I 1818, for 200 år siden i år, ble husdyrene til den sicilianske kjøpmannen Litorio Foberti på Møhlenpris gård byttet ut med marinefartøyer på Koholmen ved innløpet til Store Lungegårdsvann. I 144 år, til 4. mai 1962, kunne folk i Årstad med utsikt mot fjorden følge med på aktivitetene på Marinens hovedbase på Vestlandet.
Danmark-Norge gikk tapende ut av Napoleonskrigene. Ved Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til Sverige. Ved juletider dette året ble alle de norske kanonbåtmannskapene permittert. Marinen satt igjen med to kanonskonnerter, elleve kanonjoller, den armerte sluppen Skarven, en proviantjakt, losjiskipet Salling Grove samt en del småbåter. En del av disse lå i Bergen. Kanonbåtene ble omsider landsatt i Dokken, der man hadde fått avtale om å få disponere en strandstrekning inntil videre. Det ble ordnet med provisoriske tak over båtene.
Første oppgave: ordne med leieavtale
3. april 1818 ble Rasmus Rossing Bull utnevnt til kapteinløytnant og overtok samme måned inspeksjonen over den Bergenske Flotilje. Hans første oppgave var å sikre en rimelig avtale om leie av grunn til jolleskur og bruke bevilgede penger til arbeidslønn og innkjøp av billigste sort materialer. Det første han gjorde var å ta Koholmen ved Nygårdsstrømmen i nærmere øyesyn. På innsiden av holmen strakte det seg et grunt dike inn mot det høyere terrenget under gården Nygård. Mot sør løp diket ut i Puddefjorden, og her stakk Nygårdsbryggen ut. Fra dette punktet gikk landeveien inn mot byen gjennom Nygårdsalleen. På den andre siden av bryggen lå en enda mindre holme, Nygårdsholmen, og et par grunner. Mellom dem ledet Nygårdsstrømmen inn i Store Lungegårdsvann.
Den sicilianske kjøpmannen Litorio Foberti (1773-1827), som eide Møhlenpris, hadde ikke noe imot å overlate Marinen det nødvendige terreng mot en passende leie. I november 1818 godkjente Marinedepartementet avtale omleie av et stykke av stranden for 100 spesidaler sølv årlig. Marinen fikk veirett over gården Møhlenpris frem til den naturlige adkomsten til nordsiden av holmen. Veien over diket ble utbedret med stein, og fra veien og sørover staket Bull opp et areal på 144 alens lengde og 36 alens bredde. Det tilsvarte 91 x 23 meter, eller knapt to dekar.
Bygde hus direkte på bakken
Kanonskonnertene heiste seil og satte kursen for Fredriksvern i november 1818, mens en håndfull daglønnere arbeidet med å få de ni bergensjollene og to stavangerjoller på land på Koholmen. De ble plassert side ved side ved stranden og klosset en fot opp fra jorden. Deretter ble det reist skur over dem. Bull skaffet tømmer og bord av billigste sortering.
Økonomien forbød utgiften til grunnmurer, så tømmeret ble plassert direkte på jorden. Takene gikk frem i en spiss, så skulle båtene på vannet igjen, måtte husene rives ned igjen. I alt ble det reist elleve jolleskur, et åpent skur, et lite vakthus – og så et plankegjerde rundt det hele. Sommeren 1819 stod anlegget ferdig.
Utstyret til båtene lå i private boder. I 1821 ble det derfor bevilget penger til å innrede magasiner på loftene i jolleskurene. Bull oppdaget imidlertid under inspeksjon at takene allerede hadde begynt å råtne og det rant vann ned på båtene. Pengene til magasiner ble derfor i stedet nyttet til 14 000 takstein. Først i 1823 stod magasinene klare til å ta imot utstyret.
Båter i elendig forfatning
I 1823 overtok premierløytnant Andreas Olaus Falch etter Bull. Han var en av fem månedsløytnanter som etter god krigsinnsats fikk fast ansettelse i Marinen i 1816. Han fikk ordre om å sette kanonbåtene i sjødyktig stand, etter grundig besiktigelse.
Den viste at båtene var i elendig forfatning. Seks år på havet og seks år under åpen himmel (og forråtnelse fra bakken) hadde gjort stor skade. Fra Fredriksvern kom båtsmann Ole Andersen Brogaard, som i ni måneder besiktiget skipene. Det ble en solid rapport. Marinens konstruktør, kaptein Louis, konkluderte etter å ha lest rapporten med at det riktigste ville være å selge hele den Bergenske Flotilje og sende inventaret til Fredriksvern.
Ingen ville kjøpe skipene
Kapteinløytnant Falch fryktet at dette ville bety slutten for basen på Marineholmen. Han foreslo at tre båter ble kondemnert og de øvrige reparert. I 1825 fikk Falch ordre om å stelle til auksjon for tre av skipene han ville kondemnere pluss ett til. Ingen interesserte meldte seg, og i 1826 ble det bestemt å hugge opp syv kondemnerte joller.
Syv av elleve jolleskur stod nå tomme. Plankegjerdet rundt skurene råtnet gradvis ned. Ved høyvann grov sjøen seg lenger og lenger inn i de nordligste skurene og tok med seg fyllmassene inni. I magasinrommene fløt det med seil, tauverk, årer, kompasser, verktøy, pistoler og mye annet. Det aller meste lå urørt slik det en gang var lagt inn.
Falch var jevnlig på inspeksjon, men han hadde ikke noe sted å gjøre av seg på holmen, så han gjorde jobben i hjemmet i byen.
Soldatene pådro seg sykdommer
I 1833 ble Falch avløst av premierløytnant Gustav Adolph Diriks. Han klaget raskt til departementet over tilstanden til skur, kanoner og soldatenes vakthus. Soldatenes forhold var så dårlige at de ble syke av kaldt og fuktig vær. «…Jeg anser det derfor for min plikt å søke å lindre disse menneskers ublide kår idet jeg herved ærbødigst utber meg det høye Departements tillatelse til å la oppføre en pipe med grue i bemeldte vakthus…» Vakthuset ble flyttet til ønsket sted og forsynt med skorstein og kakkelovn.
I desember 1834 døde regnskapsføreren, men Diriks opplyste at det ikke hastet med å erstatte ham. Kanskje ikke så rart, fordi det var lite penger å rutte med. Heller ikke Diriks kunne klage over stort arbeidspress: det eneste han hadde å gjøre i 1835 var å foreta observasjoner over høyvann og lavvann i Bergen.K
Kjøpte holmen til overpris
På 1830-tallet kom det ønske fra departementet om å overta hele Koholmen. Det var imidlertid strid om eiendomsretten til holmen og gården Møhlenpris som kjøpmann Foberti og hans nå avdøde enke Berentina Maria hadde eid. Gården stod under forvaltning av generalkonsul Storjohan, og eiendomsforholdet ble ikke klarlagt før premierløytnant J. Pleym la fremgyldige adkomstpapirer i januar 1835. I september 1836 fikk Diriks grønt lys for å forhandle om pris for kjøp av hele Koholmen. Ifølge underskrevet skjøte 13. september 1837 overtok staten Koholmen for 2550 spesidaler. Dette var en overpris av dimensjoner.
Ønsket ikke konkurranse for fløttmennene
I skjøtet fremgikk det også at det ikke skulle skysses folk over strømmen mot betaling. Grunnen til dette var at eierne av Møhlenpris og Nygård hadde en god inntekt av skysspengene over sundet til Solheimsviken og ikke ønsket konkurranse fra senere parselleiere.
Med statlig kjøp av Koholmen ble det igjen stor aktivitet på Marineholmen. Nye skur på solide grunnmurer ble ført opp. Bergens Marineetablissement ble opprettet i 1837 for å bygge kanonsjalupper og ivareta kanonjollene. Skipsbyggingen startet i 1839, og i 1844 ble skipsbyggeriets navn endret til Bergens Værft. 15 sjalupper og ni joller ble sjøsatt i 1845. En trebro var fastlandsforbindelsen til den ble erstattet med en steinbro i 1850.
I 1859 vedtok Marinedepartementet å begrense kanalen mot fastlandet med en ytre mur. Kanalen skulle utdypes i 25 alens bredde (ca. 16 meter) slik at to sjalupper kunne passere hverandre.
Midt på 1800-tallet og i 1880-årene, da man fryktet krig med svenskene, ble basen utvidet. Både flere av de store jagerne og en hel flotilje av slanke torpedobåter fikk plass her fra 1894. Det ble også opprettet rekruttskole.
I 1905 fikk Marineholmen utstikkere for torpedobåter og åtte moderne fartøyer. I 1915 fikk basen ny administrasjonsbygning. Fra august 1930 til april 1940 var Marineholmen hovedbase for nøytralitetsvakten langs vestlandskysten.
Overtatt av tyskerne
Tyskerne tok umiddelbart i bruk basen 9. april 1940, men allerede 8. mai skjedde det en eksplosjonskatastrofe med brann som jevnet det meste av anlegget med jorden. Ulykken tok livet av åtte norske brannmenn som rykket ut. Installasjonene ble gjenoppbygd, og resten av krigen tjente den som base for Bergensavsnittet.
Etter krigen var Marineholmen hovedkvarter for Sjøforsvarskommando Vestlandet til den nye hovedbasen Haakonsvern ble tatt i bruk 1962. Falken Redningskorps brukte området til 1987, da byggingen av Høyteknologisenteret tok til.
Kilder bl.a. Jon Rustung Hegland: Marineholmens historie. Enskildring av Sjøforsvaret i Bergens Distrikt 1807-1962, Gyldendal 1966.
