«Mary – alenemor og vaskekjærring» av Trygve Hillestad er nå gitt ut på Bodoni Forlag. Hovedpersonen i boken er Trygve og broren Birger sin mor, Mary Josefa Kristiansen. Hun ble født i 1920 og vokste opp i Glomfjord i en familie på elleve. 25 år gammel, like etter krigen, reiste Mary til Oslo, hvor hun utdannet seg til hjelpepleierske og fikk jobb på en Røde Kors-klinikk.
I 1948 reiste hun til Bergen hvor hun fikk bolig og arbeid som hjelpepleierske på Garnisonssykehuset ved Florida sykehus. Hun flyttet i et håp om å få et godt liv. I Bergen fikk hun imidlertid utfordringer hun neppe hadde forestilt seg. 32 år gammel ble hun eneforsørger for to mindreårige gutter, de første årene under særdeles trange kår. Hun var sterk fysisk, men hennes omsorg for barna gjorde at hun var engstelig for at noe kunne skje med dem. Boken har en rekke eksempler på at hun hadde grunn til bekymringen.
«Mary – alenemor og vaskekjærring» er historien om vaskekjerringen som la alle sine personlige behov til side for å sikre en god oppvekst for sine sønner. Hun ga fred for å få fred, krevde aldri noe av andre og snakket svært sjelden om sin fortid og sine utfordringer. Gjeld ville hun unngå i det lengste, å søke sosial stønad opplevde hun som forsmedelig. For bergensere med oppvekst på 1950- og -60-tallet gir boken et levende tilbakeblikk på hverdagslivet slik det artet seg i Bergen den gang.
Pleierskene på Garnisonssykehuset var som fluepapir på byens beilere. En av dem, drosjesjåfør Bjarne Martin Hillestad, falt Mary for. De ble forlovet i desember 1948 og gift hos byfogden 19. februar 1949. Bjarne hadde imidlertid fått en jente med en annen kvinne syv måneder tidligere.
Ekteskapet slutt etter tre år
Mary og Bjarne Martin fikk et lite rom i leiligheten til hans foreldre i Jonas Lies vei. Trygve ble født 3. august 1949. Moren var da 29 år og faren 23 år. Birger ble født halvannet år senere. Forholdet mellom Mary og svigermoren ble etter hvert dårlig, men Trygve Hillestad tror at mor og far hadde et brukbart ekteskap disse årene. Etter tre års samliv fortalte Bjarne Martin at han hadde innledet et forhold til en kvinne i Fana.
Mary pakket resolutt det mest nødvendige i en barnevogn. Med guttene i barnevognen dro hun til byen der et rom på Skogen Hotel ble redningen for én natt. Penger til flere overnattinger hadde hun ikke. Dermed gikk turen tilbake til svigerforeldrene i Jonas Lies vei der de fikk bo på nåde inntil videre. Bjarne og hans nye kjæreste var flyttet til Voss der hun kom fra. Bjarne døde på Voss, 39 år gammel, etter en tid sykdom. Mens moren var opprørt og lei seg, reagerte ikke Trygve. Moren hadde fortsatt følelser for Bjarne etter så mange år. Hun rykket også inn en dødsannonse i BA: «Vår kjære far drosjesjåfør Bjarne Martin Hillestad døde 4. april 1964. Begraves på Voss 11.4 1964. Trygve og Birger.»
Først nærmere ett år senere fikk de leilighet for seg selv, et lite krypinn i Langeveien ovenfor Fløibanen, betalt av det offentlige. Bjarne hadde bidragsplikt, men prøvde å unndra seg bidrag med at han var ufør og ikke var i arbeid.
To smilende gutter, Birger (til venstre) og Trygve.
Spartanske forhold i Solheimsviken
Høsten 1954 flyttet familien til et lite loft i Granbakken 19 i Solheimsviken. Loftsrommet var spartansk innredet som kombinert stue, soverom og kjøkken. I springen var det kun kaldt vann. Mor klarte likevel å skape ro og trygghet, samtidig som hun taklet daglige gjøremål. Kort tid etter nyttår måtte de flytte til et rom i kjelleren.
– Direkte sollys inn i vårt værelse hadde vi kun om morgenen gjennom to vinduer med enkle glass. Avstanden mellom en elektrisk komfyr og utslagsvasken med kaldtvannspring var så kort at mor kunne berøre begge samtidig. Det hun ikke visste var at komfyren ikke var tilfredsstillende jordet. En dag grep hun tak i en panne på komfyren samtidig som hun åpnet springen. Strømmen gikk tvers gjennom. Hun ristet som et aspeløv, men klarte heldigvis å trekke pannen bort fra komfyren. Hadde hun holdt i selve komfyren ville hun nokså sannsynlig ikke kommet seg løs. Utfallet ville i verste fall medført hjertestans og død. Skrekken satt i henne i lang tid etterpå.
Fikk jobb som renholder
Mary fikk seg jobb som renholder hos en enslig murer i Knøsesmauet en gang i uken. Hvorfor hun ikke søkte arbeid som hjelpepleierske er ukjent. Arbeidet var hardt, men Mary holdt ut. Hun gjorde alt hun kunne for at Trygve og Birger skulle ha et best mulig liv.
– En sjelden gang hadde vi kjøttkaker i brun saus. Rene festmåltidet der Birger og jeg alltid lot hver vår kjøttkake være igjen til slutt. Når vi koste oss med den, passet mor alltid på å forsyne oss med en ekstra potet som hun knekte i resten av sausen. Dessert var ukjent for oss bortsett ifra når jeg kjøpte avskjær fra brødkaker for 25 øre hos bakerne i Solheimsvikens Brødforening. Pengene tjente jeg etter å ha gått ærend for en nabodame. Bakerne var raus og ga oss alltid en stor papirpose gjennom vinduet ut mot et lite smau på sørsiden av bygningen. Noen ganger la de også avskjær fra tebrødstenger i posen, vel vitende om at dette var eneste luksusmat for mange på den tiden.
Ny-Krohnborg skole
Senere begynte Mary som hushjelp hos familien Harthug i Vognstølen. Moren fikk bedre betalt, og Trygve og Birger var velkomne når hun ikke hadde barnevakt. Hun fikk også renholdsjobb på legekontoret til doktor Methlie i Schweigårds vei.
Høsten 1956 begynte Trygve på Ny-Krohnborg skole. Etter tre gode år med fantastiske Svanhild Takle fulgte fire år med en streng og rakrygget mann som ikke tok hensyn til elevenes ulike forutsetninger for læring. Bare de flinkeste ble viet oppmerksomhet. Heldigvis var ikke lærerne i musikk, tresløyd, tekstil og skolekjøkken som ham.
Forsidebildet på Trygve Hillestads bok er tatt av gatefotograf Vågan.
Tilfeldig jobb ble et vendepunkt
En stor endring i tilværelsen til familien skjedde ved en tilfeldighet: Trygve og to kamerater var nettopp begynt i andre klasse da de en ettermiddag hjalp Jens Esmark og hans finskfødte kone å bære inn kartonger fra en flyttebil. Da Trygve fortalte at mor var alene med Birger og meg, skrev han telefonnummer sitt på en papirlapp.
«Denne må du levere til din mor.», sa han med sin spesielt lavmælte stemme. Telefonsamtalen ble et lykkelig vendepunkt i livet vårt. Jens Esmark, som viste seg å være en høytstående funksjonær i NSB i Bergen, tilbød mor et tre måneders vikariat som renholdsassistent.
Den nye jobben ble feiret med besøk på Reimers Konditori i Øvregaten. Guttene fikk hvert sitt stykke napoleonskake og en liten flaske brus, mens Mary tok en kopp kaffe.
Mary fortsatte med de to private renholdsjobbene i prøveperioden. De ble noen harde måneder, både på grunn av logistikken rundt å nå de ulike jobbene til rett tid, og den nye jobben.
– Renhold av togene viste seg å være særdeles krevende. Sommer som vinter måtte tunge vaskebøtter av sink, med varmt såpevann bæres fra utendørs vannposter til vognene. Når vannet der frøs til is om vinteren måtte vann hentes fra garderoben i Velferdshuset. På akrobatisk vis klarte de å dra seg og vaskebøtten opp i trinnene og inn i vognen. Gulvleggere brukte knebeskyttere, vaskekonene i NSB visste ikke en gang hva det var. Gulvvask ble utført med store, grå vaskekluter som først ble vætet i vaskebøtten. Deretter vridd med begge hendene og lagt på en løvang som ble dradd med en spesiell teknikk for å få all skitten på gulvet med seg. En ren vaskeklut rakk ikke til mange kvadrat skittent gulv i før den måtte skylles og vris på nytt.
I tillegg til innvendig renhold av dagtog, måtte renholderne også gjøre rent og bytte sengetøy i de trange sovekupéene i nattoget. Utvendig vask av jernbanevognene ble utført av menn. Et unntak var han som rengjorde avløpsrørene i toalettene. Alt det fornødne gikk den gang direkte ned i skinnegangen uten skylling.
Mary fikk etter hvert fast stilling som renholder i NSB, og som billettør og renholder i det underjordiske toalettanlegget i ankomst-/avgangshallen, fikk hun en velfortjent avveksling.
Egen leilighet i høyblokken på Mannsverk
I desember 1959 fikk Mary et rentefritt lån til en toroms kommunal leilighet i 12. etasje i Mannsverk 4, høyblokken.
– Dette var som å komme i paradiset i himmelen, nesten bokstavelig talt. I et eget vaskerom var det klesvaskekar i betong, en elektrisk Hekla kleskoke, og et lite skittentøyskap under en benkeplate. Innenfor et klestørkerom var det en liten matbod med potetbinge. På badet var det badekar med dusj, en fin vask med speil over, vannklosett og en varmeovn over døren. I entreen var det et lite garderoberom, soverommet var nesten like stort som vårt rom i Granbakken, mens stuen tok nesten pusten fra mor. Store stuevinduer og en liten altan med en imponerende utsikt sørover mot Nattlandsfjellet, Slettebakken og store deler av Fana. I kjøkkenet ble mor rådvill: «Vi har ikke nok ting til å sette inn i alle disse skapene!»
Det var som å komme til Paradis. Trygve og Birger svevde som en sky rundt og rundt i rommene. Mary tok seg ekstrajobb med vask av fellesarealene i alle etasjene i blokken. Jobben hadde hun helt til hun ble pensjonist i 1986. På jobben steg Mary etter hvert i gradene og ble etter hvert formann. Hun ble også fagforeningens representant på generalforsamlingen i Bergens Arbeiderblad. I mange år var hun blodgiver. Etter 64 bidrag fikk hun ved en rutinekontroll i forbindelse med et brudd i en fot konstatert blodkreft. Familien stod i alle år i sentrum for Marys oppmerksomhet. I mange år etter at guttene hadde stiftet familie bidro hun med økonomisk og diverse annen støtte.
«Jeg har så jeg klarer meg.» sa hun hver gang hun ga Birger og meg penger hun «hadde til overs» etter at regninger var betalt.
Fra avisbud til fotografjobb i BA
Trygve fikk seg jobb som avisbud for BA. Avisene måtte hentes på trykkeriet i sentrum. Senere ble det jobb i Samvirkelaget på Mannsverk og som regningsbud hos Mannsverk Elektro. Trygve viste tidlig interesse for fotografering og laget mørkerom i klestørkerommet hjemme. Siden fikk han bruke et rom som Mannsverk Elektro disponerte i kjelleren i høyblokken. Det ble tatt portrettbilder av venner og bilder til bladet Mannsvekteren. Et gammelt filmapparat ble brukt til å forevige dagliglivet i området og hjemme. Siden kom det mer avansert utstyr og opptak som bl.a. kan sees i jubileumsfilmen «Bergen i all beskjedenhet» i forbindelse med byens 950-årsjubileumet i 2020. I 1966 ble han ansatt som boktrykkerlærling hos Tornøe. Mary ble glad, men ble bekymret da Trygve etter endt militærtjeneste valgte å bli frilans pressefotograf i BA. Da han ble fast ansatt, kunne moren slappe mer av. Trygve trengte både bil og telefon i jobben, og Mary bidro med penger.
Barnebarnet Fredrik, født i april 1994, fotografert sammen med farmor ved Herdlafjorden.
Ønsket plass på gamlehjem, fikk hjemmesykepleie
Det harde fysiske arbeidet hadde sin pris. Mary fikk problemer med både knær, hofte og rygg. Som pensjonist fikk hun store smerter og senere hevelse i hoften. Kort tid etter at hun fylte 80 begynte de første tegn til demens å melde seg. Mary ønsket å komme på gamlehjem, helt på Slettebakken. Søknad ble sendt inn. En voksen saksbehandler i «Forvaltningen» var ikke i tvil, men ble overprøvd av en yngre overordnet som fattet vedtak om hjemmesykepleie, noe som viste seg å være til liten hjelp. Hun mistet matlysten, og en dag i januar 2004 falt hun på stuegulvet.
– Hun fikk dradd telefonen ned på gulvet og ringte nødnummeret til brannvesenet som igjen varslet meg. Mor ble innlagt på Haukeland og ble gradvis mer og mer dårlig. Vi besøkte henne jevnlig, det gikk bare en vei. De siste dagene før hun sovnet inn om natten den 2. mars 2004 var hun ikke kontaktbar.
Mary Hillestad på 1990-tallet.