Erik Grant Lea (1892-1979) var for hundre år siden en av Bergens rikeste og største eiendomsbesittere. Han eide store deler av Finnbergåsen, mellom Inndalsveien og Solheimsvannet. Lea opprettet Leas Byggeselskap AS og engasjerte arkitekt Olai Schumann Olsen til å utarbeide reguleringsplan. Det skulle bygges en luftig og moderne «haveby» med eneboliger og rekkehus omgitt av store hager, parkanlegg og brede gater.
Erik Grant Lea i sine velmaktsdager i 1917. Året etter raknet impereriet og kommunen overtok Lea Hall og de store eiendommene i Finnbergåsen.
200 dekar bugnende kornåkre
I flere år hadde han gått med planer om å bygge arbeiderboliger med en liten hageflekk foran. I mellomtiden fikk han pløyd opp store områder og dyrket korn. Ett år var avlingen på hele 50 tønner. En tønne tilsvarer omkring 4 dekar. Det vil si at 200 dekar med bugnende kornåkre var å se mellom Minde og Kronstad.
Grant Leas eiendom og reguleringsplan ble i 1918 overdratt til Bergen kommune for et svært rimelig beløp. Rettighetene til Solheimsvannet fikk kommunen vederlagsfritt. Planen ble bearbeidet fordi kommunen mente at den la opp til for få boliger.
Bygget tettere, men med bedre kvalitet
I 1921 vedtok bystyret en bearbeidet utbyggingsplan som boligarkitekt Jon Knudsen hadde utarbeidet. I alt om lag 100 leiligheter ble bygget fra 1922. Den nordøstlige delen av Finnbergåsen tok private utbyggere seg av. Her kom 180 leiligheter som stod ferdig fra 1930. Det ble bygget mye tettere enn Schumann Olsen la opp til, men boligene fikk mye høyere kvalitet enn de kommunale boligene som var bygget tidligere.
Bystyremedlemmet som fikk Lea til å gi fra seg rettighetene til Solheimsvannet vederlagsfritt kom tilbake og spurte om Lea kunne vise borgerånd og selge kommunen de store tomtearealene han hadde. Lea ville selv realisere arkitekt Schumann Olsens reguleringsplan for Finnbergåsen. Etter mye om og men ga Lea etter og solgte 3 kroner og 50 øre kvadratmeteren. Han solgte ene og alene for å gjøre kommunen en tjeneste, vel vitende om at her ga han fra seg noe som i fremtiden ville bli verdt en formue.
Her var det flere hundre mål med bugnende kornåkre før utbyggingen. Barn fotografert foran de nyklassisistiske selvbyggerhusene i Hjelms vei ca. 1930. Fotograf ukjent. Arkivet etter Byarkitekten, Bergen Byarkiv.
N. Ellingsen AS Kolonialforretning i Finnbergåsen Handelshus lå sentralt i området. Foto Gustav Brosing, Gustav Brosings samling, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Evig takknemlig kommune
– Kommunen vil være Dem evig takknemlig, hadde kommunens representant sagt da Lea noen år tidligere solgte Finnbergåsen for en meget lav pris. Kommunen benyttet Leas reguleringsplan. Når Lea senere i livet tok turen oppom strøket, syntes han de små boligene med hageflekk foran var hyggelig. Han syntes tross alt det var morsomt å se at han hadde satt sitt preg på et strøk i sin barndoms by.
Våren 1922 holdt Lea auksjon over innboet på Lea Hall. Det ble en av de største auksjoner i Bergen til da. Lea var oppom, mens konen ikke orket. Innerst inne gråt Lea over dette store herskapshuset. Det hadde vært for dyrt å holde. Hadde han fått en anstendig pris, ville han vært glad til.
Det krydde av folk i kjempehuset. Mange kom for å kjøpe, like mange for å se. Det lå en sensasjon i å se hvordan en fallen storhet holdt sitt hoff. Lea Hall hadde i manges bevissthet stått som jobbetidens forjettede palass. Lea-familien hadde samlet seg skatter på jorden, det er sikkert. Alt innbo var dyrt og smakfullt, alle pyntegjenstander verdifulle. Kostbar kinesisk porselen gikk for en spottpris.
Finnbergåsen i 1924. Om lag 100 leiligheter ble bygget i området fra 1922. Ukjent fotograf. BS-samlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Selvbyggerhusene i Finnbergåsen, tegnet av boligarkitekt Jon Knudsen, under bygging ca. 1930. Fotograf ukjent. Arkivet etter Byarkitekten, Bergen Byarkiv.
Kommunen fjernet Lea-navnet
Kommunen, som hadde gjort så god forretning på å handle med Lea, fjernet Lea-navnet på virksomheten øverst i Finnbergåsen. Det ble Solhaug hjelpeskole for evnesvake barn og Solhaug park, navnet som den forrige eieren, Gerdt Meyer Bruun, hadde gitt eiendommen. På folkemunne het parken imidlertid fortsatt Leaparken.
I år, 96 år etter at kommunen sikret seg Lea Hall og den store eiendommen i Finnbergåsen, får Erik Grant Lea en slags oppreisning fra kommunen: den nye barnehagen som åpner i Lea Hall til høsten får navnet Leaparken barnehage.
Ga indianergjenstander til Bergens Museum
Grant Lea ga også store summer til flyktninger og katastroferammede samt til allmennyttige tiltak i Bergen. Takket være Erik Grant Lea kan vi på Bergens Museum se en stor samling etnografiske indianergjenstander som en amerikansk lege som hadde amputert beinet til Leas far etterlot seg. Enken ville selge gjenstandene til museer, men ingen ville kjøpe. Da meldte Grant Lea seg, kjøpte gjenstandene og overlot dem til Bergens Museum.
Beholdt sagbruk i Sunnfjord
Kreditorene hadde imidlertid ikke overtatt alt Grant Lea eide. I Gjølanger i Fjaler i Sunnfjord hadde han et lite sagbruk som var eid av Leas bank, men som ingen så verdien i. Her startet han og familien i 1925 en ny tilværelse med sagbruk, mølle, butikk, dampskipskai og privat elverk. Grant Lea drev med skogplanting, demmet opp van og drev kalkbrenneri.
Giftet seg med butikkdamen
I 1950 brant flere av eiendommene ned til grunnen. Lea var underforsikret, men klarte å reise seg igjen. Konen Hilda døde i 1960 og Grant Lea giftet seg senere med Hildur Tyssedal, som hadde jobbet i butikken hans.