Trang fødsel for Bergens første registrerte bil

Denne bilen har nummer 0-1, men den var ikke Bergens første bil. Den på bildet var en Buick politibil, som ble registrert 5. november 1919. Den ble avskiltet 30. des 1929. I 1916 tilhørte O-1 en bil som omtalte Eyvind Pedersen i Marken 3 eide, mens i 1919 tilhørte nummeret Bergen Politikammer. De hadde senere flere ulike biler med dette nummeret, i alle fall frem til 1958. Da eskorterte de kong Olav med en Opel (politisjefens bil) med O-1. Kongen selv hadde aldri O-1. Han brukte R-1 på begynnelsen av 60-tallet. Ukjent fotograf.

Eivind A. Pedersen ga i 1951 ut boken «Pionéren bak rattet», der han forteller om sine førti år som sjåfør og sjåførlærer i Bergen. Pedersen ble populært kalt «Den sorte hånd» fordi han kjørte med sorte skinnhansker.

Bergens første registrerte bil var en Windhoff, importert fra Tyskland av agent Einar Ruth Paasche og fremvist første gang på «Tollebuen». Det var en flott bil med messinglysekastere og sidelykter, frontvindu i messinginnfatning og karbidgeneratorer for lyskasterne. Skiltet bak hadde form av en stor, firkantet stearinlykt, slik at skiltet skulle være synlig i mørket. Vanligvis så man ingenting fordi lysene sluknet i humpene.

Bilens entré i Bergen skjedde ikke uten problemer. Politiet grep øyeblikkelig inn og krevde at brannvesen og politi skulle varsles. Stiftsamtmannen vedtok at «Bilen skulle eskorteres av både brannmenn og politi og slepes av to hester gjennom byen til Ekserserhuset på Engen». Bilen fikk ikke kjøre fortere enn 20 km i timen, noe som resulterte i at unger hengte seg på når Windhoffen var ute og kjørte.

Kjørte med ridepiske

Eivind A. Pedersen kom fra København til Bergen i mars 1909 og fikk som første jobb å kjøre No 1, senere endret til O-1, for agent Ruth Paasche.

– Han ville stadig ut og kjøre med sin vakre forlovede. Når vi sneglet av sted med alle ungene på slep, må vi ha sett ut som det rene karnevalsopptog. Kjæresten følte seg sjenert, og Paasche hadde ikke annet å gjøre enn å anskaffe en ridepiske som ha truet med når svermen ble for tett.

Returnert til Tyskland

Det tok sin tid før Paasche fikk solgt en bil. Skipsreder Torkildsen på Hop vågde å bestille en Windhoff og ga agent Paasche et forskudd på 3000 kroner. Bilen kom i 1910, men jomfruturen opp til Hop gikk ikke helt etter programmet. Bilen hostet og harket og stoppet der det passet best. Motoren var for liten til det tunge karosseriet. Fremme på Hop ville skipsrederen verken se eller ene bilen som nok var bygd for flate landeveier. Bilen ble returnert til Tyskland, men Paasche fikk beholde pengene. Torkildsen sikret seg senere en Renault hos en agent i Ålesund. Den hadde skipsrederen glede av i mange år.

Plakat laget i forbindelse med 25-årsjubileet for Bergens første registrerte bil 1933. Foto Justismuseet, Digitalt Museum.

Fiasko for turistbil

Neste bil var også en Windhoff, bygget som turistbil med fast tak og sidegardiner. Hotelleier Sandven i Norheimsund hadde bestilt den for å bruke den som turistbuss mellom Trengereid og Hardanger. Pedersen kunne ikke være med på transporten ettersom personer under 25 år ikke hadde lov til å drive landeveiskjøring. Transporten til Trengereid foregikk med tog, men turen videre ble et mareritt. Den nådde frem til Norheimsund, men trukket av to hester. Bilen ble aldri brukt.

Trist skjebne for Bergens første bil

Første bil til Bergen kom allerede i 1898.  Det var en liten, åpen vogn som tilhørte kjøpmann Harmens i Kalfarlien. Den skulle kjøre turister mellom Voss og Stalheim, men i likhet med Windhoffen hadde den altfor svak motor.

Skysskarene på Voss likte ikke bilen. Den bråkte og skremte hestene deres. Ikke rart den ble kalt «Uhyret frå Vossestrondi». En dag skjøv skyssekarene bilen i elven, og dermed var bilens opphold på Voss over. Den ble kjørt med jernbanen til Bergen og plassert i hagen til kjøpmann Harmens, som ville ha hundre kroner for kjøretøyet. Bilens skjebne er uviss.