Frank Aarebrot (19.11.1947-9.9.2017) vokste opp som enebarn i St. Sunnivas vei på Kronstad. Han fikk tidlig interesse for historie og holdt foredrag både for familiens hund og klassen. Hun fikk Ng i kroppsøving, men var full av påfunn. Bare Frank syntes det var morsomt å presentere et liksombrev fra kommunen om vannstenging like før morfaren skulle ha familiebesøk og bøtter og badekar ble fylt med vann.
Biografien «Frank Aarebrot – Hele Norges Professor» av journalistene Liv Skotheim og Martin Larsen Hirth er i høst utgitt på Vigmostad & Bjørke i Kanalveien. Den lettleste og engasjerende boken er først og fremst viet den eminente historiken, professoren og foreleseren. Andre kapittel, «En lesehest fra Kronstad», er imidlertid viet Franks oppvekst som enebarn på Kronstad sammen med foreldrene Knut og Borgny. Historien om barne- og ungdomsårene forteller at vi har å gjøre med en meget begavet, men også litt spesiell, gutt.
Klatret opp branntrapp for å se sønnen før visittiden
Det var et meget ønsket barn som ble født på Kvinneklinikken søndag 19. januar 1947. Borgny hadde mistet tvillinger i svangerskapet året før. Det var strenge besøksregler på KK den gang, men den ellers så forsiktige Knut Aarebrot ville se sin nyfødte sønn før visittiden. Han oppdaget en branntrapp langs husveggen, fant en åpen dør og kom inn på rommet der Borgny og den nyfødte gutten lå.
Knut og Borgny (født Hansen) giftet seg i Mariakirken i maidagene 1945 og bosatte seg i St. Sunnivas vei på Kronstad. Huset med to små leiligheter ble bygget av Knuts foreldre i 1931. De bodde i første etasje, Frank og foreldrene i andre etasje. De hadde også et kvistrom på loftet.
Den lille gutten ble døpt Frank Henrik. Borgny ville helst kalle han Jan, mens Knut ønsket Frank, hans eget mellomnavn, og Henrik etter faren. Slik ble det. Frank Aarebrot førte etternavn og to generasjoners fornavn videre.
Hjemmeværende mor
Boken forteller om et hjem innredet med solide tremøbler og velfylte bokhyller. En engelsk gyngestol og en grøt fløyelstrukket sofa med høy rygg prydet stuen. Borgny satte sin ære i å gjøre det pent og koselig i hjemmet, med nystrøkne gardiner og friske blomster i en vase på eikebordet i spisestuen.
Hun var også pen og pertentlig i klesveien. Borgny hadde i flere år arbeidet i pelsforretningen C. Brandt på Torgallmenningen, men sluttet i jobben og ble hjemmeværende da Frank ble født. Knut var utdannet ingeniør og jobbet på Mjølner i Fabrikkgaten. Midt på dagen kom han hjem for å spise lunsj.
Borgny var talefør og rappkjeftet. På 1950-tallet røykte de fleste menn, men Borgny fikk både Knut og sin bror Roald til å slutte. Knut var lavmælt, veloverveid og høflig, men en kompromissløs sosialdemokrat som ville stemt på Arbeiderpartiet «om de så stilte en hest som kandidat». Frank vokste opp i et strøk der de fleste fedrene var industriarbeidere. I 1953 fikk Arbeiderpartiet 70 prosent av stemmene i valgkretsen.
Klatret opp i en kran
En god venn fra tidlig barndom var nabogutten Leif Georg Langeland, som lærte Frank å sykle og svømme. Til gjengjeld hjalp Frank Leif Georg med leksene. Ett år var de rævediltere for Kronstad Bataljon. Fritidsaktivitetene ute kunne være å fange småfisk i Landåsbekken ved Brann Stadion, ake med rattkjelke eller gå på ski på Haukelandsmyren og på skøyter på Solheimsvannet. Borgny var engstelig for guttene, for flere hadde druknet i området.
En gang klatret Frank og Leif Georg opp i en kran på det nye sykehjemmet som var under oppføring. Lettbente Leif Georg klatret helt til topps, mens Frank ikke kom lenger enn halvveis da politiet kom. Frank klatret ned og gjemte seg bak en busk, mens Leif Georg ble værende i kranen. «Kom ned, du er omringet!» sa politimannen i ropert. «Nei, ikke skyt!» skrek Leif Georg fortvilet.
Lange samtaler med hunden Munter
Frank trivdes som enebarn. Da han ble spurt om han savnet søsken, svarte han «Nei, jeg vil ha en hund». Hunden fikk han fra slektsgården i Etne. Den ble kalt Munter. Frank førte lange samtaler med hunden om bøker han hadde lest. Siden ble det hundene Tonje, Bamse og Kvikk. En av dem fikk en tragisk skjebne da den ble påkjørt og drept utenfor huset. Dette gikk sterkt inn på Frank, som følte at det var hans feil.
Medfødt sykdom
Som enebarn fikk Frank foreldrenes fulle oppmerksomhet, og Borgny tok alltid sønnens parti i krangler. Han ble dullet med; moren strøk klærne hans til han ble godt voksen. Frank var storvokst og gikk litt klossete. Borgny sa at sønnen hadde «ballettføtter». Sannheten var at Frank hadde en medfødt sykdom som også morfaren hadde. Nervefibrene fungerte ikke som de skulle og ga redusert hudfølelse, smerter og ustø gange. Men sykdommen ble aldri snakket om.
Frank hadde et nært forhold til Kjell, som var den yngste av hans fire fettere. Han bodde i Sandviken og tok hver uke trikken til Kronstad for å besøke Frank. En yndet lekeplass var «bossaren», en avfallsstasjon for industribedrifter, tvers over St. Sunnivas vei. Her fant de jernbiter og skrot som de kunne lage leker av. I motsetning til Frank og hans familie var Kjell og broren Sten alltid på Brann Stadion. De syntes det var rart at de som bodde så nær Stadion ikke gikk der.
Familiebesøk i Sandviken
Hver søndag møttes guttene i familiebesøk i Nye Sandviksvei 11 A, der Franks morfar og mormor bodde. Barna laget gjerne dukketeater under et klaffebord som alle i selskapet måtte se på. Det kunne være harde diskusjoner i besøket. Ble det for intenst, gikk morfaren bort til vegguret og trakk det demonstrativt. Nå var besøket over!
Om sommeren reiste Frank og foreldrene til slektninger på Haugen gård i Skånevik. Her fikk Frank delta i hesjing og stell av dyrene. Om kvelden kunne Frank gjenfortelle handlingen i filmer han hadde sett i Forum. Så levende fortalte han at fetterne følte de hadde sett filmen selv.
Frimerkebytte på røykfylt legekontor
Frank startet skolegangen på Kronstadhøyden småskole i Jonas Lies vei 27 med lærerinne Randi Tjugen. Dette var en avdeling under Solheim skole som ble kalt «Paviljongen». Frank gikk i ren gutteklasse med 30 elever og var både nysgjerrig og lærevillig. Han skaffet seg Narvesens spørrebøker og arrangerte spørrekonkurranser blant barna i gaten. I fjerde klasse begynte han med historie og satte lærerne fast med sine kunnskaper. Frimerker fra små barn ble en stor interesse, og Frank startet frimerkeklubb på Kronstad. Leder fra dr. Johnsen, og guttene fikk lov til å komme på legens kontor i kontortiden for å bytte frimerker. Pasientene måtte pent vente til Johnsen var ferdig med å røyke sigar og bytte frimerker.
Tydelig klasseskille
I fjerde klasse ble Franks klasse flyttet over til Solheim skole. Klasseskillet var tydelig, Frank og Leif Georg var representanter for de «pene barna» fra Kronstad, i motsetning til «Solheims-barna».
Franks yndlingsfag var historie. Han briljerte med sin gode hukommelse og ble kalt «professoren». I gym fikk han Ng. Skidagene var de verste. En skitur fra Ulriken og ned til Montana var et mareritt for Frank. Han og Leif Georg ble etterlyst fordi de ikke kom ned. Da de omsider kom, var Frank full av snø, Leif Georg uten et snøkorn. «Vi falt», sa Leif Georg solidarisk.
Madsens bokhandel i Lodin Lepps gate ble hyppig besøkt. Farfaren, Henrik Aarebrot, var typograf i BT og var også en kunde hos Madsen. Han sørget for påfyll av bøker hjemme hos Frank. Frank sugde til seg informasjon som han brakte videre til Leif Georg på skoleveien til Solheim skole. Radioen var også en nyttig kunnskapskilde. Frank var ikke bare interessert i historie og andre fakta. «Ukentlig hørte de også på det populære kriminalhørespillet God aften, mitt navn er Cox».
I 1961 begynte Frank og Leif Georg på Sydneshaugen ungdomsskole. Dette var Bergens første ungdomsskolekull, og Frank og Leif Georg kom i «eliteklassen».
Full av påfunn
Frank var lite opprørsk, men full av påfunn. Da morfaren skulle ha stort selskap, laget han et liksombrev fra kommunen om at vannet skulle slås av. Brevet ble levert like før gjestene kom, og besteforeldrene fylte bøtter og badekar med vann. Etter hvert forstod Frank at han hadde gått for langt, men foreldrene ville ikke høre på ham. Frank var den eneste som syntes spøken var morsom.
Første møte med Arbeiderpartiet
Franks første møte med Arbeiderpartiet skjedde i 1963 da han skulle skrive en oppgave om partiet på Ungdomsskolen. Han ble invitert med som observatør på et nominasjonsmøte i Årstad Arbeidersamfunn. Det ble en høylytt diskusjon, og Frank syklet fornøyd hjem. Han hadde fått mye godt stoff til oppgaven sin.
Boken forteller også om gymnastiden på Langhaugen. Frank kunne irritere over lærere som ikke hadde forberedt seg godt nok. «Aarebrot, du sitter nå der og tror du vet alt», var tysklærer Knags kommentar.
Lærer truet med tegnestifter på bukken
Verre var det med gymmen for den nær 190 cm lange og tynne kroppen. Ballspill var vanskelig, men å hoppe over bukken var enda verre. Gymlærer Engelsen mente at de som ikke kom over heften, hadde et «kastrasjonskompleks» og truet med at han skulle legge tegnestifter på bukken til på dem som hadde «kort anslag».
Frank kom aldri over, men fikk et spesialopplegg med styrketrening. Men også på gymnaset tok han det igjen i det faglige. Særoppgaven på over åtti sider var så imponerende at man på universitetet sa at han holdt hovedfagsnivå. Han fortsatte å imponere med foredrag om den amerikanske borgerkrigen. Da Kennedy ble skutt, foreleste han om alle amerikanske presidenter.
– Resevert og levde litt i sin egen verden
Frank var verken forfengelig i klesveien eller interessert i jenter. Han var hyggelig og inkluderende, men reservert. Han levde litt i sin egen verden, syntes klassekameratene.
Med russetiden er ungdomsårene forbi for Frank. Han blir student og reiser som 22-åring til USA som Stein Rokkans vitenskapelige assistent. Hjemme på Kronstad fortalte stolte foreldre om Franks utenlandstur til venner og kjente. Blant barna i gaten svirret det et rykte om at Frank var blitt ambassadør i USA.
Setninger i kursiv er hentet fra boken.