Livet på Lea Hall ble et pengesluk for Erik Grant Lea

Vinterhagen i Lea Hall i 1917.

I 1917 var Erik Grant Leas forretningsimperium på topp, men selv for byens rikeste mann var livet på Lea Hall et pengesluk av en annen verden. Livet på toppen av Finnbergåsen kostet 120.000 kroner året, eller fire millioner 2017-kroner!

I 1915 kjøpte Erik Grant Lea Gerdt Meyer Bruuns eiendom i Finnbergåsen og kalte Bruuns palasslignende hus Lea Hall. Den 40 mål store eiendommen ble parkmessig beplantet og kalt Leaparken. Han kjøpte alt land ned til Solheimsvannet og eide snart store deler av Mindemyren og hele Finnbergåsen. En tid var han byens neststørste landeier, bare kommunen hadde mer.

Erik Grant Lea i sine velmaktsdager i 1917.

Rederier, banker og forsikringsselskaper

Erik Grant Lea (1892-1979) vokste opp på Nordnes og gjorde det stort både som skipsreder, bankier, assurandør og brukseier. Faren, som var translatør, hadde vært i Amerika og sloss mot indianere. Erik fikk sitt andre fornavn etter nordstatsgeneralen Ulysses Grant. På det meste eide han 10 rederier, egen bank og tre egne forsikringsselskaper.

16 år gammel begynte han som kontorist i shippingfirmaet Kjær og Isdahl, hvor han avanserte til kontorsjef. Han kjøpte sitt første skip i 1914, og i 1915-16 kjøpte og solgte han skip for 30 millioner kroner. Han solgte alle selskapene sine i 1918 og brukte pengene til blant annet oppkjøp av forsikringsselskaper. Han hadde 500 forsikringsagenter i tre verdensdeler. Selskapene ble solgt – og kjøpt tilbake. Etter krigen stupte markedene, og i 1921 ble selskapene slått konkurs. I 1922 solgte Bergens Kreditbank hans pantsatte bolig Lea Hall og de omliggende 40 mål park.

Hilda Lea, Erik Grant Leas hustru fotografert i 1917.

«Indisk prinsesse»

Erik Grant Lea seg i 1916 med Hilda Constance, født Connor (1889-1960). I Bergen ble det hevdet at hun en indisk prinsesse som var slekt med den russiske tsar. Hilda var født i India. Hun hadde indisk mor med adelig bakgrunn og britisk far. Ho hadde vokst opp i stor luksus, først i India og senere i England.

Før Lea flyttet inn i Lea Hall bodde han på Hop, i et hus han kalte Bangalor, etter Bangore i India, der Hilda Constance vokste opp. Han hadde kjøpt Lea Hall før han giftet seg med henne, men han ville vente med å flytte dit til krigen var slutt.

Måtte først bli millionær

Lea ville ikke ha sin tilkommende til Bergen før han hadde slått seg opp som millionær. Våren 1916 fikk hun klarsignal om å komme. Han fikk sin mest betrodde mann, kaptein Halvorsen, til å reise til Marseille i Frankrike og hente henne. 6. august 1916 kom Hilda Connor til Bergen med gamle Venus. Lea sendte en ny, stor bil, en Jefferey, den største som var sett i byen, for å hente henne på Skolegrunnskaien. Selv red han til sentrum. På kaien byttet de plass slik at Lea kunne ta bilen hjem igjen.

Det første møtet ble en skuffelse. Da de så hverandre i 1912, var hun en ungpike på 23 år, nå var hun en voksen dame, sågar en verdensdame, på 27 år. Hun hadde rike erfaringer fra selskapslivet, mens han hadde levd nærmest som en asket. Han var dessuten tre år yngre. «De første timene følte han seg nærmest sky overfor denne selvsikre, vidunderlig vakre og eksotiske vesenet».

Kirken var under reparasjon, så de måtte gifte seg i kommunehuset. Da Lea skulle kjøre inn porten, var han uheldig og traff en portstolpe. Etter en tur hjemom på Hop gikk turen til Håkonsgaten hvor Lea senior holdt bryllupsmiddagen for familie og gode venner.

– En vakker dag blir du lurt opp i stry

– Du kommer til å få mye å kjempe med, Erik. Du er altfor godtroende overfor folk som smigrer deg. En vakker dag blir du lurt opp i stry, sa faren i bryllupstalen.

Etter noen uker på Hop fikk fru Lea se huset øverst i Finnbergåsen. – Hvorfor flytter vi ikke inn med det samme. Når vi eier huset likevel. Det er jo et sånt hus jeg er vant å bo i…

De ble enige om å flytte inn på Lea Hall til julen 1916. Deres nye bolig skulle de kalle Lea Hall, et storslagent hus på nærmere 800 kvadratmeter, med flere tårn og meget fasjonabelt interiør. Her var alt stort, flott og dyrt. Hilda Lea var dyr i drift, men hun hadde smak. Hagen ble utvidet til park på 40 mål. Det ble laget utsiktsplasser, plantet og sådd, anlagt veier og hekker. Lea fikk anlagt sin private badedam.

Lea hadde en tanke med den store parken. Han regnet med at hele området ville bli utbygd med boliger. Da ville han beholde en rommelig hage selv og spandere parken på kommunen.

Lea Hall slik det slottslignende huset så ut da Erik Grant Lea eide det.

120.000 kroner året for «livets opphold»

«Livets opphold» på Lea Hall kostet 120.000 kroner året. Lea hadde gartner og altmuligmann, i huset jobbet tre piker. Hilda La ble en pryd for sitt hjem, og som venninne var hun fullkommen. En skikk hun hadde med seg var at hun alltid lot seg selv servere først under selskaper. Bare utsøkte gjester slapp inn, som den britiske konsul Dick og frue, stadsfysikus Geirsvoll og frue, professor Helland- Hansen og frue, banksjef Bonge og frue.

Et av diktene i det 180 centimeter lange dikteposet som Lea-kontorene husdikter skrev til festen 23. desember 1917.

I disse dager for hundre år siden, 23. desember 1917, var Leas ansatte samlet på Lea Hall for første gang. Det ble stor fest, med taler og sanger. Kontorene hadde en husdikter, som laget en sang som var 180 centimeter lang. Det var vers til de fleste, også til sjefen selv. Når hoffpoeten her hyller sin sjef for hans rettsinn og iver etter å glede andre, så var det nok ærlig ment.

Inviterte på gratis sirkusforestilling

Et eksempel: en sommerdag med mange gjester på Lea Hall var gjestene ute og spaserte da de fikk lyst til å besøke et sirkus i nabolaget. Lea tok kontakt med direkten og bad om en ekstra forestilling. Sirkuset hadde imidlertid hatt sin siste forestilling. Lea snakket med de ansatte. Det ble en ny forestilling. Lea åpnet dørene med stor festivitas og inviterte publikum til gratis forestilling. Lea nøt forestillingen som et barn. Dette var første og siste gang han var på sirkus.

Til daglig bruk hadde Lea en sportsbil, men han ble raskt lei av bilene. Han ble i dårlig form av å bruke dem. På Lea Hall hadde de hester, sleder og vogner. Når fru Lea skulle i besøk, brukte hun ofte hest og vogn, eller slede. Gartneren var kusk.

Levde et asketisk liv

Lea levde et asketisk liv. Han løp på Ulriken og møtte venner i hytten «Stormfuglen» eller en annen hytte. Han kunne løpe hjem, ta hesten ut av stallen og ri en times hardt ritt. Etter en kald dusj inne eller dammen dro han på kontoret, uten frokost. Han sa at få i Bergen frøs og sultet mer enn han i disse årene.

I 1917 var Erik Grant Lea på toppen av sin karriere. Han hadde et av verdens største skipsrederier, over femti ansatte bare på kontorene, han eide banker, hadde over 500 forsikringsagenter bare i Norge.  Banksjef Bonge i Bergens Kreditbank anbefalte Grant Lea å dra til Wall Street. Lea takk for rådet, men han ville bli i Bergen og skape et shipping- og finansimperium her.

Fru Lea ville ikke selge Lea Hall

I 1918 fortsatte suksessen, men Lea var ikke lykkelig. Han løp på Ulriken og tok seg ut fysisk. En natt gikk han til Os og tilbake mens han tenkte og grublet. Han begynte å få avsmak for penger. En dag ut på sommeren kunne folk lese i avisene at Lea hadde kvittet seg med alt – unntatt Lea Hall. Ekteparet dro til København og moret seg noen uker.

Vel hjemme fikk han et smigrende tilbud på Lea Hall. Solgte han, kunne de dra på jordomseiling, komme hjem uthvilt etter et år eller to, med millionene i behold. Fru Lea var imidlertid imot. Hun elsket Lea Hall. Hun hadde grodd fast i Bergen og fått sin omgangskrets her.

Kjørte på og drepte eldre kvinne

Etter noen måneder angret Lea på at han hadde solgt selskapene. Uten å ha noe å gjøre var han ganske uregjerlig. En kveld han var ute og trimmet på sykkel kom han ned Fløenbakken fra Haukeland i full fart. En dame kommer mot ham, og plutselig løper hun tvers over veien og fremfor sykkelen. Leas tverrlegger styret og får en himmelfart på 10-20 meter. Da han kommer seg på bena, nokså groggy forresten, ligger damen død. Sykkelstyret hadde truffet henne i hodet.

Ambulanse blir tilkalt fra Haukeland, men mannskapene kan bare konstatere at hun er død. Damen var søster til en tidligere banksjef i Bergen, en av dem som ikke kunne fordra Lea. Han var imidlertid meget medfølende da Lea oppsøkte han. Lea fikk en bot på 50 kroner.

Offisielt var saken ute av verden, men ikke for Lea personlig. Etter et halvt år fant han tiden inne til å jobbe igjen. Formannen for konsortiet som hadde kjøpt opp selskapene kom og spurte om han kunne tenke seg å kjøpe selskapene tilbake. Regnskapene så bra ut, så Lea kjøpte dem tilbake på nesten like høy sum som han hadde fått for dem.

Dette var Leas store tabbe. Hand rev imidlertid tilbake alle konkursbegjæringer og hadde trolig klart seg hadde det ikke blitt nedgangstider.

1922: en datter og slutten for Lea Hall

I slutten av 1921 dro fru Lea til sine slektninger i Skottland. Hun hadde abortert flere ganger, og legen mente det skyldtes klimaet i Bergen som hun ikke hadde tålt noe særlig godt. Håpet var at noen måneder i Skottland før fødselen kunne sikre at hun fullførte svangerskapet. På nyåret 1922 fikk fru Lea dobbeltsidig lungebetennelse. Det stod om livet, og Lea ble bedt om å komme øyeblikkelig. Før han reiste med englandsbanken gikk han til Bergens Kreditbank med nøklene til Lea Hall. De skulle selge hvis de ble nødt til det, men ikke før under 450.000 kroner. Banken hadde imidlertid pant i huset.

10. mars 1922 fødte fru Lea en datter som ble døpt Sunniva. Han mørk i huden som moren og ble snart familiens midtpunkt. I slutten av mars skulle de dra hjem til Lea Hall, og Lea skrev til Kreditbanken og bad dem utlevere nøklene. Beskjeden fra banken var at de hadde solgt eiendommen til Bergen kommune for 250.000 kroner. Banksjefen var ille berørt, men sa at de ikke hadde noe valg. De trengte pengene. Innboet auksjonerte Lea bort. De hadde ikke så mye plass i leiligheten de flyttet inn i. I 1925 begynte familien et nytt liv i Gjølanger i Sunnfjord.

Skrift i kursiv: tekst hentet fra boken «Fra gull til grønne skoger: historien om Erik Grant Lea» av Norvald Tveit, Gyldendal, 1972.