I 1825 fikk bergenserne vann fra 1880 brønner. Vannet ble lett forurenset og ga opphav til sykdommer. Kolaraepidemien i Bergen i desember 1848 tok livet av 600 mennesker. Ikke rart at fremføringen av vann fra Svartediket ble feiret med folkefest på Torgallmenningen 17. mai 1854 med avdukingen av den midlertidige fontenen Vandkunsten. Tre nyvinninger skjedde samtidig: bergenserne fikk vann, gass og avløp. Byen var kommet inn i en ny tidsalder. Mens bergenserne gledet seg måtte folk i Årstad vente i 55 år før de fikk vann fra Svartediket, som attpåtil lå i Årstad kommune, i 1909.
Prekestolen ved Svartediket og Isdalsvann. Bildet er tatt av Knud Knudsen 1864-66, om lag ti år etter at Bergen vannverk startet driften med vann fra Svartediket og Isdalsvann (nærmest). KK-Klassisk samling, Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Norges eldste moderne vannverk
Et forslag i 1838 om vannverk ved Skomakerdiket hadde ikke ført frem. I hvert fall så tidlig som i 1843 ble det foreslått å gjøre Svartediket til byens vannkilde, ifølge Bergens Stiftstidende for 19. januar 1845.
På 1840-tallet hadde Bergen kommune harde forhandlinger med grunneierne ved Svartediket og Møllendalselven om vannrettighetene. Kommunen kom til at man midlertidig skulle satse på vann fra Starefossen. Dette prosjektet ble det ikke noe av.
Dårlig drikkevann var en smittekilde, og koleraepidemien som nådde Bergen i desember 1848 og tok livet av over 600 mennesker, gjorde det enda viktigere for byen å få rent drikkevann.
10. mai 1850 vedtok bystyret avtale med grunneierne i Årstad om vannrettighetene og å anlegge vannledninger. Samtidig som byens befolkning fikk innlagt vann fikk de også gass. Vann- og gassledninger ble lagt samtidig. Man regnet med at vannbehovet for hver bergenser ville være ca. 80 liter i døgnet. Behovet for byens 25.000 innbyggere ville være ca. 4,6 millioner liter i døgnet.
Hvor skal inntaket ligge?
Det ble lagt frem flere alternativer på hvor hovedledningen skulle ha sitt inntak. På den tiden var det allerede flere industribedrifter ved Møllendalselven. Nærmest Svartediket lå det en grynmølle og en papirfabrikk, lenger nede Samuel Meyers garveri, og endelig langs den nederste delen av elven, mellom Haukelandsveien og «Storelongeren», seks møllebruk, blant dem Hagelsteens to store «tyskemøller».
Man valgte traseen over jordene på Årstad korteste veien ned i Nubben, hvor ledningen videre skulle følge landeveien til bygrensen ved Stadsporten. Herfra gikk ledningen videre til et punkt ved Domkirken, der vannet ble forgrenet. Ingeniør Daniel Hansen ble ansatt til å lede sprengnings- og gravearbeidene for vann- og gassverket. Han ble byens første kommuneingeniør.
Vannverksarbeidere på inspeksjon på Isdalsvann; ingeniører med et flygel. Flygel er et mekanisk instrument med propell som måler hastigheten i vannet. (Kilde NVE) Foto Ingebrigt Lunde 1901. Ingebrigt Lundes samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Feiring 17. mai 1854
I mai 1854 var rørene ført frem fra Svartediket til sentrum, og 17. mai kunne publikum midt på Torgallmenningen oppleve et skuespill av de sjeldne: Bergenske Blade skrev positivt om det som skjedde: En fontene, Vandkunsten, i form av en slange med en oppmurt grotte av stein rundt, ble satt opp for å markere åpningen av drikkevannsledningen. Grotten var dekket med mose, torv, bjørk- og furutrær. Plassen rundt grotten var bestrødd med grønt. I det grønne hadde festkomiteens medlemmer tatt plass sammen med musikkorps og Vandlædningsværkets arbeidere i sin søndagsstas. Vannet fra «Svartediksgubben» sprutet 30 meter opp.
Det må ha vært et imponerende skue selv om regnet høljet ned. Etter en stund ble vannet skrudd av og fra grotten hørtes huldremusikk. Så trådte «Svartedigets og Fjeldets Aand» frem med storbremmet hatt og gråhvitt hår og skjedd på toppen av klippen. Han hadde blottede bein og dyrehud på ryggen. I hånden hadde han en stor, knudret bjørkekølle. Han holdt tale og drakk «Fjeldets egen sunde saft» av et stort horn. Underholdningen fortsatte i to timer.
Stiftstidende skrev om begivenheten med surhet og mente det aldri før hadde vært så mange fulle folk «en søttende».
Vann i rørene i februar 1855
Et dokument datert 20. januar 1855 bekreftet at arbeidet med vannverket var avsluttet. I begynnelsen av februar 1855 ble vannet satt på byledningene. Den høytidelige overleveringen av vannverket fra entreprenøren til kommunen fant sted 22. februar 1855 med etterfølgende fest i Pelloths lokaler. Denne datoen regnes derfor for Bergen Vannverks stiftelsesdag.
Bergen fikk ikke bare vann i 1855. Samtidig fikk man avløpsrør og gass. Tre store fremskritt på samme år! Christiania fikk sitt offentlige vannverk i 1860.
«Parti af Torvet i Bergen 1865» med Vandkunsten til venstre. Vandkunsten var en kopi av den som ble brukt under feiringen av vannfremføringen til Bergen 17. mai 1854. I 1916 ble den fjernet for godt. Foto Knud Knudsen, KK-Klassisk samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Vandkunsten flyttet to ganger
Den midlertidige kunsten fra festen 17. mai 1854 ble erstattet av et permanent anlegg. Bergens første frittstående offentlige skulptur var en ny variant av Vandkunsten, oppstilt på Torgallmenning i 1857. Den ble i 1868 avløst av Christiestatuen, som var Norges første monument av dette slaget, og flyttet til Maartmannshaven. Da Ole Bull-monumentet skulle settes opp her, ble Vandkunsten i 1901 flyttet til Byparken foran Permanenten. Som følge av reguleringer etter bybrannen 1916 ble fontenen fjernet for godt. Vandkunsten ble regnet for en av byens attraksjoner.
Damanlegget ved Storediket under bygging. Damanlegget stod ferdig i 1919. Foto datert 10. august 1918. Fotograf ukjent. Arkivet etter Vann- og kloakkvesenet. Bergen Byarkiv.
Svartediket var på forhånd demmet opp, men demningen var i dårlig stand. Ved å bygge en ny demning noe høyere enn den gamle ville man få nok vann til å forsyne byens befolkning med vann i 64 ½ døgn. Byens forbruk av vann ville ta under halvparten av vannet som var disponibelt i vannet, slik at bedriftene fortsatt ville få tilstrekkelig med vann til mølledriften.
Svartediksdammen fikk en tappehøyde på 4,5 m, som var tilstrekkelig til 1882. Kommunen hadde kjøpt eiendommen Øvre Møllendal 1868, og fikk dermed bruksrett til Isdalsvann, Tarlebøvann, Langelivann og Øvre Isdalsvann.
Utbyggingen i 1882 tok sikte på å sikre byen vann i 90 døgn. Demningen ble gjort tre meter høyere, og Svartediket kunne reguleres 7,7 meter. Tarlebøvann ble 1922–32 bygd ut til reguleringshøyde 15,3 m. En ledning ble lagt i Isdalsveien 1924–28 og ført til Ravneberghaugen.
Utbygging av Svartediksdemningen 1950-54. Foto fra 1952. Fotograf ukjent. Arkivet etter Vann- og kloakkvesenet. Bergen Byarkiv.
Fire demninger
Ny utbygging 1950–54 hevet vannstanden i Svartediket ytterligere 11 meter til reguleringshøyde 18,7 meter. Dammen er en såkalt lamelldam i betong. Den er 20 meter høy og 240 meter lang. Der dagens dam ligger har det vært tre steinmurte demninger tidligere. Disse har man kunnet se ved nedtapping av magasinet. Den eldste regulerte vannet til møllene i Møllendalselven, de to andre til vannforsyning.
Litt spesielt er det at alle de tre store bergenske vannkildene begynner med Svarte; Svartediket, Svartavatnet på Gullfjellet og Svartavatnet på Fanafjellet.
Fakta om Svartediket
Svartediket dekker oppdemmet et areal på 453 dekar og ligger 66 m o.h. Vannet var Bergens hovedkilde for drikkevann inntil Gullfjellsvannverket ble utbygd. Totalt nedslagsfelt er på vel 12 kvadratkilometer. Svartediket het opprinnelig Alrekstadvannet. Før oppdemmingen var det to vann, Svartediket og Isdalsvann. 5. juli 1717 brast mølleeiernes nye stemme i Blåmannsvannet, og Kvitursbekken, 300 meter lenger sørvest, grov med seg store mengder stein og grus som ble avsatt som en vifte i Svartediket og delte vannet i to, Nydiket/Isdalsvann og Svartediket. Da vannet ble demmet opp i 1954, ble skredviften gjemt. Den har imidlertid kunnet sees ved lav vannstand enkelte år.
