Det brutale ranet av bonden Karl Madsen Leknes på Leknesgården 22. desember 1920 så lenge ut til å forbli uoppklart. Et putevar som søstrene til mannen som senere ble dømt hadde brodert på, førte til at saken ble oppklart. Dyktig politiarbeid for hundre år siden av politibetjentene Sørgulen og Helland, som nøstet opp trådene! Den antatte hovedmannen, som bodde ved Krohnsminde, fikk tre og et halvt års fengsel, en svenske ni måneders straffarbeid, mens en annen svenske byttet navn og ble aldri tatt. Bergenseren arbeidet som gartner og avisselger, men fortalte at han var doktor kjemiker og jobbet ved Statens laboratorium på Haukeland sykehus.
9. april 1921 forteller Arbeidet at politiet hadde arbeidet mye for å få oppklart «den mystiske affæren», «og nu skal det vistnok være lykkedes at faa tak i synderen». Flere vitner hadde vært innkalt til forhør.
Leknes oppga til politiet hvem han kunne tenke seg visste at han oppbevarte store verdier i kisten. Både nær familie og tiltaltes familie ble nevnt. Putevaret med sand som ble brukt under ranet ble vist til tiltaltes søstre, var overbevist om at det var sydd til dem av en av deres småsøsken. En 21 år gammel bergenser som hadde gått ett år på Kristiania tekniske skole og to år i gartnerfaget ble tatt. Han sa at han ikke hadde noe med ranet å gjøre. Høsten 1920 solgte han bolsjeviklitteratur blant kameratene sine på Café Lunde sammen med en kamerat kalt Carlson, som politiet ikke klarte å finne. Pengene han hadde skulle han ha fått av denne Carlson, sa han i retten.
I desember 1921 startet rettssaken i landmannstinget. Saken ble imidlertid utsatt fordi tiltalte la frem et maskinskrevet brev som han påstod var overlevert ham av en mann ved navn Skoglund. Brevet skulle støtte noen av tiltaltes forklaringer og var undertegnet Nisse (= Nilson). Avsenderen, Peder August Nilson, ble funnet i Gävle i Sverige. Tiltalte skyldte Nilson 1000 kroner for aviser han hadde solgt. Pengene han hadde skulle være fra dette salget. Han hadde ikke gitt tiltalte noen penger slik tiltalte hevdet, og 11. januar 1922 begynte saken på nytt.
Mistanken ble etter en tid rettet mot tiltalte. Allerede noen dager etter ranet ble det registrert at han hadde mye penger. Julaften 1920, to dager etter ranet, var han på Vestmannaheimen og betalte en handelsreisende for noen varer han hadde tatt ut. Tiltalte hentet en pose med småpenger som forloveden hadde hatt til oppbevaring. Det ble stjålet atskillig småmynt ved ranet i Inndalen.
Putetrekk ledet til oppklaring
I tiltaltes hjem ble det funnet et putetrekk som man antok var brukt som sandpose under ranet. Trekket ble gjenkjent av tiltaltes to søstre, som i avhør fortalte at de hadde sydd det til moren. De gikk imidlertid vekk fra forklaringen og skaffet til veie et annet putetrekk.
Doktor kjemiker på Haukeland
Tiltalte forklarte at han vesentlig arbeidet som anleggsgartner. Om vinteren solgte han også sosialistiske aviser. Han ble forlovet ved juletider 1920. Til forloveden, frøken Anna, fortalte han at han var kjemiker, sågar doktor kjemiker, ved Statens laboratorium på Haukeland sykehus, hvor han tjente 500 kroner måneden.
Forloveden var arbeidsledig etter å ha sagt opp jobben hos Sundt & Co., men tiltalte sa at han skulle skaffe henne en jobb på sykehuset. Han ansatte henne som sin assistent, men hun trengte ikke møte opp på jobben. Lønnen ble betalte i tokronestykker, mynten det var mest av i Leknes sitt pengeskap.
Lokket forloveden til Kristiania
Annas mor fortalte i retten at tiltalte og datteren var blitt kjent sommeren 1920. Den tilkommende svigersønnen sa at han var doktor kjemiker og tjente 17 000 kroner året (= ca. 350 000 2020-kroner). Faren var kjøpmann I. O. Lund i Kristiania. De ble forlovet først etter ranet. En slektning kunne imidlertid opplyse henne at tiltalte varen bedrager. For å bevise at han var kjøpmann Lunds sønn lokket han forloveden med seg til hovedstaden for å hilse på faren. Annas mor reiste etter og hentet datteren hjem. Kjøpmannen fikk de ikke treffe.
Flere vitner fortalte at de hadde lånt penger til tiltalte uten å få de tilbake.
Svevende forklaringer
Tiltalte var meget svevende i sine forklaringer. Kvelden før ranet hadde to søstre som bodde vegg i vegg med tiltaltes mor sør for Krohnsminde hørt at tiltalte hadde besøk av to menn, som forlot huset mellom midnatt og 01. Tiltalte fortalte imidlertid at han hadde vært på kino sammen med en kamerat. Etter å ha spist på jernbanestasjonen gikk han hjemover. Han møtte en venn, Samuelsen, som ble med ham hjem. Han gikk hjem i ettiden og tiltalte la seg til å sove.
Overså 6000 kroner
Gårdbruker Karl Madsen Leknes fortalte i retten at ransmennene trolig hadde fått med seg ca. 2000 kroner (= 40 000 2020-kroner), men overså ca. 6000 kroner (= 120 000 2020-kroner). Han pleide å samle melkepengene sine i blikkbokser og senere veksle dem. Dagen etter skulle han til byen for å betale skatter.
Tiltalte ble 12. januar 1922 dømt til tre og et halvt års fengsel. Han ble også fradømt sine statsborgerlige rettigheter (= stemmerett) i offentlige anliggender) i ti år. Ved straffeutmålingen ble det i skjerpende retning tatt hensyn til at tiltalte tidligere var straffet, da han var 18 år. Forbrytelsen mot Leknes var utført med stor dristighet og brutalitet og antagelig etter en overveiet plan. Tiltalte mottok lagrettens kjennelse og domsavsigelse med stor ro.
Hadde domfelte to medskyldige i Inndals-affæren? spør Morgenavisen 20. april 1922.
Kilpp fra Polisunderrättelser 1922 nr 87. Årstadposten har fjernet bergenserens navn. Den ettersøkte ble aldri oppsport.
– To svensker stod bak ranet
10. oktober 1922 skriver Bergens Aftenblad at domfelte til lagmannen i Gula- og Frostating hadde begjært saken gjenopptatt under påberopelse av at ikke han, men to svensker, hvorav den ene het Karl Brinkmann, mens den annens navn ikke huskes, var skyldige i ranet han var dømt for. Etterforskning førte til at svenske Johan Ingemar Rystedt 7. april 1922 ble anholdt i Gøteborg. Han avla tilståelse om at han, bergenseren og svensken Brinkmann hadde vært sammen om ranet. Rystedt ble dømt til ni måneders straffarbeid. Brinkmann, som het Josef og ikke Karl, klarte man ikke å finne.
Lagmannsretten avslo å gjenoppta saken ettersom bevisene mot bergenseren var styrket etter opplysningene som var kommet frem. Høyesteretts kjæremålsutvalg avslo også å ta saken opp der.
Byttet navn for å slippe militærtjeneste
På et svensk forum ble Gustaf Josef Brinkmann etterlyst. Det kom frem at han flyttet til Kristiania i 1912. I 1918 bodde han i Etne i Sunnhordland. Hvor han oppholdt seg mellom 1920 og 1960 er ukjent. Når han returnerte til Sverige vites ikke, men han døde i februar 1973, nær 81 år gammel. På nettstedet findagrave.com https://www.findagrave.com/memorial/185435419/gustav_josef-brinkman står det bilde av graven og opplysningene «Kallade sig för Josef Brinkman men hette egentligen Gustav Johansson. Hade rymt och bytt namn för att slippa göra värnplikten…»
Han slapp også unna straffen for ranet på gårdbruker Leknes i desember 1920.