Bergens Klædefabrik – hjørnesteinsbedriften i Fløen

Bergens Klædefabrik i Kalfarveien 99 i Fløen var i mange år blant de store bedriftene i Årstad. Da fabrikken stanset produksjonen i Fløen i 1931 etter 44 års virksomhet, hadde den ca. hundre ansatte. Banken sa nei til mer penger, og maskinene ble overtatt av konkurrerende bedrifter, som banken var eier i.

Startet som Fløens Fabrik

Ifølge et oppslag i Bergens Aftenblad 7. mai 1925 om fargermester Paul Løkken som i 25 år hadde arbeidet i bedriften, startet virksomheten som Fløens Fabrik. Første treff på denne bedriften er i Norsk Kundgjøringstidende 21. juli 1886. Bak firmaet stod Francois Emile Houdret, William Henry Scarborough og Lars Haaland. Kort tid etter kommer de første annonsene om at produkter fra Fløens Fabrik selges i Strandgaten 91. 9. november 1886 opplyses det i kunngjøring at Scarborough har gått ut av firmaet. «Fabrikkens produkter er, som før, fabrikasjon av ullvarer. Fabrikken er beliggende i Årstad tinglag, og firmaets hovedkontor er i Bergen i Strandgaten nr. 91». Etter dette er det kun Lars Ellingsen Haaland som tegner for firmaet.

Noen måneder senere, 25. mai 1887, kommer det kunngjøring om at Bergens Klædefabrik er startet av Lars Ellingsen Haaland og John Christopher Lund. Fabrikkvirksomhet vil bli drevet i selskapets eiendom på gården Nordre Fløen i Årstad tinglag og kontoret er i Lunds forretningslokale i «Byens 14de Rode No. 7»

John Christopher Lund, født i Stavanger i 1845, startet «J. C. Lund. Klædevareforretning En Gros & Detail. Bergen» i 1875. I Bergens Klædefabrik var Lund teknisk leder inntil 1895, da Lars Ellingsen Haaland trådte ut av selskapet, og Richard Unger som hadde kjøpt en tredel av anlegget, overtok den tekniske ledelse. Lund solgte i 1900 sine to tredeler av fabrikken til Unger.

Richard Unger i bedriftens ledelse i 25 år

En sentral person i Bergens Klædefabrik var Richard Unger, som startet i bedriften i 1891 og var eneeier fra 1900 til 1916. I boken Bergens handel, industri og skibsfart av Einar Sundt (1906)  står det at selskapet ble startet av «herr klædehandler» I. C. Lund. Han fikk med seg Lars Ellingsen Haaland som kompanjong. Haaland hadde altså vært en av grunnleggerne av Fløens Fabrik, mens I. C. Lund hadde butikk i sentrum og hadde solgt fabrikkens varer. I 1887 forenet de sine interesser.  og i 1891 ble Richard Unger fra byen Forst i Lausitz i Tyskland ansatt. Byen var sete for en betydelig ullindustri, og Unger tilhørte en familie som i generasjoner hadde vært ullfabrikanter. I 1895 ble han deleier og i 1900 eneeier av Bergens Klædefabrik.

Richard Unger (født 1868) var gift med Elisabeth Unger, født Schrøder-Nilsen, i Årstad i 1872. De fikk fem barn hvorav en arbeidet som farger i fabrikken. Ifølge folketellingen for Årstad i 1910 bodde de i Fløenbakken med barna Hans, Rikke, Fritz, Hedvig og Richard, alle født i Årstad, og en tjenestepike. «Forhenværende fabrikkeier» Richard Unger døde plutselig 4. august 1922, 54 år gammel. Fire år tidligere døde minstegutten, Richard, i en ulykke, nær 11 år gammel. Sammen med to kamerater fisket han i Store Lungegårdsvann. Richard skulle gå etter noen skjell, men gled på noen sleipe stokker og falt i vannet. Kameratene løp til nærmeste hus for å hente hjelp. Gutten hadde ligget en halv time under vann da han ble funnet og kjørt til Haukeland sykehus. Her ble det foretatt opplivningsforsøk i et par timer, men dessverre forgjeves. Da konen Elisabeth døde i januar 1932, 49 år gammel, ble hun titulert «agents enke».

Imponerende maskinpark

– Den begynte i et mindre lokale, som suksessivt er utvidet og derfor ikke fra det ytre gjør noe imponerende inntrykk, og plassen er i knappeste laget. Men når man begynner å gå omkring fra den ene avdeling til den annen, blir man desto mer overrasket over å finne så mange ypperlige, flunkende nye maskiner samlet i en fabrikk ikke større enn den er, skrev en imponert Einar Sundt. Han besøkte en del ledende bergensbedrifter, og Bergens Klædefabrik fikk en side i boken.

Bedriften startet opp med gode maskiner, og så lenge Mellemrigsloven mellom Norge og Sverige eksisterte solgte firmaet, i likhet med de fleste av landets ullvarefabrikker, en meget stor del av produksjonen i Sverige og produserte mest i grove kvaliteter. Etter 1897 måtte man gå over til produksjon av finere kvaliteter. De engelske maskinene man hadde egnet seg ikke så godt til de nye produktene, og tyske maskiner som egnet seg bedre ble kjøpt inn.

– Fabrikken drives med en 100 effektive hestekrefter dampmaskin av tysk konstruksjon, en av de smukkeste maskiner man kunne se, og en dampkjele for 125 hestekrefter fra Laxevaag Maskin- og Jernskibsbyggeri, opplyste Einar Sundt.

I første etasje hadde fabrikken fire spinne- og fire kardemaskiner, i andre etasje to store tvinnemaskiner. Fabrikken hadde 28 vevstoler som arbeidet med opptil ni farger. Etter vevingen ble alt tøy ettersett og nupper og andre ujevnheter fjernet.

Moderne og solide dresstøyer

– På kontoret fikk jeg leilighet til å gjennomgå fabrikkens prøvekolleksjoner. Herr Unger legger hovedvekten på å fremstille moderne og solide dresstøyer i feilfri utførelse og med en appretur som står fullt på høyden med hva utlandet kan prestere. Og det må jeg si at når fabrikasjonen i denne bransje er nådd så høyt som disse prøver viste, da må man være meget kresen hvis disse dresstøyer ikke skulle kunne tilfredsstille, skriver en imponert Einar Sundt.

Fabrikken hadde fått et så godt navn og rykte at man var overlesset med ordrer foredi etterbestillingene er blitt så mye større enn forutsatt, og herr Unger sa han var rent bange for å gå på kontoret om morgenen fordi de kom så mange klager over for langsom effektuering. Jeg kunne godt hatt en dobbelt så stor fabrikk (der sysselsettes nå 90 arbeidere) og enda ha nok ordrer, sa han. Ved siden av dresstøyer leverer fabrikken også shawler (sjal).

Bekymret over hard konkurranse

Unger bekymret seg over den harde konkurransen mellom de norske fabrikkene som resulterte i så lave priser at de ikke stod i rimelig forhold til kapitalen, arbeidet og risikoen. En voldsom prisstigning på ull de siste årene hadde ytterligere bidratt til å redusere fabrikkenes fortjeneste. Fabrikken hadde fått to sølvmedaljer på utstillinger, i Skien 1891 og Bergen 1898.

Kledefabrikken produserte ”Cheviots, Dresstøier, Buckskins, Mel-tons, Kammgarncheviots, Shawls & Militærklæde”. I 1914 ble det anlagt en filial, en shoddyfabrikk, som foredlet stoffrester fra klædefabrikken. 

Mellom 1912 og 1928 hadde bedriften en stabil arbeidsstokk på i overkant av 80, men i 1921 var man nede i 50. De fleste ansatte var voksne kvinner. Fabrikken hadde fire arbeiderboliger hvor leietakerne betalte leieavgift. 

Richard Unger trakk seg tilbake fra fabrikkens drift i 1916 da fabrikken ble overtatt av Johannes Heinrich Wilhelm Repenning under firmanavnet Joh. Repenning. Han var i likhet med Unger tysker av fødsel. Da han kom til Bergen hadde han bl.a. vært ansatt ved Dale Fabrikker og Hillesvaag Fabrikker, to fabrikker som fortsatt eksisterer.

«Stopp hjulene – hjelp ikke arbeidslivet i gang»

I 1931 var det slutt for Bergens Klædefabrik etter 44 års virksomhet. Under Ordet fritt og med tittelen «Stopp hjulene – hjelp ikke arbeidslivet i gang» skriver «Arbeidere» i Bergens Arbeiderblad 19. mars 1931 om den triste situasjonen som Bergens Klædefabrik hadde kommet opp i. 

– I daglig tale samt i pressen, med støtte av byens ordfører, har det alltid hett: «Sett hjulene i gang, hold arbeidslivet oppe!» Men hvorledes stemmer dette med det som er overgått Bergens Klædefabrik i disse dager.

Fabrikken hadde nye, tidsmessige maskiner og varer som var anerkjent over hele landet. Den hadde opparbeidet seg et godt rykte og hadde i motsetning til mange andre ullvarefabrikker aldri stått stille. Bedriften hadde «en gammel, veløvet arbeidsstokk, ca. 100 arbeidere og funksjonærer, hvorav en stor del har vært i fabrikkens tjeneste fra 20-40 år og fabrikken har i alle år gitt en rimelig fortjeneste».

Bergens Privatbank hadde ifølge leserbrevet besluttet at fabrikken skulle legges ned, «maskinene bortføres til utenbys fabrikker (Arne og Samnanger) til erstatning for deres mindreverdige maskiner, og arbeidere og funksjonærer blir arbeidsløse til byrde for den kommune de har støttet i alle disse år».

En del funksjonærer hadde skaffet kapital som skulle være nok til å fortsette driften. – Vi kan ikke fri oss fra den tanke at der bak det hele ligger en god del egeninteresse ved å rive ned maskinene til støtte for egne bedrifter i Arne og Samnanger.

– Vi finner det høyst opprørende at Bergens Privatbank, som intet tap har lidt ved fabrikkens drift, i fall funksjonærenes tilbud var antatt, ensidig kan handle på en sådan måte og tilgodese sine egne interesser, til skade for den kommune vi alle tilhører. Det henstilles derfor herved på det innstendigste: Stans dette hærverk på en av byens gamle industrielle bedrifter så den fortsatt kan virke til beste for kommune og arbeidere, disse arbeidere som mer enn gjerne vil være med på å holde hjulene i gang, stod det i leserbrevet.

I 1934 overtok Vestlandske Møbelfabrikker AS eiendommen Kalfarveien 99. Blant senere eiere er Babyshop Sengemagasinet (1982-1992), DNB (1992-1995) og Kalfarveien 99 A/S (1995-2014). For å gi plass til den nye jernbanebroen ble bygningene revet.

Fortsatte i Haukelandsveien 2

Joh. Repenning, som hadde overtatt driften av firmaet i 1916, startet i 1930 Bergens Tekstilfabrikk AS i Haukelandsveien 2, også kjent som lyststedet Ulriksdal.  Dette var et hus han iallfall hadde ved den kommunale folketellingen i 1922. Huset hadde elleve leiligheter. Fabrikken begynte med fire vevstoler og utvidet etter hvert slik at man i 1945 hadde tolv vevstoler med fullt utstyr til ferdigbehandling av to varesorter, herredresstøyer og vattolin. Fabrikkbygningen ble i 1940 bygget på slik at man i 1945 disponerte moderne tidsmessige lokaler. Produksjonen var ca. 30 000 meter i året. Varene ble solgt over hele landet til grossister og konfeksjonsfabrikker.

I 1952 ble Anders Repenning disponent i selskapet. Bygningen ble revet i 1994.