Tre søsken Grieg, Nordahl, Johanne og Ingeborg, ble forfattere, mens Harald ble Norges fremste forlegger på 1900-tallet. Johanne var lærer på Solhaug skole øverst i Finnbergåsen og debuterte som forfatter i 1934 med boken «Barn» (Gyldendal). Boken forteller om livet på skolen og i barnas nærmiljø. Nordahl og Ingeborg omkom i tragiske ulykker under krigen, mens Johanne og Harald ble gamle og gjorde seg sterkt og positivt bemerket på sine felt.
Johanne Katharine Grieg Cederblad ble født 2. januar 1901 i Bergen og døde 1. desember 1979 i Uppsala. Hun var datter av Peter Lexau Grieg og Helga Grieg, født Vollan. Johanne var utdannet lærer og arbeidet som lærer i Bergen fra 1924 til 1933.
Les om Solhaug barneskole her:
«Barn» var tittelen på Johanne Grieg Cederblads debutbok fra 1934 om livet på og rundt Solhaug skole.
Vi vet lite om Johanne Griegs år som lærer på Solhaug skole, men gjennom debutboken får vi et godt innblikk i livet på skolen og hvordan familiene hadde det i området på begynnelsen av 1930-tallet. Mange barn hadde det vanskelig hjemme. Dårlig økonomi og alkoholmisbruk preget mange hjem i Solhaug skoles nedslagsfelt. Boken har 120 sider fordelt på 15 små kapitler.
Første kapittel, «Ole synger» foregår i en skjønnskrifttime. «Det er dødsstille i klassen – endelig – efter megen kamp. Så har Ole til slutt forstått at denne gangen var det alvor. Ole sitter også bøiet over sin skrivebok. Ole synger ikke. I tre år har Ole sunget når han ikke skulle synge. Når alle røster var forstummet, når alle tunge guttesko omsider var kommet til ro på gulvet, når jeg hadde dradd et lettelsens sukk – ja da skar en gjennemtrengende guttestemme gjennem rummet: – La-la-la på en melodi, komponert av Ole selv. Det var Ole som sang».
Skolen var et fristed for Ole
Johanne Grieg spurte ikke Ole hvorfor han sang. Men hun visste svaret: Ole synger fordi skolen er et sted hvor det er godt å være. Her er lys og her er sol, her behøver ikke Ole gjemme seg eller redd for råhet. Her er ingen spritsmuglere, klirring med glass og ølflasker. Her er ingen som trekker med seg gatepiker.
Boken er halvdokumentarisk. Det meste som boken forteller om har nok skjedd.
Dette bildet er tatt på slutten av 1920-tallet, da Johanne Grieg var lærer på Solhaug skole. Kolorert lysbilde brukt i undervisningen. Håndkolorert av KK Foto. BS-samlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Forteller en hemmelighet
Nestsiste kapittel heter «Jeg forteller min hemmelighet». Det er to uker før Johanne skal slutte på skolen for å gifte seg. Hun hadde ikke sagt noe til barna, men merker likevel en fremmed, nesten fiendtlig stillhet når hun kommer inn i klasserommet. Ryktet hadde nok gått om at hun skulle slutte. – Hvilken skole skal du begynner på nu da? spør Gerd. Det er litt hån i stemmen hennes.
– På hvilken skole? Jeg skal ikke begynne på nogen ny skole. Jeg skal slutte for å gifte meg. Det går et solstreif over ansiktene, og så forstår jeg. Barna har trodd at jeg har været illojal – at jeg har villet forlate dem for å gå over til de andre, til de «fine» lenger nede i byen – til en større skolebygning, til barn som har flotte klær og lever på livets solside.
Johanne må fortelle at hun skal flytte helt til Sverige. Hennes tilkommende mann vil ikke kunne få jobb i Norge. Skuffede, bebreidende øyne ser på henne. Etter hvert resignerer de. De kjenner arbeidsløshetens trykk og bøyer seg for et sørgelig faktum.
Avskjedsgave til Johanne
I siste kapittel har en av elevene, Louise, vært i «manufakturen» og kjøpt en avskjedsgave til Johanne. «Så åpnet jeg pakken. I den lå – femti papirservietter. Og på hver serviett pranget det norske flagg i rødt og blått og hvitt, trykt inni det hvite kreppapiret» – «Han» var jo svensk, frøken, og da syntes mor og jeg det var best dere hadde norske papirservietter i bryllupet, så kunde han hele tiden huske at du var norsk!»
Louises gave hadde en misjon. – Den skulde gjøre sitt til at «han» lot mig beholde Norge, skriver Johanne Grieg. – Men nu kommer snart småpikenes tog. Og jeg vet at om nogen minutter må jeg si ugjenkallelig farvel. Farvel til småpikene mine – farvel til skolen, farvel til den gjerning som til da har vært mitt livs.
Så samles alle rundt flaggstangen på Solhaug og synger «Ja, vi elsker». «Klassen ser spørrende på sin frøken, hun gråter jo, så sier jeg et klosset farvel og takk. Barna har ikke tid til å sørge. Toget kommer jo straks. De vinker og roper. Så er den siste lyse sommerkjolen forsvunnet nede i svingen». Slik avslutter Johanne Griegs debutbok. Hun vet at hun har tatt farvel med Bergen for alltid.
Mistet to søsken på to måneder. Dette bildet er fra et minnearrangement over den nylig omkomne dikteren Nordahl Grieg i Stockholm 9. februar 1944: Fra venstre Carl Cederblad (Johanne Grieg Cederblads mann), Johanne Grieg Cederblad, søster til Nordahl Grieg, Jens Bull, minister (sendemann) ved den norske legasjonen i Stockholm under krigen, Sigurd Hoel, forfatter, og Hans Jacob Nilsen, teatersjef. Foto: NTB/ Riksarkivet. Knapt tre uker at dette bildet ble tatt mistet Johanne søsteren Ingeborg i den fryktelige Breifonn-ulykken på Bergensbanen.
Da boken kom ut, hadde Johanne allerede forlatt Bergen. Fra 1933 var hun bosatt i Sverige hvor hun engasjerte seg sterkt i folkeopplysningen, og i arbeid for eldre og pasienter på psykiatriske sykehus. Hun var gift med Carl Olof Wilhelm Cederblad (1886-1954). De fikk tre barn, Tone Bengtsson (født Cederblad), Carl Olof Cederblad og Eva Nordenson.
Peter og Grete på Bjerkøya er blant Johanne Grieg Cederblads mest kjente bøker.
Johanne Katharine Grieg Cederblad utga ti bøker mellom 1934 og 1950. Hun skrev både dokumentarbøker om blant andre Fridtjof Nansen, Edvard Grieg, Selma Lagerløf og H. C. Andersen samt barnebøker om Per og Grete.
Stor innsats for norske flyktninger
Under krigen gjorde Johanne en stor innsats for norske flyktninger, og i 1946 ble hun tildelt Haakon VIIs Frihetskors for dette arbeidet. Hun var en populær foredragsholder både i Sverige og Norge. I mange år reiste hun rundt i Sverige og holdt foredrag om norsk litteratur, musikk og kultur. I midten av 1950-årene flyttet hun til Stockholm hvor hun ble studieleder for pasienter ved psykiatriske sykehus. Her gjorde hun en pionerinnsats, blant annet med feriereiser til Italia for pasienter som hadde tilbrakt mange år på psykiatriske sykehus.
Talerør for eldre på institusjon
De siste årene av sitt liv ble hun et talerør for eldre på institusjon. Hun har vært foredragsholder på kurs i regi av det svenske kommuneforbundet og på kurs hos Norsk gerontologisk institutt. Grieg var også teateranmelder fra Stockholm for Bergens Tidende, og hun skrev en rekke noveller og artikler til tidsskrifter i Sverige og Norge.
To søsken omkom under krigen
De fire Grieg-søsknene satte dype spor etter seg. Ingeborg ble drept i den tragiske Breifoss-ulykken på Bergensbanen i 1944 og Nordahl styrtet ned med et fly over Berlin i 1943. Harald regnes som den ledende forlagsmannen i norsk historie og var administrerende direktør i Gyldendal Norsk Forlag fra 1925 til 1970 (med avbrudd i årene 1941-45).