Solheimsmyren var i mange år en landlig idyll. Bare Vossebanen forstyrret freden. I 2002 var det imidlertid over og ut for de fem bygningene. Der firbeinte før hadde gresset overtok salg av firhjulinger.
Solheimsmyren lå under Solheim hovedgård fra første halvdel av 1800-tallet. Bruket hadde gårdsvei ut til Fjøsangerveien og hadde vannrettigheter i Solheimsvannet. Bygningene lå rett overfor Solheim kirkegård.
-Ifølge matrikkelen 1886 er Ole Mikkelsen fra Fana eier av gården, med matrikkelskyld 1 mark og 26 øre. I folketellingen for 1900 bor han på gården sammen med sin kone Sofie, deres sønn Mikal, drengen Lars, piken Berthine og de gamle foreldrene til Ole. Familien dyrker korn og poteter, og har krøtter i fjøset, forteller en artikkel på Bergen Byarkiv.
Historien til det gamle gårdstunet kunne imidlertid blitt avsluttet mye tidligere: Solheim og Mindemyren ble nemlig planlagt som industriområde allerede etter at Årstad herred ble innlemmet i Bergen i 1915. Solheimsmyren gård ble solgt fra Ole Mikkelsen til Johan og Waldemar Hansen samme år. De bygget notfabrikk og reperbane like sør for våningshuset. Repslageriet brant i 1996.
Pendlere bodde i løen
Gårdshusene på Solheimsmyren ble liggende i klem mellom Solheims Mekaniske Verksted og Gjerdefabrik AS, Fagerheims Fabrikker og gartner Nygaard. Løen ble lenge brukt til boliger for pendlerne som arbeidet på notfabrikken. Da Kanalveien ble bygget, kom løen i veien, og ble revet.
Våningshuset på Solheimsmyren gård ble revet i 2002.
I 2002 var tiden er i ferd med å renne ut for det gamle gulmalte våningshuset på Solheimsmyren, med adresse Fjøsangerveien 66. Det lå inneklemt mellom store næringsbygg. Byrådet hadde i februar gitt rammetillatelse for rivning av bygningene på eiendommen med unntak av våningshuset. Vedtaket åpnet for at huset kunne flyttes til annen egnet tomt i området. Samtidig ble det godkjent oppføring av nytt bilanlegg på eiendommen. Vedtaket ble påklaget, og byråd for miljø og byutvikling kom etter ny vurdering til at verneverdien for våningshuset ikke var tungtveiende nok til at det burde kreves bevaring på stedet, med de konsekvenser det ville ha for bygging av bilforretning.
Ikke til Hordamuseet
Et alternativ som var oppe var å flytte huset til Hordamuseet. En del av den verneverdige bygningsmassen på eiendommen forsvant imidlertid da reperbanen brant i 1996. Flytting av våningshuset til annet sted vil redusere verneverdien ytterligere.
