Fra obduksjoner i en vedbod til Gades Pathologiske Institut

Den bergensfødte legen Fredrik Georg Gade (1855-1933) ga i 1905 farsarven sin på 150 000 kroner til et legat som skulle finansiere opprettelsen av et patologisk institutt ved sykehuset som var under oppføring på Haukeland gård.  Gade var alvorlig syk og hadde fått beskjed om at han bare hadde kort tid igjen å leve. Gade kom seg imidlertid til hektene etter et par år, og ved hjelp av lån fra sin bror ble også økonomien bedre. Privatformuen han ga bort tilsvarer nærmere 11 millioner kroner i dagens kroneverdi.

Obduksjoner i vedbod

Til 1890 var obduksjonene i Bergen foretatt i en vedbod. Senere fikk undersøkelsene plass i et lite obduksjonsrom. Bakteriologiske undersøkelser ble foretatt på Pleiestiftelsen for spedalske. Dette var ikke holdbart, og midlene fra F. G. Gade gjorde det mulig å oppføre «Dr. med. F. G. Gades Pathologiske Institut» på Haukeland. Bygget ble tatt i bruk med brask og bram 15. mars 1912. Instituttet endret senere navn til Gades Institutt.

 

 

Det første året hadde instituttet bare tre ansatte, Knud Magnus Haaland,  som fikk tittelen prosektor (= underviser i anatomi eller patologi), assistentlege Sverre Sandberg og laborant Nils Underthun. Haaland er kjent som den første norske kreftforsker og arbeidet flere år i utlandet blant Europas ledende forskere innen kreft, immunologi og infeksjoner. Han tok den medisinske doktorgraden på en avhandling innen eksperimentell kreftforskning i 1909 med blant andre Fredrik Georg Gade i komiteen.

Imponerende innsats

De tre gjorde en imponerende innsats. De foretok det første året 300 obduksjoner, analyserte 320 vevsprøver og bygget opp et laboratorium som kunne analysere blodserumprøver og påvise bl.a. syfilis, og tyfoid- og paratyfoidfeber. Instituttet ble det første i Norge som utførte disse testene. Det ble utført forskning av internasjonal klasse.

Haalands assistenter gikk under navnet «Gadeguttene», og en rekke av ettertidens fremtredende overleger og professorer innen medisinen var ansatt i kortere eller lengre perioder hos ham.

Haaland og hans medarbeidere tok i bruk oppsiktsvekkende metoder for å utrydde tyfoidfeberen på Vestlandet i mellomkrigstiden.

– Døde som en utslitt, forbitret og desillusjonert mann

Haalands tid i Bergen endte imidlertid i tragedie. På mange måter ble Gades Institutt hans livsverk, men på 1930-tallet forsøkte han desperat å unnslippe instituttet og sine motstandere på Haukeland sykehus for igjen å ta fatt på forskningsprosjekter. Dette lyktes ikke. Han døde i Bergen i 1935 som en utslitt, forbitret og desillusjonert mann, kun 58 år gammel. To år før sin død fikk han Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning.

Haaland døde av hjerteinfarkt i sitt hjem i Jonas Lies vei på Kronstad  etter kort tids sykdom. I fødebyen Kopervik er han æret med en bronsebyste plassert på en opparbeidet plass, Magnus Haalands plass, som ligger like ved huset hvor han ble født.

Haalands arkiv ble i 1990 gitt til instituttet av sønnen Hans og danner grunnlag for en permanent utstilling på instituttets auditorium og kurssal, Magnus Haalands-salen.

Delt i to avdelinger

Etter Haalands død ble det ansett som uhåndterlig for en enkelt person å lede arbeidet i alle de ulike vitenskapsdisiplinene som var representert ved instituttet. I 1938 ble instituttet delt i en patologisk og en mikrobiologisk avdeling. I 1963 flyttet mikrobiologisk avdeling inn i det nybygde Armauer Hansens hus, og i 1982 etablerte patologisk avdeling seg i den nye Sentralblokken, ifølge Morten Hammerborg: Et forskningsinstitutt: dr. F.G. Gades patologiske institutt i Magnus Haalands tid, 1912 – 1937. Bergen: Gades institutt, 2012.

Levde i 28 år etter dødsdommen

Gade hadde sin legetjeneste i Kristiania/Oslo. Doktorgraden tok han i 1900 med en avhandling om «De pathologisk-anatomiske forandringer i vævene af neurotrofisk oprindelse». Han døde i Vestre Aker i Oslo 1. mars 1933, eller 28 år etter at han fikk dødsdommen.