Skøytefeber i Bergen på slutten av 1800-tallet

På 1880- og -90-tallet var det skøytefeber i Bergen. Så snart isen var trygg valfartet bergenserne til vannene i distriktet for å stå på skøyter eller bare traske rundt. Var det ekstra kaldt, var Store Lungegårdsvann et yndet sted å teste ferdighetene – og utfordre skjebnen. Gikk man gjennom isen, var det ikke bare kulden som var utfordringen: – Jeg så en gang en gutt gå gjennom isen ved Lille Lungegårdskaien like der hvor en av kloakkene fløt ut. Han kom opp mer sort enn våt, skriver Didrik Grønvold skriver i boken «Noen erindringer fra min fødeby Bergen i 60-årene».

Brødrene Axel og Edvin Paulsen var en god start for nystartede skøyteklubber. Axel var Norges første skøytekonge. I slutten av 1880- og begynnelsen av 1890-årene, i en tid da kommunikasjoner slett ikke var en selvfølge, reiste de Norge rundt og forlystet tusener med sin skøytekunst.  I begynnelsen av 1880-årene tiltrakk Paulsen-brødrene seg en slik oppmerksomhet at stevnearrangørene ofte reklamerte med at de ikke deltok – for å friste konkurrentene til å delta. 

Bergens Turnforening arrangerte skøyteløp for sine medlemmer. Første gang i januar 1885 på Nordåsvannet. 19 medlemmer deltok i løp over 2 til 2,5 km, alt etter alder. Johan Mohn var raskest også med skøyter på benene, han brukte snaut 7 min. på 2,5 km.

Kjøpte et par «skjeser» på tvangsarbeidsanstalten

Didrik Grønvold skriver i boken «Noen erindringer fra min fødeby Bergen i 60-årene» (utgitt 1941):

Om vinteren begynte sneballkrigene og kjelkeakingen. Skiløping var fullstendig ukjent. Vi var glad når vi fikk seks skilling til å kjøpe et par «skjeser» på tvangsarbeidsanstalten.

Ved foten av Skivebakken hadde vi våre poster ute for å melde om der var «en politi» i farvannet. Da forsvant vi som lyn i Skivens mange smug. Var Skiven for trang, dro vi opp i Landåsbakken. Her gjaldt det å holde seg unna de veldige krybber med åtte til ni manns besetning. Rennene gikk til sent på natt, og det var livsfarlig å ferdes der for folk, fe og hester.

– Et Guds under at så få druknet

Den fornemste sporten den gang var ifølge Didrik Grønvold skøyteløpingen. – Folk løp på Haukelandsvannet, Svartediket, Store Lungegårdsvannet og Lille Lungegårdsvannet med. Det er et Guds under at så få druknet, slik som isen var. Folk gikk i land fra Store Lungegårdsvannet på bretter som var lagt utover den faste is. Det skvulpet og svaiet på alle sider. Det var stor spenning når en eller annen vågehals skulle «vise seg» ved å løpe utenom den oppmerkede linje borte ved Nygårdsbroen og slapp heldig både fra vågestykket og isvakten.

Jeg så en gang en gutt gå gjennom isen ved Lille Lungegårdskaien like der hvor en av kloakkene fløt ut. Han kom opp mer sort enn våt, skriver Didrik Grønvold.

Vinter i Bergen i gamle dager.