Fra idyll til industriområde: idyllen som Knud Knudsen fanget inn på sitt bilde mellom 1870 og 1885 er borte på Widerøe Flyveselskap sitt luftfoto tatt 8. oktober 1948. ett hus er imidlertid med på begge bildene: lystgården Lien.
Etter å ha vært nyttet som lystgård for familien von Tangen i mange år ble huset bolig for direktøren på Bergens Blikktrykkeri i forbindelse med at bedriften kjøpte en større eiendom ved Damsgårdssundet av enkefru Andrea von Tangen i 1912.
Som en følge av industriutbyggingen i området og bergensbrannen i januar 1916 ble det bygd mange boliger i området. Inntil da hadde strøket hovedsakelig bestått av lyststeder og gårdsbruk drevet av forpaktere.
Flere mennesker i området mellom Solheimsviken og Damsgård gjorde at mange ønsket seg et sted for sine åndelige og sosiale behov. St. Markus menighet ble opprettet, og gudstjenester kom i gang i Kr. Høyes vinfabrikk i 1924. Man hadde også ønske om et menighetshus.
Fra lyststed og direktørbolig til menighetshus
Søndag 21. mai 1933 ble drømmen en realitet. Lokalene man hadde hatt til disposisjon var altfor små. Etter flere forgjeves forsøk på å få kjøpt en passende eiendom fikk man kjøpt og ominnredet det tidligere lyststedet som direktør Scholz hadde foretatt betydelige påkostninger på.
Huset, med adresse Michael Krohns gate 57, var som skapt til å være menighetshus med meget store rom. Beliggenheten like nedenfor tomten der den fremtidige St. Markus kirke, innviet i 1939, skulle bygges, var ideell den gang. Menigheten kjøpte eiendommen for 17 000 kroner og brukte 10 000 kroner for å gjøre den tjenlig til formålet.
I første etasje var det en stor og rommelig menighetssal med plass til 150-160 mennesker, og flere mindre saler. I andre etasje ble det innredet to hyggelige leiligheter, en for klokkeren og en for diakonissen samt et større arbeidsrom for kvinneforeningen.
I forbindelse med innvielsesfesten rettet sogneprest Grønvold-Hansen, ifølge BT, en takk til sine medarbeidere i komiteen, verkseier Lossius (nestformann i menighetsrådet), kjøpmann Worren, arkitekt Frølich (som hadde hatt med innredningen å gjøre) og sogneprest Madsen. Domprost Iversen foretok deretter innvielsen av huset og omtalte og utviklet nærmere det mangesidige arbeid som drives i en moderne menighet og fremholdt betydningen av at man i dette arbeidet kunne møtes i menighetshuset som det sentrale punkt.
Ga opp å flytte bygget vekk fra gaten
I mange år hadde St. Markus menighet stor glede og nytte av huset. Men beliggenheten kloss inntil Michael Krohns gate var ikke ideell. Utviklingen krevde bredere vei med fortau. I en årrekke hadde huset hindret en utvidelse av gate. Man så på muligheten til å flytte bygget bort fra veien, men dette alternativet ble forlatt.
– En er nå kommet så langt at flyttingen er umiddelbart forestående. Dermed vil en kunne gjøre veien ferdig, i alle fall på detter stykket, skrev BA 22. august 1952.
Flyttet til Fjell
Det skulle gå to år før menigheten fikk sitt nye menighetshus. – Sårt har vi savnet det gamle menighetshuset vårt, helt siden den siste planken av det ble transportert til Fjell. Men heldigvis stod det så langt uti gaten at vi nå får dette prektige huset i stedet, sa sogneprest Strøm Nilsen da han overtok St. Markus nye menighetshus fra formannen i byggekomiteen, kjøpmann Harald Worren, 28. november 1954.
Det nye menighetshuset var tegnet av arkitekt T. Hals Frølich og hadde hovedinngang fra Michael Krohns gate i husets andre etasje. Møtesalen hadde 260 sitteplasser, altså nesten dobbelt så stor som salen i gamlehuset.
Menighetshus i tilknytning til kirken
Kirke på den ene siden og menighetshus på den andre siden av en vei med stadig mer trafikk ble etter hvert en mindre god løsning. Det ble bygget menighetssal i tilknytning til St. Markus kirke. I forbindelse med utbyggingen ved Damsgårdssundet ble Michael Krohns gate 57 revet. Men det gamle huset som tjente både som lysthus og menighetshus fikk altså et nytt liv i Fjell.