Bonde og stortingsmann (V) Hjalmar Løberg fra Solheim var den første nordmann som ble dømt for majestetsfornærmelse. Da han slapp ut av Bergen kretsfengsel etter 60 dager, ble han hyllet som en helt og kjørt i hest og vogn hjem til gården i Årstad.
Selve forbrytelsen han var tiltalt for er noe av det merkeligste en kan tenke seg, og saken gjorde kongedømmet til latter.
Bakgrunnen for saken var at det i 1877 ble holdt et stort jordbrukssjå i Oslo. Kong Oscar II innstiftet i den forbindelse en medalje for ærefullt arbeid for norsk jordbruk. Blant de første som fikk medaljen var tidligere stortingsrepresentant Johannes Johannesson Aga fra Ullensvang. Løberg hevdet at kongen hadde gitt medaljen til Aga av politiske grunner.
Hjalmar Løberg ble dømt til 60 dagers fengsel for å ha fornærmet Oscar II, her i norsk generalsuniform med ordenen Den Norske Løve. Foto Wikipedia.
To måneder senere, 18. desember 1877, stod det i avisen «Hardangeren» at leserbrev med tittelen «Fra Nordhordland», undertegnet r+g med mange harske ord om Aga, særlig fordi han hadde gått over til Høyre. Her het det blant annet:
«Politisk talt er han vel ved Døden afgaat. Det er vel nærmest for at trøste ham herfor, at han blev skjænket Medalje for Fortjeneste af Jordbruget. Som jeg skrev til Stortingsmand O. forleden dag, tror jeg knapt, han har eiet en Plog eller gravet en Favn Grøfter. Men «en vis Mand lønner og frir sine» og saaledes er det vel Kongen og Regjeringen og Aga».
Brevet er skrevet i en nokså flåsete tone og er i utgangspunktet kun tenkt som et privat brev, men så kom brevskriveren på at det kanskje kunne brukes i avisen. Redaktøren ble bedt om å endre litt her og der, og så kom det på trykk.
Hadde sammenlignet kongen med en viss mann
Det kom raskt svar fra Aga i avisen. Noen mente det var redaktøren selv som hadde kledd seg ut som nordhordlending, men det ble da opplyst at brevskriveren var en «Vederhæftig» mann. Man skulle kanskje ikke tro at leserbrevet skulle skape rabalder utenfor fylket, men 9. februar 1878 ga selveste kongen i statsråd, etter anbefaling fra Justisdepartementet, tillatelse til å anlegge sak om redaktøren for majestetsfornærmelse. Løberg hadde sammenlignet kongen med en viss mann.
Venstreavisene laget mye moro på saken. De skrev at det var første gang det ble reist sak for majestetsfornærmelse i Norge. De mente regjeringen måtte ha nyttet mikroskop for å lete frem forbrytelsen. De brukte da også hermetegn da de skrev om «majestetsfornærmelse».
Løbergs brev lagt frem
Redaktør for Hardangeren var Nils Skaar. Faren, med samme navn, satt på Stortinget som fjerde representant for Søndre Bergenhus Amt, og den unge redaktøren skulle selv bli en aktet stortingsmann. Men verken Skaar senior eller junior fikk lide for leserbrevet. De ble holdt avhør i redaksjonen, og brevet fra Hjalmar Løberg ble lagt frem. Brevskriveren var altså ikke nummer 4 på benken fra Søndre Bergenhus, men nummer 2.
Aftenposten ville ha radikaleren Løberg fradømt både valgrett og stortingsplass. Fullmaktskomiteen på Stortinget, som kunne suspendert Løberg, satt sammen i mindre enn ett kvarter, uten at det ble truffet noen foranstaltning. 5. juni 1878 kom saken opp for Kristiania byrett.
60 dagers fengsel
Løberg ble sittende stor stortingsmann, men han ble i byretten 26. juli 1879 dømt til fengsel i 60 dager for majestetsfornærmelsen sin. Ingen kom til å regne dette for noe annet enn en politisk dom. Han hjalp bare til med å slå fast at ordene om ar «en vis Mand lønner og frir sine» likeså vel som han refser og forfølger de som ikke er hans folk.
«En av de merkeligste menn vi hadde på våre kanter i det 19. århundre»
Fanabonden Fredrik Hamre skrev i «Frå Fjon til Fusa» i 1972 en artikkel om da Hjalmar Løberg slapp ut av fengselet.
Ifølge Hamre var Løberg en av de merkeligste menn vi hadde på våre kanter i det 19. århundre. Han var en mann som levde for sin tid, mente Fredrik Hamre om storbonden fra Årstad.
Wollert Konow trolig mester for «festrabalderet»
Løberg sonet dommen på 60 dager i Bergen kretsfengsel. Han slapp ut en vakker solrik søndag i 15-tiden. Frihetens øyeblikk var gjort kjent på forhånd. Ifølge Fredrik Hamre var der trolig Wollert Konow, den senere statsministeren, fra Stend som var mester for «festrabalderet».
Bønder fra hele Årstad og store deler av Fana, ja selv fra Bergen var mye folk møtt frem for å ta imot Løberg. Det var trommeslagere, blåsere med trompeter, klarinetter og bukkehorn, i det hele tatt et blandet musikklag, da Løberg vuste seg på dørhellen utenfor fengselet. De hadde med seg en hestetrille som Løberg måtte sette seg i. Med tromemslagere og blåsere foran ble kjerren dratt for hånd til Torgareset, omtrent der Christiestøtten stod før den ble flyttet til Bergens Museum.
Angret ingenting
Fredrik Hamres far var blant dem som blåste på bukkehorn. På Torgareset reiste Løberg seg i trillen og holdt en flammende tale som kunne høres lang vei. Ifølge Fredrik Hamres far var dette noe av det Løberg sa i talen sin:
– Jeg har sittet i fengsel for å ha skrevet ting som ikke passet de standspersonene jeg skrev om. Jeg fikk tilbud om å kalle det tilbake, så skulle jeg slippe tiltale. Men ikke en stavelse har jeg tatt tilbake. På trass av dom og fengsel har jeg ikke kalt noe tilbake, og det vil heller ikke bli gjort, så det er ennå på det uvisse hvem som hadde rett, de som dømte meg, eller jeg som nektet og fortsatt nekter å ta mine ord tilbake. Men at så mange har møtt opp i dag for å gjøre ære på meg, gir meg grunn til å tro at det jeg skrev ikke var uten grunn. Så takker jeg alle for den velvilje dere har vist meg ved å møte opp og ta imot meg. Det er meg til uvurderlig glede å bli tatt imot på en slik måte.
Så steg han med av trillen og svinget seg i sadelen på hesten som gårdsdrengen hans hadde møtt ham med. Mens musikantene gjorde sitt beste til avskjed svingte han med hesten og red hjem.
Almuen prøvde å stå opp mot urett
Saken Hjalmar Løberg kom opp i i sine beste år var ifølge Fredrik Hamre et eksempel på at det gamle embetsmannsveldet ønsket å bruke riset når den «gemene almue» (som ikke lenger var gemen) prøvde å si sin mening om det de mente var urett.