Gamlehaugen forbinder vi med Christian Michelsens slott, men haugen har sin historie før det. På 1800-tallet lå det på eiendommen et stort hvitmalt enetasjes hus med store værelser med skråtak i loftsetasjen, minnes Wilhelm Mohr i sine erindringer. Hans grandonkel Anton Mohr bodde der i 20 år. En sommer mens familien var på badeferie i Tyskland opplevde de et utrolig frekt tyveri.
I årenes løp har bare tre familier bodd fast på Gamlehaugen. Fra 1660, da gården ble tatt i bruk, og frem til 1880 bodde bare én familie her. Eierne på den tid bodde i Bergen. Siden fulgte to familier, Anton Mohr og Christian Michelsen. Gården skiftet eiere en rekke ganger på 1800-tallet: 1809: Dankert Krohns niese Marie Krohn. 1838: kjøpmann Schack Stenberg. 1864: Ole Bulls sønn Alexander Bull. 1866: kobbersmed Ole Gundersen. 1878: konsul og kjøpmann Anton Mohr.
Anton Petersen Eckhoff Mohr var født i 1814 og var medeier i firmaet Aug. C. Mohr & Søn, som drev med fisk og sild, skipsrederi og kornforretning. Han døde i 1890. Hans kone, Alette («Letta»), døde i 1899. Da ble eiendommen solgt til Christian Michelsen, det gamle huset revet og Michelsen bygde slottet som etter hans død ble kongebolig.
Skulle hente møbler til oppussing
– Vi klager i vår tid over tyverier, men den gang var det nå heller ikke alltid så bra, skriver Wilhelm Mohr i boken «Mine livserindringer» (1969). Anton Mohr var bror til Wilhelms bestefar. En sommer familien Anton Mohr var reist på badeferie til Tyskland og piker og gårdsdrenger tok seg av den store eiendommen med kyr og hester, kom en stor flyttevogn fra Bergen med beskjed om at de skulle hente møbler til oppussing.
-Telefon eksisterte ikke, og ingen på Gamlehaugen kjente til denne beskjeden. Men flyttefolkene sa de ikke ville holdes for narr, og de forlangte hjelp av gårdsdrengene med flyttingen.
Det viste seg å være en tyvebande og ikke representanter for et firma som drev med møbeltapetsering. De tok med seg tyvegodset til Solheimsviken, der det ble lastet over i en jakt. Deretter ble møblene solgt langs hele kysten.
Tyvene ble senere fengslet, men lite at innboet ble oppsporet og ført tilbake.
Wilhelm Mohr var født i 1886, tre år etter at Vossebanen kom i drift. Jernbanen betydde mye for utviklingen på Fjøsanger. Området var i hans barndom fortsatt en landlig idyll, og veien fra barndomshjemmet Villa Stupet (i dag Stabburveien 12) og ned til grandonkelens hus på Gamlehaugen var kort.
Badehus med svømmebasseng
Ved Gamlehaugen lå et flott badehus som var et populært samlingspunkt for gutter og jenter på Fjøsanger. Badehuset hadde svømmebasseng med luke ut til sjøen. Det var to omkledningsrom med bro over bassenget. Ved bryggen lå store og små robåter.
Wilhelm Mohr mintes på sine eldre dager fisketurer med faren Conrad ut til Strømme sammen med gårdsgutten og familiens altmuligmann Samson som roere i en stor seksæring, vel utstyrt med niste for kvelden. Som regel var brukseier Irgens eller dr. Nickold med. De fikk ofte bra med fisk og kom hjem langt ut på natten.
Bandt fru l’Orange til et tre og danset krigsdans nesten nakne
Wilhelm Mohr og kameratene ble etter hvert en livlig bande som dro på røvertokter og skapte skrekk rundt hele Nordåsvannet. I Stamerskogen og på Fantoft hadde de sitt paradis der de bygget indianerhytter og streifet vidt omkring. En gang kameratene var nesten nakne og krigsmalt omringet de og skremte vettet av fru l’Orange, som bodde på Fantoft.
– Vi danset lasso omkring henne og bandt henne til et tre, mens vi danset krigsdans. At damen ble rasende, kan man forstå, og den omgang vi fikk i våre respektive hjem var ikke fullt så morsomt, mintes Wilhelm Mohr.
