Julen 1918 ble en trist høytid for mange familier i Årstad. Den verdensomspennende influensa-epidemien Spanskesyken rammet halve befolkningen fra sommeren til ut på nyåret 1919. På Haukeland sykehus var 825 pasienter innlagt med influensa i 2018, og 154 av de døde.  I Solheimsviken døde 55 og på Årstad 75, og mange barn ble foreldreløse.  Flest døde var det i aldersgruppen 20 til 40 år. Møllendal asyl ble spesielt hardt rammet. Der døde seks av 87 pasienter og en av de ansatte.

Matmangelen under første verdenskrig, som sluttet 11. november 1918,  hadde gjort mange bergensere syke. I 1918 kom en sykdom som i løpet av noen år skulle ta livet av mellom 13 000 og 15 000 nordmenn og gjøre drøyt en million syke.  På årsbasis regnet man med mellom 40 og 100 millioner døde. De fleste døde fra oktober til desember 1918.

Spanskesyken ble en pandemi, dvs en epidemi som herjet over hele verden. Grunnen til navnet var at spanskekongen Alfons 13. var blant de første som ble smittet. Nyheten om kongens sykdom blir regnet som første offentliggjøring av epidemien, og den er derfor blitt hetende spanskesyken. I Spania ble for øvrig sykdommen kalt «franskesyken».

Startet trolig i USA

Epidemien startet trolig i Kansas, USA, 5. mars. Noen uker senere sendte USA en halv million soldater til Europa. Trolig fulgte sykdommen med, for i april kom de første utbruddene i Brest og Bordeaux, hovedanløpsstedene for de allierte soldatene.

Epidemien kom i tre bølger; sommerepidemien 1918, høstepidemien 1918 og vinterepidemien 1918-19. I motsetning til andre epidemier, som gjerne rammet eldre og svekkede hardest, tok spanskesyken livet av spesielt mange i 20-40-årsalderen. Menn mellom 25 og 29 år var hardest rammet. Grunnen var trolig at eldre hadde bedre immunforsvar mot mindre farlige, men lignende virus. I mediene ble folk oppfordret til god personlig hygiene og å unngå store folkemengder, som melkekøene, rasjoneringskontorene og kinoene.

Mer ondartet høstepidemi

Etter fire uker var sommerepidemien over. Høstepidemien ble rapportert ca. 22. august i havnebyer på tre kontinenter og spredte seg over hele verden. I Norge startet epidemien i månedsskiftet august/september. Epidemien spredte seg saktere enn sommerepidemien. Den varte lenger og var mer ondartet. De fleste døde av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner. Viruset spredte seg med dråpesmitte med to dagers inkubasjonstid.

For de fleste var plager som høy feber, hoste, smerter og ømhet m.v. over på noen dager til en uke. Men for mange ble sykdommen forverret med lungebetennelse. De som hadde vært syke om sommeren var stort sett immune. I løpet av én uke, fra 20. til 27. oktober, døde 59 bergensere.

Den tredje influensabølgen i Norge gikk fra desember 1918 til mars 1919. Da ble Loddefjord hardest rammet. Den siste og fjerde runden kom ut på nyåret og var mye svakere.

Ikke omtalt i Bergens Tidendes årskavalkade

At nordmenn den gang var mer vant med smittsomme, dødelige sykdommer enn i dag, fremgår av at Bergens Tidende ikke engang nevnte spanskesyken i sine årskavalkader for 1918 og 1919. Dr Birger Øverland fortalte rystet at han selv i epidemiens siste måneder nokså ofte ble spurt om sykdommen egentlig var smittsom.

Resultatet av spanskesyken var at levealderen falt med mer enn syv år fra 1917 til 1918. I 1919 ble det født 4000 færre barn enn i 1918. Mange barn ble foreldreløse. – Spanskesyken var det 20. århundrets største demografiske krise, ifølge Svenn-Erik Mamelund. Merutgiftene til syketrygden i 1918 var 30,8 mill. kroner, tilsvarende 722 mill. kroner i 2018.

 

Epidemien i Bergen startet med syk bonde

Olav Hanssen, overlege på Haukeland sykehus fra 1914 til 1924, utga i 1923 «Undersøkelser over influenzaens optræden specielt i Bergen 1918-1922».

Hanssen nevner at Bergen fra 15. til 17. juni 1918 arrangerte Norsk Landmandsforbund (forløperen til Bondepartiet og Norsk Bondelag) sitt årsmøte, med over 1000 deltagere, vesentlig fra Østlandet. En av disse, en 29 år gammel gårdbruker fra Hvittingfoss, ble 17. juni innlagt på Haukeland sykehus med dobbeltsidig lungebetennelse som Hanssen siden ble klar over måtte tilbakeføres til influensa. Først 31. juli ble han utskrevet. 30. juni ble den andre pasienten, en underoffisersskoleelev, innlagt.

Bonden hadde vært innkvartert på Sverresborg. Bergens underoffisersskole hadde kaserne på Sverresborg. Nederste klasse, 32 mann, to befal og en pike, dro til Ulven. Underveis til Ulven ble flere syke, og så godt som alle var syke i løpet av tre dager. Likedan gikk det med elevene i de to eldste klassene.

I byen spredte sykdommen seg raskt, særlig der mange var samlet. På depotskipet Nordstjernen lå 160 av 180 mann til køys 9. juli. I slutten av juli kulminerte sykdommen, for deretter å forsvinne etter fire uker.

Sykepleiere samlet inn informasjon

Hanssens undersøkelse bygget på materiale som Bergens stadsfysikat samlet inn ved at «en rekke sykepleiersker ved personlig henvendelse har innhentet opplysninger om influensaens opptreden i hvert hus, hver etasje, hver leilighet, innenfor bestemte bydeler».

Det ble innhentet opplysninger om 10 633 personer. Blant bydelene som ble undersøkt var brakkekompleksene på Årstadvollen (243 personer), Grønneviksøren (477), Solheim (846), Årstads villakvarter fra Møllendalsveien til Kalfarlien (732). 45 % oppga at de hadde vært syke i en av de tre epidemiene. Flest ble angrepet i sommerepidemien. Omregnet til hele byens befolkning på ca. 90 000 kom Hanssen til at 23 000 hadde vært syke i første epidemi, 12 000 i andre og mellom 5000 og 6000 i tredje. Mange av de som ble rammet i første epidemi fikk sykdommen lett og søkte ikke lege. Mennene ble hovedsakelig rammet i den første epidemien.

I barakkene på Solheim ble færrest, 38 % rammet, mot 51 % i barakkene på Årstad og 49 % på Grønneviksøren. I Årstads villakvartal ble 43 % rammet. Noen flere ble rammet i leiligheter med få rom, men størst forskjell var det hvordan folk i forskjellig alder ble rammet. Både blant nyfødte og spebarn var det så godt som ingen syke. I aldersgruppene 10-20,20-30 og 30-40 var omtrent halvparten syke. På gamlehjemmene var bare 12 av 546 syke. Over 70 år var bare 13 % syke.

Mange skoleelever ble syke da skoleåret startet igjen. Bare én skole gikk fri, Tvangsskolen på Årstadvollen, som lå isolert og bare hadde 20 elever.

Aldri vært så mange døde på ett år

Antall døde i Bergen steg betraktelig i Bergen i 1918; fra 1100-1200 mellom 1914 og 1917 til 1601 i 1918 og 1269 i 1919. Fra 1920 gikk dødeligheten tilbake til det normale. Også i 1894 var det stor dødelighet i Bergen. Det året hadde Bergen en stor meslingepidemi. Dødeligheten i 1918 var den høyeste som var registrert på ett år i Bergen. Av de 1601 døde var 301 døde av influensa og 96 av lungebetennelse, til sammen 397. Med 18 000 angrepne og 301 døde av influensa betyr det at 3,33 % av de syke døde. Dødeligheten var størst hos menn. Aldersgruppene 20-30 og 30-40 år var hardest rammet. I et normalår var det størst dødelighet i aldersgruppene 0-10 og fra 40-50 år og oppover.

Hanssen så på dødeligheten i de enkelte bydeler i 1918 og 1919 for influensa og lungebetennelse. Av de 533 dødsfallene var 55 i Solheimsviken og 75 på Årstad. I tre tilfeller var det tre døde i samme hus og i åtte tilfeller to i samme hus.

Loddefjord hardt rammet i 1919

Det vakte stor oppmerksomhet at da influensaen herjet i Bergen og Laksevåg høsten 1918 gikk Loddefjord fri, til tross for jevnlig dampbåttrafikk med Bergen og nær kontakt med Laksevåg. Først i andre halvdel av januar ble Loddefjord rammet av en utbredt og ondartet epidemi. I løpet av en måned behandlet to bergensleger 298 pasienter for influensa. 54 av dem fikk lungebetennelse og 25 døde, 17 menn og 8 kvinner. Innhentede tall viste at 70 % hadde vært syke. Forholdsvis flest syke var det i gruppen 10-20 år. Dødeligheten i Loddefjord var dobbelt så høy som i Bergen.