Sommerlig lesesalong og bibliotek i Grønneviken på 1840-tallet

Utsnitt av bildet "Udsigt mod Kronstad og Puddefjorden ved Bergen - II". I forgrunnen Møllendal med deltaet der Møllendalselven renner ut. Veien mellom Fløen og Damsgård, Fjæreveien, ble offentlig landevei i 1828. Grønneviken der Benemanns leseklubb hadde arrangementer ligger idyllisk til ved vannet. Oppe på høyden ser vi Kronstad hovedgård og i bakgrunnen Solheimsviken. Foto tatt av Knud Knudsen mellom 1885 og 1888. Klassisk KK-samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.

På 1840-tallet kunne man flere steder i Bergen kombinere abonnement på lesing av aviser, tidsskrifter og bøker med inntak av mat og drikke. I iallfall to år, 1844 og 1845, hadde Benemanns lesesalong og bibliotek Sommersalon på lyststedet Grønneviken ved Møllendal. I 1845 var det musikk på Store Lungegårdsvann. Sørsiden av vannet lå ganske avsides for byens befolkning før Nygårdsbroen kom i 1851. Alternativene var ferge eller landeveien over Kalfaret og Fløen. Økonomisk ble virksomheten ingen suksess. Kanskje var det været som stoppet konsertene på vannet?  Det gikk ikke lang tid før han prøvde å få solgt virksomheten.

Carl Heinrich Benemann ble født i Bergen i 1802. Familien kom fra Preussen og Carl Heinrich utdannet seg til bokbinder og tok borgerskap som bokbindermester og bokhandler i 1832. I 1835 giftet han seg i Mariakirken med Juliane (Julie) Netzel, født 1810.  I 1850 var det dåp i Korskirken. Carl Heinrichs kone heter da Oline Andersen.

Som bokbinder var han i kontakt med det trykte ord. Mens de fleste nøyde seg med å lese aviser, tidsskrifter og bøker gikk Carl Heinrich noen trinn lenger. Han satset på et storstilt tilfluktssted for det natur- og musikkelskende publikum og startet også utsalg av musikkinstrumenter.

Før vi fikk offentlige bibliotek hadde private leiebilioteker en blomstrende periode i det gamle Bergen. Benemann opprettet lesesalong og leiebibliotek i sin eiendom i Domkirkegaten 2.  Her hadde han aviser, tidsskrifter, bøker og en musikalsk avdeling. Her kunne publikum lese og låne det de ønsket for seks spesidaler i året. De kunne også innta forfriskninger og lå dermed halvannet hundre år foran norske biblioteker som først de siste tiårene har åpnet for servering i tilknytning til lesesaler.

Motelapser i etasjen over

I etasjen ovenpå holdt de såkalte «løvene» til. Det var ifølge Adolph Berg en samling av den bergenske jeunesse d’orée (= gyllen, privilegert ungdom), som i sin tid vakte oppsikt ved sin noe ekstraordinære måte å opptre på, nærmest som motelapser, både på gaten og på teatret.

Forholdene må ikke ha vært de beste for et slikt etablissement. A. M. Wiesener forteller at forretningen alt i de første årene gikk med tap. Benemann ønsket å selge huset og lesesalongen med inventar for 4500 spesidaler. Han fikk ingen gode tilbud og fortsatte til 1848, da han fikk solgt leiebiblioteket, inkludert det musikalske, til Thomas Broch.

I 1861 ble det i Benemanns lokale vist bilder bl.a. fra Bergensområdet. dette var i fotografiets barndom, for det eldste bevarte bildet fra Bergen er tatt av Marcus Selmer i 1854.

Fikk flere folk til butikken

Heller ikke han kan ha vært særlig fornøyd, for allerede året etter solgte han til velkjente Eduard B. Giertsen. Han hadde i 1848 tatt borgerskap som bokbinder og året etter etablerte seg bokhandler. I 1850 hadde bokavdelingen i Giertsens bibliotek 4500 bind og musikkavdelingen 2500 bind. Heller ikke for Giertsen ble nok dette en stor virksomhet, men den var et utmerket anneks til bokhandelen som han skulle tjene penger på.

På slutten av 1860-tallet solgte Giertsen boksamlingen til Alida Fougner. Hun solgte videre til Geelmuyden på Markeveien. En del av bøkene ble senere auksjonert bok. De siste restene av leiebiblioteket ble oppbevart på et loft og strøk med i storbrannen 15. januar 1916.

Musikk og lesing i Grønneviken

På Nasjonalbiblioteket finner vi kun to aviser med annonser angående Benemanns Sommersalon på lyststedet Grønnevigen. Begge er fra våren 1844. Den første annonsen om Sommersalonen finner vi i Annonseavisen onsdag 10. april. 

Indbydelse til Sommersalon. Undertegnede opretter en Sommersalon på lyststedet Grønnevigen, hvortid jeg herved tillader mig at indbyde abonnenter. Medlemmer af min Læsesalon her i byen har adgang mot en specie, hvorimod medlemmer der kun tegne sig for Sommersalonen erlægge to specier. Medlemmer kunde indbyde deres damer. Hver onsdag og søndag musiseres derude. Musikpengerne ere iberegnede entreen. Ved hver ny posts ankomst blir den forrige posts aviser udbragte fra min Læseslon i byen til Sommersalonen. Salonen aapnes hver søgnedags eftermiddag samt hele søndagen. Aabningsdagen bliver nærmere bestemt.

Bergen den 9de April 1844. Benemann.

Lørdag 4. mai 1844 opplyser Benemann i en annonse at det fra førstkommende søndag ettermiddag blir lagt ut aviser i Sommersalonen. Til å stå for musikken har han fått tak i de herrer brødrene Fries, Drewes og Schart m.fl. Salongen blir åpen hele dagen istedenfor som tidligere bestemt bare om ettermiddagen. – Dog tillader jeg mig at at gjøre opmerksom på Sabbatens helligholdelse. Abonnementetet staar til enhver tid aabent, og for dem, der ei ere medlemmer af Læsesalonen, er en liste nedlagt i min boglade.

Bergen den 2den Mai 1844. Benemann.

Dans til klokken 4 om natten i 1848: Fastelavnsmandag avholdes ball på Benemanns sal for unge personer av borgerlig stand. Betalingen er for paret 72 skilling, for en dame 36 skilling og for en herre 48 skilling. De som ønsker å delta behage senest innen 8 dager å tegne seg på den i Benemanns Boglade nedlagte liste. Dansen begynner kl. 7 ½ aften og slutter kl. 4 neste morgen.  Annonse i Adresseavisen 19.2.48.

 

Musikk på Lungegårdsvannet

I Adresseavisen for 19. april 1845 bekjentgjør Benemann:

– De av byens indvånere der ikke have leilighed til at foretage længere udflugter ere temmelig indskrænkede i valget af spadsertoure. Derfor sees om søn- og helligdage Kalfar-, Damsgaards- og Nygårdsveiene overfylte af mennesker. Når undtages veienes og omegnens behagelighet er intet foretaget for at forskaffe adspredelse eller forhøie nydelsen. Som jeg har sat mig det maal efter evne at bidrage til mine medborgeres underholdning ønsker jeg lillige at bevæge flere tildeltagelse af et arrangement sigtende til at bortfjerne det ensformige ved hine søndagsture. Jeg har næmlig tenkt mig, at musik på Lungegaardsvandet af blæsende instrumenter vilde hjælpe til at forkorte mangen vakker søndags eftermiddag, og tillater mig derfor herved at opmuntre til ved bidrag, der passende kan settes til 60 skilling, at fremme denne sag. Det med arrangementet forbundne bryderi overtager jeg uden vederlag, og hele den innkomne sum skal alene anvendes i nævnte øiemed.

Den følgende 15. mai 1845 bekjentgjør Benemann at «Sommersalonen» på Grønneviken er åpnet, og aviser utlagt. Abonnement for både Salonen og musikken stod fremdeles åpent. Man kunne tegne seg til enhver tid for begge eller bare for en av delene.

Særlig musikken ble anbefalt til publikums oppmerksomhet. Prisen for Sommersalonen var 60 skilling. For å lytte til musikken måtte man betale samme sum.

17. mai 1845 var Sommersalonen åpen for «embedsmænd og borgere, for lærd og læg, for militær og landmand. Man har fri passiar, men betaler for øl, vin, chocolade, kaffe og the».

Søndag 25. mai 1845 ble det musisert på Lungegårdsvannet fra kl. 5 ettermiddag til kl. 8 aften. Dampskipet «Bjørgvin» gikk flere ganger rundt vannet fra Benemanns brygge og tilbake igjen med god musikk om bord. Fergebilletten kostet 12 skilling pro persona.

Benemann Sommersalon på Grønneviken fikk trolig ikke noe langt liv. Adolph Berg antyder at det ustadige bergensværet trolig var skyld i at de forsøk som enkelte ganger har vært gjort på å sette i gang friluftsrestauranter i Bergen har mislykkes.

Benemanns leseklubb beholdt navnet lenge etter at Carl Heinrich Benemann hadde solgt bedriften. Påmelding kunne imidlertid skje hos Benemann. Dette er en annonse fra Bergens Tidende 5. september 1873.

Hvem rev ut artikkel av Examiner?

Bergensavisene på 1840-tallet nådde de færreste. De utenlandske avisene var enda mer eksotiske. Å rive ut en artikkel var bort imot en dødssynd. Dette leserbidraget, «Innsendt», uten signatur stod i Bergens Stiftstidende søndag 9. november 1945. 

Den engelske avisen Examiner, som ankom med posten den 4., skal inneholde nærmere opplysning om en begivenhet som i den senere tid har vakt så stor oppmerksomhet, men, selv om bladet holdes i herr Benemanns Læse-Salon, har man dog ikke kunnet bli bekjent med opplysningenes beskaffenhet, da den del av avisen hvor disse inneholder har vært borttatt først etter postens ankomst, og var ennå ikke kommet tilbake fredag aften. Enten nå denne handling har vært utøvet av en av abonnentene til egen fordel, eller for derved på de øvrige abonnenters bekostning å vite en oppmerksomhet mot andre, som ikke unnse seg for å dra nytte av en innretning til hvis vedlikehold de intet bidrar: så er det likevel vitterlig for ethvert av medlemmene at borttagelsen av noen av fra lesesalen uten herr Benemanns tillatelse er forbudt. Man vil derfor herigjennom oppfordre her Benemann å holde våkent øye med at slike brudd på de til samtlige abonnenters tarv gjennom bestemmelser ikke oftere begås, samt å nekte medlemmer som ikke ville holde dem etterrettelige, adgang til Læsesalonen.