Boligen til Årstads store sønn Hjalmar Løberg havnet ikke på Gamle Bergen

I mange år lå husene på Hjalmar Løbergs storgård alene høyt hevet over bebyggelsen i Solheimsviken. Bergen Byleksikon hevder at huset til Årstads store sønn Hjalmar Løberg i Hordagaten havnet på Gamle Bergen, mens andre kilder sier huset ble sterkt ramponert og siden revet. Boken om Solheim kirke forteller at det fra 1940 til 1956 ble brukt som interimskirke for Solheim menighet. På 1960-tallet ble huset rammet av en brann og revet.

Løberghuset som for drøye hundre år siden lå nesten alene på området (se kartet under) er mest sannsynlig det eneste i Hordagaten som er blitt fjernet de siste femti årene.

Da Hjalmar Løberg døde 5. februar 1906, 75 år gammel, på gården sin i Årstad, var et langt og rikt liv til ende. Han ble født 16. desember 1830 i Vikedal i Ryfylke. Foreldrene var Ole Nicolai og Wilhelmine (født Egidius) Løberg. Da foreldrene kjøpte gården Store Solheim i Årstad i 1847, var Hjalmar 16 år gammel. I 1859 overtok Hjalmar gården, som var blant de største i Årstad.

Store Solheim gård ble også kalt Løberg gård. I amtmannens beretninger fra midten av 1800-tallet forteller at «Eieren av Solheim» var blant dem som drev med størst fortjeneste.

Forsamlingslokale for Årstad herredstyre

Det sist kjente våningshuset på Løberg gård lå mellom Søndre Skogveien og Hordagaten. Bygningen var i dragestil med en takkonstruksjon som var inspirert av stavkirkene. Kort tid etter at Ole Nicolai Løberg hadde overtatt gården ble han valgt til ordfører i Årstad herred, og storstuen på gården ble forsamlingslokale for Årstad herredstyre.

I likhet med moren het Hjalmar Løbergs kone Wilhelmine; Wilhelmine Kathrine Smith, født i 1829. Faren, John Lyder Smith, kjøpte i 1850 utmarken på nabogården Nygård. Gården fikk navnet Kristanborg. I 1861 kjøpte Hjalmar Løberg også denne gården. Løberg eide også Kronstadmo på Kronstad, der Bergens første travbane kom i 1890.

Hjalmar og Wilhelmine giftet seg 24. juli 1854 i Korskirken. 29. juni 1855 fikk de en sønn som ble døpt Ole Nicolai Løberg etter sin farfar, men han døde av brystbetennelse 8 dager gammel. Ifølge folketellingen i 1865 hadde de tre barn, Wilhelmine (8), Alf (7) og Finn (3).

Døde ni måneder før konen

Løberg satt på Stortinget i 14 år (1868-1882) for Venstre. Han var medlem av Årstad herredsstyre og ordfører i Årstad fra 1862 til 1876, han var bankbestyrer og hadde en rekke tillitsverv. Mens Hjalmar Datteren Wilhelmine, en ugift og meget staselig dame, stelte for Hjalmar Løberg. Mot slutten av livet ble han så dårlig til beins at han måtte gå med krykker. På fine sommerdager satt han i gyngestol utenfor huset.

Løberg døde på gården sin på Store Solheim 5. februar 1906. Ni måneder senere døde konen Wilhelmine Katrine, «propritærs enke». Hun hadde Haakonsg. 24 som adresse da hun døde 13. november 1906.

Datteren Wilhelmine Løberg døde 27. mai 1926. Løberghuset stod fortsatt i mange år, men hun fortsatte å bo her er ikke kjent. Iallfall bodde hun i sine siste år i Harald Hårfagres gt. 38.

Pøbelen fikk herje fritt

Ifølge «Årstad – historisk vandring i en ny bydel» var Hjalmar Løberg på sine eldre år en nokså «ribbet» mann. – I mange år har han vært enkemann og gården, som er en av de eldste i Årstad, har forfalt. Etter kommunesammenslutningen blir gårdsbruket ekspropriert av Bergen kommune. «Det sies til en altfor lav pris. Husene står i årevis tomme og hus og mark blir ikke holdt i hevd, med det resultat at nær sagt alt står til nedfalls. Og husene blir et yndet sted for samfunnets «løse fugler». En skammelig affære og lite liten ære for kommunen».

At han var enkemann i mange år stemmer altså ikke. Han døde ni måneder før konen.

Et annet sted heter det at «Etter at kommunen hadde ekspropriert gården bodde Løberg i et lite hus han eide. Huset lå et stykke nord for nordvestre hjørne av gravplassen». Løberg døde i 1906 og gården ble kjøpt opp fra 1912, så dette kan ikke stemme.

 «..er flyttet til friluftsmuseet Gamle Bergen»

Ifølge Bergen Byleksikon startet menighetsarbeid i Solheim distrikt sogn i 1936. Som interimskirke brukte man først Godtemplarlokalet i Fjøsangerveien. – Fra 1940 fikk menigheten en interimskirke i Hordagaten 37; denne (Løbergvillaen) er flyttet til friluftsmuseet Gamle Bergen. Solheim kirke ble tatt i bruk 1956, står det i Bergen Byleksikon.

I leksikonets oversikt over bygninger på museet er ikke Løbergvillaen med blant bygningene. Kanskje har det skjedd en forveksling med Solheimsvikens Bedehus, som i 1981 ble gjenreist på museet?

Boken «Kirken på torget, Solheim kirke 1956-2006» forteller at Løbergvillaen i Hordagaten 37 ble nyttet til menighetsarbeid fra høsten 1940 til nye Solheim kirke i Hordagaten 28 ble vigslet 23. september 1956.

Barnedåp, vielser og konfirmasjon

Biskop Fleischer stod for vigslingen til interimskirke 13. oktober 1940, med Weibust, Totland og Hervig som assisterende prester. Lokalet var satt i stand med frivillig innsats, Søndagen etter ble det for første gang holdt nattverd, der 21 personer deltok.

Første dåp ble forrettet 1. januar 1948, da Odbjørg Margrethe Lending ble båret til dåpen. Hun var barnebarn til Ananias Lending, som ble den første vaktmester i nye Solheim kirke. Sogneprest Weibust var imot barnedåp i interimskirken, men ga på et menighetsmøte i 1947 tillatelse. Kirken ble også brukt til vielser og konfirmasjon. Konfirmasjonskullet var lite, og bruken av kirken til dette formålet ble kritisert.

Revet på 1960-tallet

Kart på 1881 fra 1907  viser huset under gården Solheim, som ligger på oppsiden av Løbergsveien. Huset er med på foto fra 1951, men borte på foto fra 1970, der vi kun ser en ryddet branntomt. På foto fra 1980 er bygget på bildet over kommet opp på tomten.