Er det mulig å se for seg Årstad for 250 år siden ved å lese en skildring ført i pennen av en ukjent person i 1779? Bli med tilbake til en bygd der det meste, med unntak av noen flotte bygninger, er forandret.
I annet bind av Topografisk-Statistiske Samlinger, trykt i 1813, er det en skildring av Fana, Birkeland og Aarstad i 1779. Skildringen er gjengitt i Just Bings Aarstads historie (1922).
Vi har stort sett brukt datidens skrivemåte på stedsnavn.
Årstad ble kalt Hospitals-Sognet
Om Årstad fortelles det at sognet hadde sin egen kirke på gården Aarstad, men da gården ble lagt øde etter reformasjonen, holdt beboerne seg til Bjerkelands kirke i Fanøe prestegjeld inntil 1749, da sognet ble lagt til St. Jørgens Hospital og ble derfor kalt Hospitals-Sognet. Det bestod av 47 familier, de fleste forpaktere og bygselmenn. Totalt antall innbyggere var om lag 250 sjeler.
Bydalen og Vaakendalen
Sognet ligger innesluttet mellom Hougs, Fanøe- og Strudshavns prestegjelder samt til distriktet som hører til byens sogn. Sognet består av to daler, hvorav jeg vil kalle den ene, som ikke har noe navn, Bydalen, fordi den grenser inn mot byen, mens den andre kalles Vaake eller Vaakendalen, av noe også Isdalen.
Når man unntar møllere og noen få kromenn så blir innbyggernes næringsvei fornemmelig av den søde melk og fløte, som daglig bæres til byen. Noen har hester som leies ut til kanefart eller spaserreiser.
Kornet vokser godt
Åkerdyrking drives ikke på alle gårder, men der det skjer, vokser kornet meget godt. Det dyrkes havre, bygg og vårrug. Engene forbedres med den største flid. De blir årlig forsynt med gjødning. Man bruker vanlig møkk og sildeganer, som gir en fortreffelig vekst.
Skog mangles både til tømmer og de fleste steder til brensel. Derimot finner man markene fra den mengde røtter og busker som mange andre steder i landet hindrer gressveksten. Skogmangelen gjør at størstedelen av uthus og staller for fe er bygget av gråstein.
Innbyggernes levemåte og klesdrakt nærmer seg byens. En del har formue, og det fins dem som kan kalles velhavende.
Besynderlig kvegsyke uten kjent årsak
Forfatteren kan ikke unnlate å fortelle om den besynderlige kvegsyken som nesten bare ytrer seg i dette distriktet. Kveget dør i løpet av noen timer. Det skjer både i stallen og på markene. Sykdommen er ikke like hard hvert år, men den er mer enn skadelig nok, og en mengde kveg dør. Man har forgjeves prøvd å finne årsaken. Man finner ingen synlige tegn hos dyret verken utenpå eller innvendig. Man har heller ikke funnet vekster på engene som kunne ta livet av dyrene.
De to dalene ble kalt Bydalen og Vaakendalen
Bydalen er en bred dal som strekker seg fra en bukt kalt Soleimsvigen og vannet innenfor kalt Store-Lunggaards-Vandet, helt sør ved sognets grenser ligger Tveitevannet. På vestre side støter dalen til fjellet Lauvstakken og på østre side Olrikken. Midt i dalen ligger fire vann, Store- og Lille-Soleimsvand, Houkelands- og Tveite-Vand, oppkalt etter gårdene som ligger ved vannene.
De mindre delene av denne dalen består av:
Kronsta fornemste gård
Kronsta-Næsset, et nes som går ut i Lungegårdsvannet, og stiger derfra opp til en liten ås der det ligger fire gårder. Kronsta er den fornemste.
Lungegårdsvannet har navn etter Lunggaarden nær Bergen og har forbindelse med sjøen med en heftig strøm som ved både flo og fjære løper med en stridig fart (som kanskje kunne drive en strømmølle) fra og til Solheimsviken. Den har kostet atskillige mennesker livet som ikke med behørig forsiktighet hadde ønsket å føre sine fartøyer gjennom.
Store deler av området mellom Solheim og Solheimsvannet(/Haukelandsvannet var myrlendt på slutten av 1700-tallet, Bildet viser trolig Bremergården ved Inndalsveien med Løvstakken i bakgrunnen. Foto Knoop mellom 1890 og 1930. Knoops samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Lutter myr, som de fleste tider er våt og sumpig
Soleimsvigen er en vakker bebygget gård. Ved siden av ligger en ryddet plass kalt Ny-Damsgaard, hvor den omtalte kvegsyken hadde vært mest fremtredende. Fra denne gården og opp til Haukelands- og Soleims-Vandet, som utgjør gårdens utmark, består av lutter myr, som de fleste tider er våt og sumpig.
Soleimsbygden strekker seg mot Fjøsanger. Hele området er oppfylt av en mengde steiner som har falt ned fra fjellet. Områder som ikke er ryddet ser ut som steinurer.
Viken er ikke bare en liten gård og fergested hvor det fiskes sommersild. Gården er ryddet til to manns bruk. Sammen med bygningen på gården skal arbeidet ha kostet nærmere 2000 riksdaler.
Bygninger til tre familier på Store-Soleim
På Store-Soleim bodde det inntil nylig bare én mann. Nå er plassen ryddet og det er oppført bygninger til tre familier, blant annet en bygning for byens folk «som der ville divertere (= forlyste) sig». Herr baron Holberg mener dette stedet skulle være det samme Søheim der kong Harald Hårfagre og andre norske konger skulle ha oppholdt seg, men det er nok tale om gården Seim i Nordhordland.
Vakker kjøpstadsbygning på Slettebakken
Lenger oppe i dalen ved Tveitevannet ligger gården Slettebakken hvor man finner en vakker kjøpstadsbygning, noe løvskog og en behagelig utsikt over hele dalen inn til byen. På gårdens grunn har en fattig mann ryddet en liten plass kalt Kolstien, av en fotsti som her går over fjellet til Sædalen. I mangel av annet hus har mannen og hans familie gravd seg en hytte, hvor han med sin familie og under tiden også med en ku og et par småkreaturer oppholdt seg, «og er derfor af Byens Folk betragtet som et Vidunder». Ved sin flid hadde mannen brakt jorden i god stand og dermed bedret vilkårene på gården.
Langs fjellet Olrik ligger flere gårder:
Landaas, et behagelig sted, som med underliggende gårder strekker seg opp mot fjellet, i den såkalte Landaaslie. Veien fra Haukelands-Broen og hit er satt i god stand av eieren, «som nogen i Danmark». Forfatteren legger til at et slikt arbeid burde bli fulgt av mange.
Lyststed på Haukeland gård
Haukeland gård hører under Landås og er en vakker bebygget gård som også tjener som lyststed for byens innbyggere. Åker og eng er her i den beste stand. Rug, bygg og havre kommer tidlig, dernest vokser potatos, neper eller roer og andre «haugevæxter» som er tjenlig i husholdningen.
Aarstad, flott gård over terrasser
Aarestad eller Aarstad grenser til Vaakedalen er en av de anseeligste og vakreste gårder på disse kanter. Den ligger på en høy jordvoll som på sørsiden mot elven har forhøyninger som man skulle tro var kunstig oppførte terrasser.
Møllendal hører under Aarestad og ligger ved Lunggaardsvandet. Som på Aarestad skulle man tro at terrassene var gjort for hånd. Her er et gjestgiversted og tingsted for Skjold skipreide Sør for gården, på en plass som heter Houen, har det vært en kjempehaug der det for mange år siden ble funnet levninger at et sverd og annet jerntøy.
Fløen ligger tett ved vannet og er den siste gård i sognet. Her er en liten bekk som skiller området fra Domkirkens sogn.
Våkendalen med Svartediket med sine mørke omgivelser virket skremmende på folk på 1700-tallet. Utsikt fra Kobbeltvedt over Svartediket mot Løvstakken. Foto Ralph L. Wilson mellom 1900 og 1930. Ralph Wilsons samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Vaakendalen begynner som noenlunde bred og smukk, men blir etter hvert trang, mørk og ubehagelig.
Gården Bjørndalen ligger på sørsiden av elven fra Store- og Lille-Svartedige. Den er mest kjent for en stormvind med snøfall som «for nogle Aar siden» kastet om husene på gården og tok livet av flere mennesker». Les om denne ulykken her.
Tyskere kastet seg utfor fjellet
Store-Svartedige tjener om vinteren til forlystelse med kanefart. Noen av de tyske handelsforvalterne som i eldre tider ikke hadde sett seg i stand til å avlegge regnskap for sine fremmede prinsipaler skulle ha endt sine liv her etter å ha styrtet ned fra en høy fjellknaus.
«Bergens barometer»
Fjellet Olrik eller Ulrik har forfatteren beregnet 1936 fot eller 322 favner over sjøens flate. En fot var 31 cm, og Ulrikens høyde ble dermed beregnet til 600 meter. Det var godt beregnet med datidens måleinstrumenter, for den del av fjellet man ser fra byen er omtrent så høyt.
Fjellet kalles Bergens barometer, da man ut fra tåken som ofte dekker fjellet kan forutsi hvordan været blir.
Lenger oppe i Vaakendalen ligger postgården Harebakken. Fra Bergen og opp hit er veien ganske bra å passere til hest. Veien går over gårdene Kalfaret og Kalvedalen. Veien videre til postgården Borgen er kun en fotsti, særlig over Borgeskaret, som er et skar eller en kløft i fjellet, hvor man går gjennom nærmest som på trappetrinn.
Dette kartet er fra 1800, to tiår etter skildringen