Søndag 28. januar 1917 ble Vestlandets første vinterrace for biler arrangert på Nordåsvannet. Blå himmel og 5-6 kuldegrader lokket anslagsvis 20 000 mennesker til vannet for å se biler frese av gårde i nærmere 120 kilometer i timen! Toget mellom sentrum og Fjøsanger var overfylte, og ekstratog måtte settes opp. – folk hadde stuet seg sammen i den grad at konduktørene ikke klarte å albue seg frem gjennom alle vognene, skrev Bergens Aftenblad etter bilracet.
– Det var en hard vinter med mye snø og is. På bilen fikk både private og yrkessjåfører anledning til å prøve sin ferdighet. Rett som det var hendte det at bilene virvlet rundt som karuseller hvis en bremset litt for hardt, skriver Eivind Andreas Pedersen i boken «Pionéren bak rattet forteller om bilene i Bergen i de første 40 år: minner og episoder», som kom ut i 1951. Dette var en virkelig øyenvitneskildring, for Pedersen var medarrangør av racet, som han i boken karakteriserer som knirkefritt avviklet. – det var et begeistret publikum, forskjellige bilmerker fikk prøve seg, og den hardeste dysten stod mellom Itala og Studebaker, som begge kom opp i en fart av 120 km i timen.
Pedersen skriver levende om arrangementet: – Med bange anelser kjørte jeg ned på isen, der det var svart av folk. På veien oppover hadde jeg sett karavaner av fotgjengere, kaner, sluffer, av alt som kunne gli. Går dette godt, går alt godt.
Orden og disiplin
Pedersen kjørte straks en inspeksjonsrunde langs publikumsrekkene, for her gjaldt det å holde orden og disiplin. Dette hadde jeg påtatt meg overfor myndighetene, og alt måtte settes inn på å unngå konflikter med politiet, som ga oss en slik sjanse til å vise hva vi dugde til.
Isen var flott, og solid nok for både tog og biler. En reklamebil fra Kristiania måtte Pedersen sette i gang klappjakt på. – De som kjørte den, tenkte vel: – Her kommer hovedstaden, vi kjører hvor vi vil.
20 000 var vilt begeistret
Publikum trengte også på for å se hvem som ble først, men litt forklaring og kjøring frem og tilbake på begge sider av banen var tilstrekkelig til at skjønte hvor farlig det var hvis en av deltagerbilene skar ut av banen. etter denne opprydningen gikk løpet helt flott; et publikum på ca. 20 000 var vilt begeistret og hadde en dag av de sjeldne.
Lørdag 27. januar, dagen før løpet, skrev Arbeidet: – Den slags kappkjøring har aldri foregått her før og det kan da iallfall påregne «nyhetens interesse», forresten må det bli ganske kjekt å se hvor biler «tøffe» i vei med størst mulig fart, den alminnelige maksimalfart er jo ikke særlig imponerende. Blant bileierne har løpet visse vakt interesse idet der er anmeldt ca. 20 biler. Der starter en bil ad gangen, «flying start» og den distansen som det blir tatt til for blir ca. 2 km.
Bergens Aftenblad skrev i sin forhåndsomtale: «….og selvsagt vil en mengde mennesker strømme til Nordåsvannet i morgen for å se automobilene flyge henover den blanke isflate».
Motorsykkelløp på Nordåsvannet 5. februar 1922. At det også skulle være biler med på stevnet er ikke tatt med. Annonse i Morgenavisen.
Ville gjenta suksessen fem år senere
Fem år senere, 6. februar 1922, ble suksessen gjentatt. Strålende sol og 7-8 kuldegrader og mellom 12 000 og 14 000 tilskuere. Tog etter tog tømte sin last på Fjøsanger. I tillegg kom mange til fots eller med de flere hundre kjøretøyene som kom i tillegg til 17 biler og 15 motorsykler stilte til start. Folk strømmet til, «men trass i hjelp fra politi og militæret var det uråd for arrangørene å få publikum og de kjørende til å skjønne at vedtektene måtte overholdes på det nøyaktigste», skriver Eivind A. Pedersen. Både solo- og sidevognmotorsykler stilte til start. Løpene hadde start og mål i Fjøsangerbukten og var 7 og 8 km lange.
– Det er av overordentlig stor betydning at publikum under alle kjøringer holder seg borte fra banen. Hurtigheten blir svimlende, og en ulykke kan lett skje, skrev Morgenavisen advarende dagen før racet. Underoffiserskolen stilte med elever som vaktmannskaper. Farten skulle måles over en distanse på 1000 meter med et tilløp på 2000 menter og 1500 meter til å bremse på.
Fikk jernstang inn i lungen
Under stevnet tørnet to biler sammen. Halvor Kirkesæther med sin Renault kom for langt ut i banen slik at han kjørte rett imot neste heat. I dette heatet kjørte Hans B. Fasmer med sin Buick, som idet kan rundet odden i Kråkenes fikk se Kirkesæther komme like mot seg. På høyre siden hadde Fasmer en konkurrent, men han dreiet likevel over til den andre siden og regnet med at konkurrenten ville gjøre det samme.
Bilene var imidlertid kommet for nær hverandre og et sammenstøt kunne ikke unngås. Heldigvis ble det ingen frontkollisjon. Kirkesæthers bil traff Fasmers bil ved bakhjulet så kraftig at både Kirkesæther selv og hans frue, Dagmar Astrid Christophersen Kirkesæther, ble slynget ut. Selv slapp han fra ulykken uten mén, mens fruen måtte kjørestil sykehus alvorlig skadet. Hun fikk brystkassen skadet da en jernstang trengte inn i lungen.
Også under motorsykkelløpet skjedde det et par mindre uhell. En syklist fikk klærne sine antent og noen smågutter fikk noen skrammer.
Billøpet ble straks avlyst.
Dagens omtale 6. februar 1922 av ulykken under racet på Nordåsvannet.
– Bilene var et «attpåsleng»
En av deltakerne, Carl O. Carlsen, skrev I Bergens Tidende 7. februar 1922, under tittelen «Frimodige ytringer. Ulykken på Nordåsvannet»: – At der fra bilinteressert hold var fremkommet ønske om også et billøp, og at dette var forsøkt arrangert sammen med motorsykkelklubben, var intet å si på hvis det hele hadde vært bedre ordnet enn det var. Imidlertid var både mitt og de fleste andre bilisters inntrykk at bilene var noe «attpåsleng» som de ikke var så særlig nøye med. Arrangørenes interesse konsentrerte seg særlig om motorsyklene, og vi måtte vente, uten engang å få en eneste rettledende beskjed fra dem som skulle være ledere. Det viste seg også at da bilene endelig skulle starte, var spenningen betydelig redusert og det hele gikk nokså upresist for seg. At ingen større ulykke inntraff er ikke de arrangerende å takke for, heller ikke publikum, som alltid viser uforsiktighet.
Carlsen kommenterer Morgenavisens ord om at «Arrangørene ikke kan lastes for ulykken». – Jeg er ikke helt enig, for hvis alle deltakere hadde fått spesielle instrukser, så hadde hr. Kirkesæther neppe kjørt tilbake. At hr. Fasmer intet kan bebreides, er noe vi alle vet, og jeg tør påstå at uten hans snarrådighet og kaldblodighet – en nødvendig egenskap for en motorkjører – hadde ulykken sikkert fått et betydelig større omfang.