Takket være penger fra salg av vin kunne Oluf P. Wingaard i 1849 starte jernstøperi i Strømmen, i dag Møllendalsveien 1. 171 år senere er virksomheten fortsatt levende, som Bergen Engines på Hordvikneset.

Wingaards Vinhandel ble grunnlagt 2. juli 1835 av Oluf Petersen Wingaard (1812-1867). Han var fransk visekonsul i Bergen og sønn av kjøpmann Hans Wingaard. Den eldste sønnen, Oluf, fikk sin første merkantile utdannelse i farens bedrift, som hadde handelsforbindelser med bl.a. England, Tyskland og Frankrike. Særlig Newcastle- og Staffordshire-distriktet hadde faren utstrakt handelsvirksomhet med. Sønnen Hans slo seg ned i Newcastle og drev med skipstransport av varer mellom England og Vestlandet. En tredje sønn, Carl Joh. Wingaard, etablerte seg med egen bedrift i Sheffield.

Solgte rogn i Frankrike

På 1800-tallet var det vanlig at eksportørene sendte med såkalt kargadører som hadde som oppgave å selge varene i forbrukshavnene. I egenskap av rognforhandler hadde Oluf P. Wingaard lengre opphold i Bretagne, der han hadde kontakt med handelsfirmaer som hadde gode forbindelse med handelshus andre steder i Frankrike.

I 1835 opprettet Wingaard sin egen vinhandel i Bergen. Erfaringene han hadde høstet på sine oppdrag nedover i Europa kom nå godt med. En spesialforretning for vin og sprit var utenkelig i Bergen den gang, så Wingaard supplerte med kolonialvarer og steintøy. Handel med vin ble imidlertid hovedbeskjeftigelsen. Han tjente bra med penger og kunne etter hvert bruke både tid, interesser og penger på andre virksomheter.

Den eldste sønnen, Hans August Wingaard, gikk inn i vinhandelen, men ble etter hvert mer opptatt av farens fabrikkdrift og fikk bl.a. i oppgave å opprette et lager med utsalg i byen.

Svigersønn overtok vinhandel

Arent Wittendorff Greve (født 1837), gift med Oluf P. Wingaards datter, gikk inn som medeier i vinforretningen. Etter forslag fra Greve ble de forskjellige forretningsvirksomhetene skilt fra hverandre. Wingaard ofret seg helt for Wingaard & Bouilly, Hans August tok seg av støperiets lager og utsalg, mens Greve for egen regning overtok vinhandelen da Hans August døde.

Han var bare 38 år gammel da han døde i 1874, åtte år etter faren. – Han var en sympatisk personlighet med et varmt hjertelag og mange interesse. Avholdt av sin tallrike vennekrets og omgjengelig med alle han kom i berøring med ble hans tidligere bortgang dypt beklaget, heter det i boken Bergens næringsliv i eldre og nyere tider i tekst og billeder (W. M. Schjelderup, 1902).

Underjordisk passasje med telefonnett

Greve avviklet kolonial- og steintøyavdelingen og konsentrerte seg om vinhandelen.  Sønnen Thorvald Greve (født 1863) kom inn i virksomheten og sørget for ny vekst. Etter noen vanskelige år gikk virksomheten bra og flere nabobygg ble kjøpt opp. – Fra utsalget i Torvet no. 7 kan man således nå gjennom alle kjellere passere direkte ut i Hollendergaten tvers gjennom kvartalet. Et telefonnett forbinder det hele med kontor og utsalg, hvorfra man kan korrespondere med hver enkelt del av det vidløftige kompleks, fortelles det i boken fra 1902.

Våren 1900 opprettet Wingaards Vinhandel en avdeling i Kristiania. En viktig grunn for å starte avdelingen var at man fryktet økt konkurranse fra hovedstaden når den vordende Bergensbanen stod klar (1907). Rikstelefonen hadde allerede skapt økt konkurranse for bergenske kjøpmenn. Enda et par år fikk virksomheten blomstre inntil Vinmonpolet ble opprettet. Karl Daviknes var i mange år tilknyttet vinhandelen som butikksjef. Da Vinmonpolet ble opprettet i 1923, ble han styrer for et av utsalgene.

Støperiet brant etter fire år

Oluf P. Wingaard står først i rekke av kjente industribyggere i Solheimsviken. Pengene han tjente som vinhandler gjorde altså at han kunne bruke penger på industrivirksomhet. I 1849, to år før Nygårdsbroen ble åpnet, fikk han bygget jernstøperi og galvaniseringsverksted i Strømmen ved utløpet av Store Lungegårdsvann. Dette var fortsatt langt ute på landet, men tiden skulle raskt innhente den gamle jordbruksbygden. Bedriften hadde fra begynnelsen 22 mann ansatt og laget produksjonsutstyr til ulike bedrifter, bl.a. til reperbanene. Første året produserte man bare 120 skippund eller vel 19 200 kilo støpegods.

Støperiet brant i 1853, men ble raskt bygget opp igjen, bl.a. takket være at arbeiderne godtok redusert lønn til fabrikken var gjenreist. Franskmannen Bouilly kom inn som medeier i 1855, og firmaet endret navn til Wingaard & Bouilly. Samme år kjøpte Wingaard Georg Prahls støperi i Marken, som ble brannskadet samme år som støperiet i Strømmen. Wingaard ønsket å bygge opp igjen støperiet og utvide det, men av hensyn til brannfaren satte byens myndigheter foten ned. Virksomheten fortsatte imidlertid til 1909.

I 1855 var Wingaard blant stifterne av Bergens Mekaniske Verksted, som forretningsmannen Michael Krohn til initiativet til og som ble anlagt på nabotomten på vestsiden. Wingaard overtok som eneeier av begge støperiene i 1865. Da han døde, overtok sønnen Oluf Wilhelm Wingaard (født 1844). I 1871 kom ingeniør F. Schuman inn dom medeier. I 1899 overtok han bedriften alene. Firmanavnet ble endret til Wingaards Jernstøperier. I 1929 ble navnet endret til Wingaards Ovnstøperi & Fabrik.

Flyttet virksomheten til Fabrikkgaten

Støperiet i Strømmen produserte bl.a. støpegods for maskiner og motorer. Andre viktige produkter var gryter etter hollandsk mønster, komfyrer, ovner, vannledningsrør og gravplater. Omkring 1910 begynte planleggingen av utbyggingen av fabrikkområdet på nordsiden av Solheimsvannet som i 1916 fikk navnet Fabrikkgaten. Området lå sentralt til like ved jernbanesporet. Bergens Jernstøperi AS, grunnlagt av ingeniør Andersen, var pionerbedriften, også som moderfirma for metallstøperibedriften AS Luna fra 1909 (drevet av Teknisk Bureau Ltd.s Metalvarefabrik fra 1902), verkstedavdelingen AS Mjølner fra 1914 og AS De Forenede Motorfabriker på Damsgård. Bedriftslederne kjøpte opp i alt 15 000 kvadratmeter av eiendommene Solheim og Krohnsminde, og med Ingolf Danielsen som arkitekt ble byggearbeidene startet 1913.

Bergens Jernstøperi AS spesialiserte seg på større maskingods, som motorer til båter og biler. I 1914 startet produksjonen av ovner i Wingaards Ovnsstøperi & Fabrik. I 1935/36 ble støperiet i Strømmen lagt ned, og virksomheten ble flyttet over til Fabrikkgaten. Wingaard satset på mindre produkter som vaffeljern og stekeplanner, Bergens Jernstøperi de store støpeoppgavene.

Wingaards Ovnsstøperi & Fabrikk var i noen år navnet på den sammenslåtte bedriften. I 1933 ble nabo og konkurrent Bergens Jernstøperi overtatt. På folkemunne ble fabrikkene kalt Wingaarden og Bergen.

Støperiene hadde siden starten brukt kupolovner i prosessen. Disse ble oppvarmet med kull og koks og var ganske forurensende. I 1950 gikk bedriften i Fabrikkgaten, som den første i Norge, over til elektriske smelteovner.

Aktivitetshus

Bergens Jernstøperi ble i 1982 kjøpt opp av Ulstein-gruppen, og bedriften endret navn til Ulstein Støperier. I 1984 ble bedriften rammet av en brann, men fortsatte produksjonen i Fabrikkgaten til 1991, da den flyttet til nye lokaler på Hordvikneset i Åsane. Her er bedriften fortsatt. Lokalene i Fabrikkgaten ble, etter å ha stått tomme noen år, overtatt av Landås og Løvstakken kulturkontor i 1993. Aktivitetshuset fikk navnet Støpeskjeen. Siden ble huset revet og nå reiser boligprosjektet Kronstad Stasjon seg på tomten til det gamle støperiet.