Garmannslund var en idyllisk gård og lyststed ved Den Trondhjemske postvei på nordsiden av Isdalsvannet. Bergen kommune kjøpte gården i 1878 for å sikre seg vannrettighetene, men først i 1954 forsvant Garmannslund under vann. Våningshuset fant veien til Fana.
Garmannslund ved foten av Renneberget har kortest historie blant gårdene i Isdalen. Den ble til som en følge av oppdeling av storgården Årstad i 1812-13. En inngjerdet utslått i utmarken ved Isdalsvannet, kalt Isdalen eller Årstadstykket, ble tildelt matrikkelnummer og fikk navnet Garmannslund.
30. desember 1812 fikk kjøpmann Hermann Garmann Schanke (1781-1861) skjøte på Garmannslund. Han kjøpte gården etter Årstad gårds eier, Christian Lerche Dahl. Dahls kone het Wenche Garmann, og Schankes kone het Cecilie Catharina Garmann. Det er uklart hvem av disse tre som har gitt navn til gården, skriver Dag Sletten i boken «Bak Blåmannen: Våkendalen – et samfunn som forsvant». Folk flest kalte for øvrig gården for Schankegården.
Familien Schanke brukte gården som sommerbolig og landsted, mens forpaktere stod for driften. Schanke sørget for at det ble anlagt en større frukt- og blomsterhage på eiendommen. Bildene som Bergens to store fotografer på 1800-tallet, Marcus Selmer og Knud Knudsen, tok av gården viser blant annet den imponerende hagen med mange flotte detaljer.
Lyststedet Garmannslund i Isdalen slik J. F. l. så det i sitt prospekt «Udsigt over Iisdalen» i 1822. I bakgrunnen ser vi postveien opp Våkendalen til Tarlebø. Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Den første som foreviget Garmannslund var imidlertid prospektmaleren J. F. L. Dreier, som i 1822 malte «Prospect af Iisdalen», med allé, hvitmalte bygninger og hageanlegg. Bolighuset var et klassisk bergensk byhus med en sidebygning som kanskje var en stall.
Garmannslund var en vakker eiendom med fine detaljer. Bergensvillaen på Dreiers prospekt er blitt et sveitserhus uten ark og hagen har fått en mer praktisk bruk med poteter, grønnsakenger og bærhage. Endringene ble trolig gjort i forbindelse med eierskifte i 1860, ifølge Årringen, årsskrift 20/21 for Arboretet og De botaniske hager ved Universitetsmuseet, Universitetet i Bergen. Foto Knud Knudsen 1864-66. Klassisk KK-samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Beitende kyr ved bredden av Isdalsvannet på 1860-tallet. Garmannslund i bakgrunnen. I dag går vannet omtrent til oppsiden av skogen. Skogen ble fjernet da vannstanden ble hevet med 11 meter i forbindelse med den nye stemmen i 1954. Foto Marcus Selmer. Marcus Selmers samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Bolighuset på Garmannslund på 1860-tallet. Foto Knud Knudsen. Klassisk KK-samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Kommunen overtar, forpaktere fortsetter driften
Da Schanke døde i 1861, overtok sønnen Johan Herman gården. Han døde imidlertid allerede etter seks år, og hans enke, Anna Christine Abigael Stabel, satt i uskiftet bo til 1878, da gården ble kjøpt av Bergen kommune. Forpakterne fortsetter imidlertid å bo på gården. Den siste forpakteren, Peder Olsen (født 1842) døde på Garmannslund i 1896. Da opphørte også gårdsdriften med husdyr. Konen Marthe (født 1835) ble kanskje boende i kårhus på Garmannslund, mens sønnen Anton Kristian (født 1873) flyttet til Fløen da faren døde.
De siste som bodde på Garmannslund før gården ble oppslukt av vannet var metallsløydlærer Anton Furrebø og konen Alvhilde Mathilde. Furrebø var isvakt og holdt oppsyn med drikkevannet. Datteren Esther Johanne (født 1912) var det siste dåpsbarnet fra Garmannslund.
Garmannslund lå ved nordenden av Isdalsvannet. Utsnitt av kart fra 1907. Svartediket og Isdalsvannet lå den gang 66 meter over havet. Etter den siste reguleringen ligger vannet ti meter høyere.
Posthus
Garmannslund lå sentralt på veien østover gjennom dalen og over til Arna og var postkontor for gårdene i Våkendalen. Da familien Furrebø flyttet, sørget postbetjenten, med det imponerende navnet Alstrup Justus Marcus Reinhold Larsen, for at Schankes bolighus ble demontert i 1907 og satt opp på Vallaheiene i Fana. Innmarken ble tilplantet med skog.
Da Svartediket fikk ny stemme i 1954, ble vannstanden hevet 11 meter og Isdalsvannet og Svartediket ble ett vann. Gården Garmannslund med hagene og markene rundt i bunnen av dalen ble liggende like under vannflaten. Vannet ligger nå 77 meter over havet, ti meter høyere enn før reguleringen.
Kilder i første rekke Digitalarkivet, Årringen og Dag Sletten: Bak Blåmannen: Våkendalen – et samfunn som forsvant.
Fra Svartediket 1870-71. Foto Knud Knudsen. KK-klassisk samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.