I år er det nitti år siden Storetveit kirke ble innviet og hundre år siden valget om å bygge «Mindekirken» ble midlertidig skrinlagt.
I 1917 fikk Fana kommune et generøst tilbud fra brødrene Fredrik, Abraham og Andreas Odfjell om å bekoste oppførelsen av et kirkebygg på Minde. Kirken skulle bygges til minne om deres foreldre. Den skulle oppføres på en tomt de hadde kjøpt inn til formålet i nærheten av Minde stasjon, på høydeplatået øst for Kristianborgvannet. Det var dette området som da var tettest befolket.
15. november 1917 vedtok kommunestyret at kirken skulle reises som en kapellkirke under Birkeland og Fana kirker. 18. februar 1918 ble det bestemt at gudstjenestene i den nye kirken skulle deles likt med gudstjenestene i Fana og Birkeland kirker.
Bedre å legge den på Storetveit
Reguleringskommisjonen mente våren 1918 at kirken burde legges på en annen tomt. Reguleringen av strøket Minde – Fjøsanger la opp til at området burde reserveres for tettbebyggelse. Kirke på Minde ville ikke komme i et område som ville gi et harmonisk inntrykk. Kommisjonen gikk isteden inn for å legge kirken på Storetveit. Brødrene Odfjell uttalte seg imot denne tomten. Fana formannskap oppfordret Reguleringskommisjonen til å utarbeide et alternativt reguleringsutkast med sikte på at kirken ble lagt på tomten som brødrene Odfjell hadde gitt.
Måtte bygge kirke innen fem år
Politikerne regnet nok med en rask realisering av kirken. Høsten 1918 ble Odfjells tilbud om kirkebygging endret. 300 000 kroner, et beløp tilsvarende det kirken ville koste da, skulle stilles til disposisjon for kommunen. Forutsetningen var at kirken skulle bygges innen fem år. Da kirken omsider stod ferdig i 1930, var de 300 000 kronene som var satt i banken skrumpet til 170 0000 kroner.
I 1920 ble byggeplanene stilt i bero, og først i 1926 ble de tatt opp igjen. Også denne gangen var det brødrene Odfjell som tok initiativet. Enkelte mente at kirken burde legges lenger sør i området da man regnet med økt bebyggelse både ved Storetveitveien og langs jernbanelinjen. En reguleringskommisjon mente at den påtenkte kirketomten ikke var helt tjenlig.
Menighetshus i Fredlundveien 6
Mens folk ventet på kirke, foregikk aktivitetene i et forsamlingshus. I 1917, altså samme år som tilbud om kirketomt kom på Minde, ble et hus i Fredlundveien 6 overtatt for 70 000 kroner. Det ble satt i stand og tatt i bruk som menighetshus. Fra 1919, da huset ble vigslet til kirkelig bruk, ble det holdt gudstjenester hver tredje søndag frem til 1928. Økt bemanning gjorde at man fra da og frem til 1930 holdt gudstjenester på Minde hver søndag frem til november 1930.
Godseier Mohr ga tomt til kirke
Så kom godseier Wilhelm Mohr med forslag om å gi grunn til den nye kirken på Storetveit gård. I desember 1926 ble det vedtatt at det skulle holdes en åpen arkitektkonkurranse og en byggekomité bestående av ordfører Wilhelm Mohr, overlærer R. Barman og kaptein Hj. Neegaard ble oppnevnt.
I dagsavisene ble navn på kirken en del diskutert. I begynnelsen omtalte man prosjektet som Kirken på Minde og Minde kirke. Navnet Minde hadde bare vært i bruk i 40-50 år, etter at Gerhard Krohns dreng på gården Nyhaugen på 1840-tallet, Evensen, hadde ryddet et jordstykke på Leite mellom Løbergsalleen og Løbergsveien. Krohn satte opp et hus og kalte det for Evensens Minde. I forpaktningsdokumentet heter bruket rydningsstykket Evensens Minde. Nils Nøttveit kjøpte bruket i 1856 og kalte det Minde. I mange tiår senere ble imidlertid gårdsbruket kalte Leite, og Nils, som ble ordfører i Fana, ble kalt Nils på Leite, senere Nils på Menne. Jernbanestasjonen (1883) og poststedet (1896) fikk også navnet Minde. – Et urimelig og smakløst navn, mente noen. Så fikk man tomt på Storetveit, og raskt kom ønsket om at Storetveit skulle bli navnet både på kirken og sognet.
– Mindekirken skal ligge paa Storetvedt. Oppslag i Bergens Tidende 17. november 1926.
Kirketomt tilbaketrukket fra bebyggelsen
Bergens Tidende hadde 17. november 1926 et større oppslag om Birkeland sognestyres behandling av spørsmålet om plassering av kirken. Flertallet i tomtekomiteen mente kirken burde bygges på Storetveit. Mindretallet uttalte at hensikten med brødrene Odfjells gave var at det skulle bygges kirke på en bestemt tomt på Minde. I årenes løp hadde ikke alternative tomter vært inne i bildet. Om Storetveit-tomten mente de at den lå tilbaketrukket fra bebyggelsen, at stedet var kupert og et hus måtte rives. På Minde ville tomten ligge på en liten forhøyning og bli omgitt av parklignende anlegg og tettbebygde høydedrag. Minde hadde 2500 innbyggere og det foregikk fremdeles nybygging, slik at en kirke her var på sin plass. Kirken ville også få et rom for menighetsaktiviteter. Et slikt rom på Storetveit ville ligge for avsides.
– Industrien kommer ved sjøen
Disponent Hardus Olsen minnet om at Bergen kommune hadde disponert myrstrekningen i Mindedalen til fabrikkbygninger. Det ville derfor være uheldig å legge kirken i et «vordende industrisentrum».
Overlærer Barman trodde neppe Bergen kommune ville tillate fabrikkanlegg der. – Utviklingen for industrien må naturlig gå mot sjøen. Terrenget bør utlegges til park. For kirken ville det for øvrig ikke være til skade om den ble liggende i et industrisentrum.
Arkitektkonkurransen ble vunnet av arkitekt Ole Landmark for utkastet «Tre eiker». Grunnsteinen ble lagt ned 17. april 1928, og 30. november 1930, første søndag i advent, ble kirken innviet. Prosjektet kom på 750 000 kroner, hvorav kommunen måtte betale 450 000 kroner.
2560,7 kilometer kirkevei til Storetveit kirke
Den nye menigheten var ventet å få knapt 3000 mennesker. Ved «sinnrik statistikk» hadde man regnet ut at gjennomsnittsmedlemmet ville bruke 12.75 minutter til kirken. Til kirken på Minde ville disse menneskene tilbakelegge 3822 kilometer, mot bare 2560,7 kilometer til Storetveit kirke. Man sparte altså 1261 kilometer ved å legge kirken på Storetveit.