberkuloserammet familie

Spedalskhet var en av 1800-tallets verste sykdommer, men for familien Danielssen skulle turberkulosen bli den store svøpen: Danielssen led selv av livslang lungetuberkulose, og både konen Berthe Marie (1818-1875) og tre av deres fire barn, Henrik (død 1868), Fredrikke (død 1869), Alfhilde (død 1873) og Fanny (død 1873) døde av sykdommen. Fanny giftet seg i januar 1873 med Gerhard Armauer Hansen. Samme år skulle han både miste sin kone og oppdage Leprabasillen.

Apotekerlærling

Daniel Cornelius Danielssen ble født 4. juli 1815. Faren var urmaker, og som håndverkerfamilier på den tid var økonomien heller dårlig. Knapt 13 år gammel begynte Daniel i apotekerlære, men etter fire år måtte han avbryte på grunn av en tuberkuløs hoftesykdom som gjorde ham halt. Etter halvannet års sykeleie tok han ved selvstudium en avkortet examen artium i 1835. Samme år ble han med den kjente norske botanikeren Matthias Numsen Blytt på botaniske ekskursjoner i fjelltraktene i Norge.

Daniel startet deretter på medisinstudier i Christiania og tok lavere grads medisinsk eksamen i 1838. Han fikk jobb som militærlege ved Akershusiske ridende Jegerkorps. Etter noen måneder ble han distriktslege i Stavanger og Ryfylke inntil han kom tilbake til Bergen i 1839. Her begynte han vitenskapelige undersøkelser ved St. Jørgen hospitalhospital for spedalske. Blant nyvinningene hans var å skille spedalskhet fra andre hudsykdommer, noes om ofte førte til forvekslinger. Fra 1843 ble han fast ansatt som lege ved St. Jørgen.

Dro på studieturer og skrev lærebøker

På 1840-tallet foretok Danielssen en rekke studieturer til mellom- og sør-Europa. Han drev iherdig forskning, sørget for at forskningen ble publisert og utgav lærebøker. Danielssen har mye av æren for at de spedalske ble flyttet til mye bedre forhold på nye Lungegårdens sykehus i 1849 og i 1857 til det nye og moderne sykehuset Pleiestiftelsen for spedalske nr.1. Her skulle svigersønnen Gerhard Armauer Hansen forske på spedalskhet og gjøre Bergen til et ledende senter for forskning på leprabasillen, men Danielssen var sjefen på sykehuset og forble hele livet en ledende forsker på spedalskhet.

I 1855 fikk han sammen med professor Carl Wilhelm Boeck en prestisjefylt fransk pris for det banebrytende verket Om Spedalskhed. Det var første gang en norsk lege fikk en internasjonal anerkjennelse.

Fikk bygget museum på Rakkarhaugen

Danielssen gjorde en stor innsats i styre og stell for Bergens Museum. Takket være Danielssens iherdige overtalelsesevner fikk han styre og stell i kommunen til å bygge nytt museum på Rakkarhaugen (Nygårdshøyden), som den gang lå utenfor byens sentrum. Danielssen holdt selv innvielsestalen i 1867.

Danielssen har også mye av æren for å ha fått den unge cand.philos. Fridtjof Nansen i 1885 ble ansatt som konservator ved museet. Fra 1864 til sin død i 1894 var han preses («direktør») for Bergens Museum og Det Nyttige Selskab.

Ifølge Karen B. Helles Bok «D. G. Danielssen – En kjempe for sin tid» var Danielssen kjent for sin store arbeidskapasitet, overtalelsesevne og elskverdige vesen. Han var en myndig sjef og en utmerket administrator. Han kunne være oppfarende, men aldri hevngjerrig eller langsint.

Tilhenger av likbrenning

Danielssen var en ivrig forkjemper for likbrenning, som var et omtvistet emne den gang. Han var ateist og ønsket å bli kremert etter sin død. Dette var ikke tillatt i 1894, så Danielssen ble fraktet til nærmeste krematorium, i Gøteborg, hvor han ble kremert. Med på turen var to av hans nærmeste medarbeidere, svigersønnen Armauer Hansen og Bergens Museum direktør Jørgen Brunchorst. Urnen med asken antas plassert i sokkelen  i bysten av han som står i forhallen på Bergens Museum.

I bystyret og på Stortinget

Danielssen var medlem av bystyret fra 1856 til sin død i 1894 og satt på Stortinget i flere perioder mellom 1859 og 1876. Han arbeidet særlig for kultur- og helsesaker, men kjempet ikke for sine andre hjertesaker, medisin og naturvitenskap.

Forskningsekspedisjoner

Danielssen var med på flere ekspedisjoner I 1857 deltok han på en zoologisk ekspedisjon til Finnmark og han var med på Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78. Turen resulterte i flere store avhandlinger. Som stortingsrepresentant under debatten om ekspedisjonen spilte Danielssen en meget sentral rolle bak beslutningen om å bevilge 20 000 spesidaler til ekspedisjonen.

I bystyret og på Stortinget

Danielssen var medlem av bystyret fra 1856 til sin død i 1894 og satt på Stortinget i flere perioder mellom 1859 og 1876. Han arbeidet særlig for kultur- og helsesaker, men kjempet ikke for sine andre hjertesaker, medisin og naturvitenskap.

Da Danielssen døde i 1894 uten livsarvinger, gikk formuen hans til Bergens Museum og bildesamlingen til Bergen Billedgalleri.

Danielssens verv og utmerkelser ifølge Wikipedia:

• Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab innvalgt 1849
• Det franske akademi, pris på 2000 franc delt med Wilhelm Boeck, for deres verk Om spedalskhed i fransk oversettelse
• Det Norske Videnskaps-Akademi innvalgt 1858
• Med i det svenske Kungliga Vetenskapsakademien i Stockholm og Kgl. Vetenskaps-Societeten i Uppsala
• Med i California Academy of Sciences 1888, Siebenburg Society for the Natural Sciences 1889, Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab 1893 og Wiener dermatologische Gesellschaft 1894 der han var æresmedlem
• æresdoktor ved Københavns Universitet 1879 og Universitetet i Lund 1868
• Selskabet for de norske Fiskeriers Fremme, formann
• medstifter av Det norske Theater 1850
• St. Olavs Orden ridder 1863 og kommandør av 1. klasse 1885
• Officier des academie i Frankrike, 1885