Burchard Jessen – Bergens allsidigste og mest produktive journalist?

Burchard Jessen i arbeid. Han var en av Bergens mest produktive journalister og forfattere.

Burchard Jessen fra Fagerheim på Kronstadhøyden kunne fått en trygg jobb i farens notfabrikk, men valgte i ungdommen livet som sjømann. Senere ble han en av byens mest produktive journalister, betalt per linje. Han skrev en rekke bøker, både trykte og utrykte.   Historien «En dåd» fra «Maskinist Manners» fikk plass i Norsk Lesebok. Faren, Hans Peter Jessen,  vakte oppmerksomhet med sine erindringsbøker «Bergensk hverdagsliv i femte- og sekstiårene» og «Den gang i femti- og sekstiårene», som begge brakte verdifulle kulturhistoriske bilder fra livet i Bergen for 160-170 år siden.

Her på Fagerheim vokste Burchard Jessen opp. Her er huset fotografert av Marcus Selmer i 1870. Marcus Selmers samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.

Burchard Jessen var født 27. mars 1871 og vokste opp på Fagerheim på Kronstadhøyden. Faren var den kjente næringslivsmannen Hans Peter Jessen, som var medeier og bestyrer av Fagerheims Notfabrik.

Mens faren først og fremst ble landskjent for hvordan man skulle behandle fiskeredskaper på best mulig vis, ble Burchard Jessen sjømann og senere en produktiv journalist og forfatter. Han var et stort menneske, i dobbelt forstand, med et varmt hjerte, en ekte bergenspatriot. Burchard Jessen sovnet stille inn 15. november 1925, 54 år gammel.

Fra Kronstad via sentrum til Vognstølen

Som voksen flyttet han til sentrum. I 1910 bodde journalist Burchard Jessen i Welhavens gate sammen med sin kone Alma Westfall Lodtz Jessen (født 1872) og barna Henriette (født 1900), Alma (født 1902) og Burchard Peter Friedrich (født 1908).

Ved folketellingen i 1922 bodde familien Jessen i Nedre Vognstølen, «Petter Pettersens hus», 2. etasje. Burchard og Almas to døtre Henriette (22) og Alma (20) var begge blitt lærerinner, mens Burchard jr. bare var 14 år.

Maskinist

Burchard gikk i sin ungdom i smedlære hos smed Flood i Muren. Senere tok han maskinsteksamen og pløyet havene i flere år  før han slo seg ned i Bergen som løs-journalist.

Noen hevdet at han måtte gå i land fordi han var blitt så tjukk og svær at han ikke lenger kunne presse seg ned gjennom «hollet» til maskinen. Han var både tjukk og svær. I en avisnotis stod det at «på kunstnerkarnevalet lørdag skal Burchard Jessen opptre som verdens største dverg». Som journalist satte han seg imidlertid i respekt. Det var ikke det emne han ikke kunne gi seg i kast med, enten under fullt navn eller under et av de utallige merkene han opererte under.

Burchard Jessen slik bergensere som levde på 1910-20-tallet husket ham.

Jessen var uhyre produktiv. Han var blant annet redaktør for «Frivakten», organ for sjøfolk og sjøfartsinteresserte. Han skriver om «Bærplukkernes rett», eneste sak på førstesiden i BT en dag i 1917. Etter at han gikk på land begynte han sin journalistiske virksomhet, som skaffet både han og publikum mye glede. Han debuterte som forfatter med en fortelling i Bergens Tidende, «Halv vilje». Han var stadig i vinden med sine artikler og meninger.

Da han fylte 50 år i 1921, skrev BT i sin hilsen til jubilanten. BTs mangeårige medarbeider, vår venn og alles venn, vår motstander og alles motstander, fribytteren i Bergenspressen, den brede formidler mellom det bredeste publikum og de små og de større begivenheter. Ved samme anledning skrev Johan Nordahl-Olsen en lang hyllingsartikkel der han kom med et lite hjertesukk: – Hvis han bare ville skrive halvt så langt, og halvt så ofte, ville det vært utmerket.

Jessens virke i bergenspressen varte i 25 år, fra omkring 1900 til 1925. Den som skrev hyllesten følte han hadde startet mye tidligere. – selv vil han formodentlig hevde at han begynte lenge før – omtrent samtidig med at en lærerinne lærte han hva penn og blekk rettelig skal brukes til. – vi ser at hans evne til forargelse er like god og ung nå som i vår hukommelses begynnelse, og hans evne til sympati og medfølelse like lett vakt. Bare hans forståelse har vokst og er blitt så stor at den svarer til hans hjertelag, og dette gir hans fremstilling av personer, institusjoner og begivenheter det vakre, kloke skjær som følger av et våkent menneskes uhildete syn tilbake og frem.

Maraton-journalisten

I boken «Tidige typer: femten fargerike Bergensprofiler» (Cappelen, 1969)  forteller Ole Tschudi Irgens om Buchard Jessen under tittelen Maraton-journalisten. Han skriver at omtrent til 1930 benyttet avisene i stor grad «løsmedarbeidere». Mange av dem kunne virke litt småsnusket, men var samtidig et viktig bindeledd mellom avisredaksjonene og byen. De ble ofte tatt lite høytidelig og mange ble utskjelt som «fordømte bladnegre». Mye stoff kunne man i ettertid trekke på smilebåndet av, men de klarte i stor grad å identifisere seg med byen.

Burchard Jessen var en av de mest allsidige og «utvilsomt også den mest begavete av disse løsmedarbeiderne» fra tiden før, under og etter første verdenskrig, ifølge Ole Tschudi Irgens.

En annen av Burchard Jessens bøker som er verdt å lese er «Archibald»,  om en gressenkemanns ulykksalige opplevelser i sommerferien.

Kjempet for byens beste

Han var kameleonen i den bergenske pressen, godt kjent i bybildet og nøt en veldig popularitet. Det han skrev viste at han hadde et varmt hjerte som banket for hjembyen og dens innbyggere. Var der et godt formål som trengte støtte, rykket han alltid ut. Mange ganger tok han selv initiativet.  Han var en utmerket lokalpatriot og levende opptatt av alt som kunne være til beste for byen. Buchardt hadde en eventyrlig evne til å skifte ham. Han opptrådte med like stor selvfølgelighet som «Øm moder», «Vred fader», «Den strenge samfunnsborger», «Den lystige levemann» eller «Liten skattebetaler».

Takket nei til fast jobb

Men løsmedarbeiderne den gang fikk betalt per linje de skriv. De var simpelthen nødt til å skrive både langt og ofte. Jessen fikk flere tilbud om fast ansettelse, men takket nei. Han ville ikke være fast tilknyttet noen avis. Han skrev det som etter hans mening passet for den aktuelle avisen. Det som var en godbit for Bergens Aftenblad passet gjerne ikke like godt i Annonce-Tidende. Bergen hadde på den tid en rekke aviser og han skrev for de fleste. Sosialistavisen Arbeidet var trolig unntaket.

Jessens liv ble en vandring fra redaksjon til redaksjon. Han var riksmålsmann og mot alkoholforbudet. I 1924 ble Burchard Jessen formann i Bergens Presseforening, et verv han hadde til sin død i slutten av 1925.

Burchard Jessen i arbeid. Han hadde sin faste arbeidsplass på lesesalen på Bergen offentlige Bibliotek.

Satt på lesesalen på biblioteket

I mange år brukte han lesesalen på biblioteket som et slags kontor. Hver formiddag innfant han seg til noenlunde samme tid, «og der ble så syndfloden av artikler til», ifølge Ole Tschudi Irgens. Han hadde flere ganger sittet ved et av de lange lesebordene og observert Jessen mens han arbeidet. – Det første han gjorde var alltid å ta av seg løsmansjettene, putte den ene pent inn i den andre og sette dem til side. Så ton han frem en stor bunke papir og et helt parti med ferdig spissete blyanter som han plasserte til høyre for seg på bordet. Alt gikk utpreget metodisk for seg. Til slutt så han seg forsiktig rundt – før han bet av en god skrå. Det var vel en vane som hang igjen fra sjømannsårene. Og så var han endelig klar til å gå i gang. Ark etter ark ble fylt og hauget seg opp på hans venstre side… Hjernen og blyanten så ut til å arbeide helt synkront.

Når han ble riktig ivrig, bøyde han seg frem over bordet slik at den som satt rett overfor kunne få et glimt av ulltrøyen hans. Jessen gikk med «klippfisk», løst stivebryst. Når Jessen var fornøyd med skrivingen, tok han på mansjettene og rugget ut på byen for å omsette dagens produksjon.

Denne treskulpturen av Burchard Jessen ble laget av skuespilleren Pehr Quærnström og er blant Bergens Presseforenings minner om den allsidige journalisten og forfatteren.

Skrev mange bøker

I tillegg til å være en meget aktiv journalist fikk Jessen skrevet en rekke bøker. Noen ble aldri trykt, mens fins i Bergen offentlige Biblioteks manuskriptsamlinger. Blant utgitte bøker ble «S/S Styggen» mest populær. Boken forteller historien om kaptein Jonas Ratje og hans venn maskinist Dick Darling, som i South Shields i England kommer over vraket av en gammel taubåt, kjøper den og får foretatt de nødvendigste reparasjoner og får båten over Nordsjøen til Bergen, hvor de driver en kombinert slepebåt- og piratvirksomhet. Hovedmålet er å gjøre livet surt for de to sjefene i firmaet Hahn & Hinken.

For lokalpatrioter er «Vi bergensere» (1923). Den ble utgitt to år før Jessen åndet ut og kan kanskje betraktes som et slags åndelig testamente over den allsidige journalisten. Han hadde vært ute i den store verden, så hans bypatriotisme var ikke skrevet av en som hadde levd livet mellom de syv fjell:

Så lenge der er ungdom som vokser opp her, vil der være tanker som søker utover. Varme unge drømmer om all verdens herlighet. Unge viljer som vil ut og hente hjem noe av alt det som ligger utenom kimingens rand. Det var alltid så, det vil alltid bli så. Havets veier gikk til Bergen, så vel som fra Bergen. Byen hvor strømmene gled ut og inn, som flo og fjære, med duft av salt og sjø og hele verden gjennom gatedøren. – Og gudsjelov for det. Det er derfor vi bergensere alltid søker ut, og alltid vender hjem igjen. Det er derfor vi synes at her er det eneste sted hvor det er verd å leve. det er derfor vi vil dø her, og intet annet steds. – Amen.

«Lat oss ikke glemme det, vi stammer fra Europa. Vi stammer ikke fra Kristiania. Ikke det mindste», skrev forfatteren og pressemannen Burchard Jessen en gang.

Dette bildet av en sovende Burchard Jessen ved Bergensbanens åpning ble ikke tatt nådig opp av den produktige journalisten og forfatteren. Selv fikk han bare høre om bildet.

Ble fotografert sovende

I boken «Bergenske presseorganisasjoner gjennem 25 år»  (1933)  skriver «A. P.», Andreas Paulson, i Bergens Arbeiderblad, om en reportasjetur Burchard Jessen var med på.

Da Østland og Vestland var knyttet sammen med åpningen av Bergensbanen i 1909, var Jessen til stede som «flygende korrespondent» for bladet «Kysten» (senere Morgenavisen) i Bergen. Som pressefotograf på turen fulgte Einar K. Mohn. Etter at sammenknytningen av skinnene var foretatt og ekstratoget med gjester var passert frem og tilbake, var det gilde for de innbudte høye gjester. De to bladfykene satt mens dette foregikk på et lite hotellværelse på Gulsvik, slitne og trette etter en lang tur på tralle. Jessen ble søvnig.

– Jeg legger meg på sengen en stund. Du får vekke meg når vi skal til å arbeide igjen, sa Burchard Jessen. Han drakk sjelden noe sterkere enn vann, så han sov ikke så tungt fordi han hadde fått noe å drikke. Men det gikk med ham som med Wennerbergs «Glunten på föreläsning» – han sovnet, han snorket, og han kunne med sannhet istemme siste vers:

Nå, men varför ej râtt och slätt

Väcka upp dig, som var så lätt?

De försökte, men … ja, det var dumt!

Horribelt dumt!

VG ble redningen for Jessens avis

Den sterke landluft hadde kanskje gjort sitt. Mohn ristet i ham, slet og trakk. Jessen sov søtt. Først da avskjedstimen nærmet seg lyktes det å få ham våken. Chr. Michelet ble den reddende engel. Han hadde sendt referat til Verdens Gang, og derfra måtte «Kysten» ta det nødvendige.

Kunne ikke Mohn få Jessen våken, kunne han iallfall fotografere ham i full utstrekning. Jessen selv fikk aldri se bildet, men han fikk lenge etter høre og det og truet Mohn på livet for å få utlevert platen og avtrykket.

Senere foræret Einar Mohn bilder til legendariske «A.P.», Andreas Paulson, i Bergens Arbeiderblad, forstørret og fargelagt av fru Sigrid Mohn.