17. mai 1859 hadde det gått rolig for seg på restauranten ved Strømmøllen i Solheimsviken inntil det kom til konfrontasjon mellom noen gjester og verten, Theodor Berg. Resultatet ble en forslått gjest og krangel mellom de involverte i flere lange annonseinnlegg i Bergens Adressecontoirs Efterretninger.
Berg hevdet at han 18. mai ble truet på livet og frastjålet 15 spesidaler, «Fabrikkerne i Strømmen og Solheimsvigens tilhørende arbeidere» hevdet at Berg møtte dem med øksehugg, holdt seg med flere damer i tillegg til sin kone og at tyveriet var oppspinn. Døren inn til rommet det pengene eventuelt befant seg var trolig skadet av Berg selv. De hevdet også at den ene tjenestepiken hadde truet med å kaste seg i Store Lungegårdsvann etter en fisketur fordi hun trodde at hun ikke skulle få tilbake penger hun hadde lånt til Berg.
Caspar W. Lunde (her skrevet Casper) hadde flere annonser på nyåret 1859 om at restauranten ved Stormøllen var ledig.
I 1859 var det Caspar W. Lunde som eide Strømmøllen med tilhørende bygninger. 18. januar hadde Lunde en annonse: Mit Huus ved Nygaardsbroen paa Siden af Strømmøllen, der i de sidste Aar har været benyttet til Restauration, er fra Paaske at erholde tilleie. Casper W. Lunde.
Ved påsketider åpnet Theodor Berg restaurant i Lundes bygg. Dette året falt første påskedag 25. april. Allerede i påsken skjer det første basketaket, og det går ikke mange ukene før den første store konfrontasjonen. Etter det som skjedde 17. mai kommer det innlegg om tildragelsen i Bergens Adressecontoirs Efterretninger.
«Parti fra Strømmen ved Bergen». Foto Knud Knudsen mellom 1864 og 1866. Strømmøllen ligger til høyre for broen. KK-klassisk samling, universitetsbiblioteket i Bergen.
– Angrepet av ca. 200 personer
Under tittelen Mærk skriver restaurantatør Theodor Berg over en halv side 25. mai 1859:
At undertegnedes restaurasjon i Strømmen er fremdeles åpen fra morgenen tidlig til silde (= sent) om kvelden, i den lovbefalte tid, bekjentgjøres herved, uaktet av en del av Strømmens beboere og verftsarbeidere, den 18. dennes, omtrent kl. 08 aften innfant seg (ca. 200 mennesker i tallet) hvor de omringede mitt leide hus med den erklæring: «Hvis jeg ikke forlot stedet skulle jeg bortbringes eller drepes». For sådanne grusomme trusler ble jeg naturligvis engstelig og tok flukten på 3. etasje hvor jeg la meg i skjul under sperret, likesom min tjenestepike måtte flykte ut av vinduet. Imidlertid hadde menneskemassen innfunnet seg i mine værelser med en del musikanter, som kom fra Tivoli, og som oppmuntret opprørsstifterne ved å spille Napoleons Marsj, til like ble det gjort innbrudd til et værelse i 2. etasje, hvor nøklene fantes isatt øverste kommodeskuff, hvor det lå 15 spesidaler som jeg først savnet neste morgen.
«Ville rive av taket på huset»
Opprørsstifterne ytret videre at de ville rive av taket på huset for å oppsøke min person som også ble foranstaltet ved en stige, som ble hentet fra Wingaards Støperi og reist opp, hvor der allerede var kommet folk til for å iverksette samme, men som ble hindret. Disse opprørsstifterne, som ble satt i arrest av politiet, ble løslatt neste formiddag etter politimesterens ordre, mot at hver av dem skulle betale 2 spesidaler i bot til politikassen, og 6 spesidaler for den dør som ble slått inn til værelset hvor 15 spesidaler var savnet fra, istedenfor at politimesteren skulle ha avstraffet angjeldende for opprørsinnbrudd samt tyveri ifølge Kriminalloven …
Disse 15 spesidalerne som jeg savnet dagen etter erklærte politimesteren under forhøret ikke var sant, etter at jeg hadde oppgitt tyveriet, som jeg heller ikke visste noe om, at de var bortkommet, på grunn av at jeg så meg nødt til å følge politiet samme aften for å redde mitt liv, da politiet fant meg under sperret.
Dernest må jeg også bemerke at jeg forlangte forhøret opplest, men dette ble jeg også nektet. Jeg har senere inngitt en klage til Bergen Politikammer over at heller ikke noe forhør er tatt opp. Derimot ble meg meddelt bekreftet avskrift av det passerte, som jeg gjennom det høye Stift til Justis- og Politidepartement til hans majestet kongen skal fremlegge til nøyere drøftelse.
Theodor Berg. Til vitterlighet: M. Findsen. M. Olsen.
7. juni kom det svar på Bergs innlegg:
Svar fra «Fabrikkerne i Strømmen og Solheimsvigens tilhørende arbeidere»
– Det vises til at arbeiderne i Solheimsviken og Strømmen blir fremstilt som drapsmenn, voldsmenn, tyver, opprørere m.m. «På grunn av sine forrige så innholdsrike bedrifter allerede velbekjente Theodor Berg» fikk episoden bekreftet av to personer «av hvilke den ene i særdeleshet er nærpå like aktverdig som Berg selv».
Det bes om plass for å fortelle om Bergs oppførsel og fremgangsmåte i den korte tid han har hatt bopel her iblant oss.
Blodig slagsmål
Berg flyttet litt før påske 1859 inn i det ene av de to våningshusene tilhørende C. Lunde, med to – tre fruentimmere uten å ha sin kone med. Få dager deretter innfant hans kone seg «med gråt og skrik som et avsindig menneske og sa at «enten skulle hun selv eller den ene av pikene (som hun nevnte) drepes», hvilket hun også ville gjort hvis ikke Berg med sine store og velnærte legemskrefter hadde kunnet forhindre dette. Få dager etter, påskeaften, vankede hos ham et blodig slagsmål som nok den gang endte med hans eget nederlag da han selv ble den tapende.
Kastet mot steinhellene på Strømbroen
En tid etter kom en mann forbi og bemerket skiltet Restaurasjon. Han ville ha en øl, men en fremmed person kom ut og sa at han ikke kunne få det. Mannen hørte at det var folk inne, men ble likevel bedt om å komme seg vekk. Da kom verten ut, grep fatt i mannen og kastet han så voldsomt mot steinhellene på Strømbroen at han ble liggende lenge uten selv å komme seg opp. Han ble siden støttet over broen av en mann.
Brevskriveren nevner også en fisketur som Theodor Berg og hans kvinnelige yndling hadde på Store Lungegårdsvann. Da de kom til lands, ville hun kaste seg på sjøen og drukne seg fordi hun hadde lånt Berg penger som hun trodde seg bedratt for.
På 17. mai hadde et par arbeidere besøkt restauranten for å drikke en flaske øl. Den ene hadde da spøkt litt med en av de tilstedeværende. Resultatet ble at Berg grep arbeideren og tilføyde ham et så fryktelig sår i hodet at han ble liggende bevisstløs på gulvet. Mannen blødde så voldsomt at man fryktet at han skulle dø. Da den andre arbeideren bad Berg betenke hva han gjorde, ble også denne grepet i brystet, skjøvet baklengs over bordet og truet med samme behandling. Mannen bad om nåde og unngikk samme behandling, mens Berg forlot værelset og gikk ovenpå og overlot den sårede til skjebnen. Han ble hjulpet hjem og ble tilsett av lege.
– Av disse og flere lignende grunner oppstod det en diskurs mellom arbeiderne at man måtte bruke en anstalt for å straffe et så redselsfullt tyranni i vår midte. Fabrikkarbeiderne utgjør nå det vesentligste folketallet her, og man ble enige om å la Berg ved to mann i huset spørre om han godvillig ville flytte fra stedet, eller om han, på grunn av det inntrufne ville bli trukket for retten.
Arbeiderne oppsøkte Berg, som etter kort tid gikk ovenpå og deretter helt opp på loftet. Arbeiderne trodde han var i etasjen over, og tre personer gikk opp. – Dette erkjenner vi som en feil, for da de så hans tilflukt til mordvåpenet, burde man ha vendt om uten å ha få presset noe svar ut av ham. Berg kom mot mennene og klarte å hugge en av dem i øret.
Den blodige mannen gikk ut. Forvirring oppstod og det var ikke før man tydde til ulovlige midler. En stige ble hentet, uten noen tanke om hvordan den skulle brukes. Fabrikkarbeiderne sendte bud på etter politiet. Den snedige Berg stod nå frem som en overfalt mann. Fire arbeidere ble arrestert og idømt bøter.
«Fabrikkerne i Strømmen og Solheimsvigens tilhørende arbeidere» håpet at enhver tenksom leser ville være i stand til å bedømme saken i sin helhet «og det passerte vil således ikke stemme overens med Bergs løgnaktige beskyldninger, verken med hensyn til tyveri eller noe som helst innbrudd, ei heller trussel om å brenne ham. Kanskje har han selv funnet for godt å knuse døren han snakker om for bedre å kunne anskueliggjøre beskyldningen om de 15 spesidalerne, som kanskje ikke fantes i huset, men etter hans beregning var gode å motta. Vi skal også bemerke at vi med det første akter å dra herr Berg til ansvar for ærekrenkende beskyldninger, likesom vi håper at heller ikke politimesteren la beskyldningene mot ham gå hen upåaktet.
Tilbakeviser arbeidernes anklager
8. juni kom det nytt svar fra Theodor Berg.
Her tilbakeviser han det arbeiderne skrev. Han ber om å få navn på de(n) som skrev innlegget. Berg avslutter med: Dernest må jeg aller sist bemerke at hvis noen har noe til gode hos meg eller min kone bes de godhetsfullt å tilstille meg regning innen to måneder fra dato, så skal enhver bli likvidert, liksom jeg også må stå ganske alene med alle utgifter i nærværende sak istedenfor verftsarbeiderne som er så mange i tallet. Det skulle vel ikke være de 15 spesidalerne som ble benyttet til Adresseavisen i går. Svar utbes. Theodor Berg.
Svar fra Theodor Bergs kone
10. juni kom Theodor Bergs kone med et brev med samme tittel, Mærk:
Undertegnede, som er konen til Theodor Berg, vil heller ikke unnlate å utbe seg plass i dette blad, for å kunne komme med noen bemerkninger av det nonsens som var trykket, hvor blant annet at Strømmens og Solheimsvikens verftsarbeidere har beskyldt meg for at jeg skulle ha innfunnet meg i Strømmen med gråt og skrik m.m., hvilket ikke angår noen som jeg i den minste måte hadde grunn til, da jeg og min mann var enige i at han skulle ta seg en pike til å bestyre restaurasjonen, så snart jeg som kone måtte bestyre vårt hus her i byen, likesom også at en tid deretter skulle min mann og hans kvinnelige yndling, som forfatteren ytrer seg, vært ute i båt for å fiske, hvorved den siste ved hjemkomsten sprang i sjøen og ville drukne seg, formentlig i harme over at hun hadde vært så snill å ha latt min mann få en betydelig sum penger som hun trodde seg bedratt for, hvorfor jeg herved erklærer at det er en åpenbar usannhet, da min mann slett ikke i så henseende trengte.
Dermed må jeg også bemerke hva Strømmens og Solheimsvikens verftsarbeidere har uttalt seg gjennom sin lovkyndige forfatter, hvor de blant annet påberoper seg at det var påfallende for alle at min mann hadde en tjenestepike til å betjene restaurasjonen sammen med seg. Som kone finner jeg dette ikke påfallende, ei heller hatt noen som helst mistanke til min mann.
– Slo en krøpling i gulvet
– Hva forfatteren utgår på i anledning av folkefesten 17. mai, hvor han kaller min mann for den selsomme vert, må jeg tillate meg å bemerke: at en av de tilstedeværende gjester i sin berusede stilling overfalt meg og min mann samt slo en krøpling i gulvet, hvoretter min mann straks tok tak i ham så han falt og traff noe med hodet. Det var min manns plikt å holde orden i sitt eget hus.
Forfatteren har beskyldt alle verftsarbeidere i Solheimsviken og Strømmen for at de hadde deltatt i opprøret 18. mai mot min person og hus. Jeg kan straks bevise at det er en åpenbar løgn. Jeg kjenner flere av disse og håper at enhver mann som ikke har deltatt i opprøret om å frigjøre seg offentlig i avisen. For øvrig skal jeg dra vedkommende forfatter til lovlig ansvar for offentlig skrift i anledning av slike usannferdige beskyldninger, men jeg vil kun, da tiden ikke tillater meg mer for denne gang, men benytte den hilsen om han ville kaste sitt blikk på nedenstående: «Oksenes brøl og fårenes bæ, hva annet kan ventes av sådanne fe?»
Maren Marie Berg.
Dette er siste treff på Nasjonalbiblioteket om restauratør Theodor Berg og hans krangel med arbeiderne i Solheimsviken. Huseier, Caspar W. Lunde, hadde 18. januar 1859 en annonse i Bergens Adressecontoirs Efterretninger: Alle mine eiendomme kan paa billige Conditioner erholde tilkjøps. Casper W. Lunde.
Det gikk imidlertid to år før Strømmøllen ble overdratt til fabrikant Louis Mühlhaus. Lunde hadde eid eiendommen fra 1855.
