På 1830-tallet var Bergen en tett befolket by på et lite område. Innbyggerne var vant med hyppige branner. Utenfor byen bodde folk mer spredt, men også her var det branner fra tid til annen. For ikke å skremme byens befolkning skulle kirkeklokkene varsle om brann ved svak klemting.
«Bergens Politiekammer» ved Fietzetnz skriver i en kunngjøring 3. mars 1836 at Stiftet, etter å ha innhentet Brandcommisionens betenkning, hadde innvilget Søndre Bergenshus Amts søknad om, ved branntilfeller i omegnen av byen inkludert i nord til Heggernæsset, i vest til Laxevaag og i sydlinjen fra Landaas til øvre Solheim, å måtte be om hjelp av byens brannkorps og redskaper m.v.: – Så blir det herved bekjentgjort at branntilfeller i nevnte omegn av byen bare blir tilkjennegitt ved klemting med kirkeklokkene for at byens og Sandvikens innbyggere ved brannskudd ei skal settes i unødvendig forskrekkelse.
Kunngjøringen var rykket inn i Bergens Adressecontoirs Efterretninger, i dagligtale kalt Adresseavisen, nr. 19 lørdag 5. mars 1836. Avisen var «privilegerede til Forsendelse med de Kongelige Rideposter». Byens kirker var Domkirken, Korskirken, Nykirken St. Mariæ kirke, Hospitalskirken og Tugthuuskirken, men det er ikke sikkert alle disse klemtet ved branner i byens omegn.
Ifølge Den norske kirkes regler for bruk av kirkens klokker, vedtatt på kirkemøtet 2015, sondrer man mellom:
Ringing: selve klokken svinger på sin aksel. Dette er den mest vanlige bruk.
Kiming: man slår i rask takt med kolven mot klokkens slag-ring. Dette er for fest og høytid.
Klemting: man slår i langsom takt med kolven mot klokkens slag-ring. Dette er bruken ved sorg o. l.
Store mannskapsstyrker
På denne tiden hadde brannkorpset i Bergen følgende personale: en branndirektør, hans assistent, 15 overbrannmestre, 13 underbrannmestre, to blokkmakermestre som kommanderte vannkjørselen, 26 strålemestre, 60 tømmermenn, ca. 600 brannsvenner, 59 reserver eller pompenerer, fem brannrodemestre, 26 sprøyte- og vannkjørere. Ved større branner skulle politiet, garnisonen, borgergarden og det borgerlige artilleriet og infanteriet bistå.
Ved en brann i Årstad måtte man ved utrykning på landeveien inntil 1851 kjøre over Fløen. Da kom Strømbroen og utrykningen til Solheim og Laksevåg gikk raskere.
Politimester i Bergen 1835-1843
Mannen som hadde undertegnet kunngjøringen, Wilhelm Josias Bech Fietzentz, var politimester i Bergen da byen ble forbigått av Kristiania som Norges største by. Han var født i Vang i Valdres i 1802 (beregnet). Da han ble politimester i Bergen 3. mai 1835, var han altså midt i 30-årene.
Flott innsats da byen hadde vannmangel
Etternavnet hans går ikke bare igjen i formelle annonser. I mars 1838 skriver en innsender i Adresseavisen at vedkommende med stor takknemlighet beundrer politimesterens rosverdige foranstaltninger og ivrige bestrebelser ved «både den nå nesten forbigående vannmangel som ved enhver annen anledning han legger sin redelige omsorg for denne byens alminnelige beste for dagen».
Både politimester og borgere får i innlegget ros for at de daglig hentet vann fra Møllendal, nesten en halv mil fra byen, og brakte vannet med hester til de deler av byen som var mest utsatt for vannmangel.
9. juli 1843 forteller Bergens Stiftstidende at Fietzentz i statsråd var utnevnt til sorenskriver i Lofoten, Vesterålen og Andenes. Han ble senere sorenskriver i Solør. Han var gift med Henriette Christiane de Falsen. Paret hadde ingen barn. Han døde 23. februar 1869, 67 år gammel.