Første skip fra BMV var «pappabåten» Bygdø

Solheimsviken da BMV startet i 1855. Trolig tegnet av Marcus Grønvold.

Det første skipet som ble bygget på Bergens Mekaniske Værksted i Solheimsviken var den første «pappabåten» som trafikkerte indre Oslofjord. I 1857, før verftet var ferdig bygget, overtok det nystiftede «Dampskibsselskabet for Forbindelsen mellom Christiania, Ladegaardsøen m.m.» hjulbåten Bygdø. Båten var et av Norges første jerndampskip; boken «Herfra går skibe» av Henrik Myran og Kåre Fasting (1955) skriver at den var den første.  Bygdø var den første båten som kom i drift da fergeforbindelsen fra Christiania ble etablert. Bygdø gikk mellom Pipervigen og Langvikbukten på Bygdøy (som den gang ble kalt Ladegaardsøen).

«Pappabåtene» var i mange år betegnelsen på båtene som gikk fra Oslo havn lørdag ettermiddag kl. 14.30 med pappaer som hadde avsluttet arbeidsuken og skulle gjenforenes med resten av familien som ferierte på ferieparadisene ved Bundefjorden, Nesodden, Hurum, Askerlandet og nedover Vestfold. Et tyvetalls båter kunne starte presis på samme tidspunkt fra hovedstaden og legge kursen sørover.

Industrireising på jordbruksområde

Historien om Bergens Mekaniske Værksted startet for 170 år siden. Solheimsviken var fortsatt et stykke utpå landet selv om Nygårdsbroen, som åpnet i 1851, gjorde forbindelsen med byen enklere. En smal vei førte fra broen over Strømmen og rundt Viken. Innerst inne snodde det seg en liten elv ut i sjøen. Nesten nede ved utløpet gikk veien over elven. Ved Strømmen hadde Oluf P. Wingaard i 1850 etablert et støperi og galvaniseringsverksted. Støperiet brant ned i 1853, men ble raskt bygget opp igjen. A. Bouilly, som hadde drevet støperi i Marken, ble da tatt opp som kompanjong, og firmanavnet ble nå Wingaard & Bouilly.

Like ved elven stod en pakkbod som tilhørte kaptein Prahl, grunnlegger av Laxevaag Værk. Boden stod på leid grunn som tilhørte gården Viken, som på den tid ble eid av jomfru Charlotte A. C. Friele. Fortsatt beitet dyrene i området. Høsten 1854 bygslet Wingaard & Bouilly fjæregrunnen. Oluf P. Wingaard var nok den som først lanserte tanken om et mekanisk verksted, men det ble Michael Krohn, som «med sin autoritet, som fremtidstro og sine store midler bar saken gjennom vanskeligheter og motgang».

Konsul Michael Krohn, Bergens Mekaniske Værksteds grunnlegger.

Michael Krohn, født i 1793, var både lokalpatriot, god nordmann og europeer på samme tid. Han tok initiativet til å starte Det Bergenske Dampskibsselskab, Bergens Privatbank, Bergen Søforsikring og mange andre tiltak som bar byen og landsdelen oppover i andre halvdel av det nittende århundre.

En gruppe fremstående menn av det bergenske borgerskap grunnla BMV hos madam Nyhus 21. april 1855. Innbydelsen kom fra konsul Michael Krohn og verkseier Oluf P. Wingaard. Tanken bak møtet var å etablere et selskap som kunne avhjelpe det «vesentlige Savn af et mekanisk Værksted paa denne Kant f Landet».

På møtet ble Bergens Mekaniske Værksted konstituert. Det ble det vedtatt å leie grunnstykkene som Wingaard & Bouilly hadde fått håndgitt hos jomfru Friele, kaptein Prahls pakkbod og to grunnstykker høyere oppe ved elven. Aksjekapitalen ble vedtatt satt til 40 000 spesidaler fordelt på 200 aksjer à 200 spesidaler. Til bestyrelse ble valgt Ludvig Ameln, Michael Krohn og Oluf P. Wingaard. 25. april ble det holdt kartforretning ved stadskonduktør Jersin og 8. mai ble det betalt 615 spesidaler i festepenger til jomfru Friele.

Det første aksjebrevet til BMV.

I bygselbrevet tinglest 12. juni heter det:

Undertegnede jomfru Charlotte A. C. Friele med beskikket kurator gjør herved vitterlig:

Å ha bygslet og arvefestet til interessentselskapet for «Det Mekaniske Værksted» ved d’herrer Oluf P. Wingaard og A. Bouilly og efterfølgende eiere og arvinger av de på grunnen opførte bygninger og innretninger, to under min eiende gård Viken i Årstads tinglag beliggende og til hinannen støtende markstykker eller grunner hvorav den første grunn overensstemmende med den av stadskonduktør Jersin under 25. april d. å. avholdte oppmålings- og kartforretning, inneholder et areal av 10 440 kvadratalen og den annen 8682 kvadratalen og hvilke grunner imot vest støer vtil anglemaker Andersens eiendom, imot syd til bekken eller elven, indtil den støter til d’herrer Wingaard & Bouilly efter festeseddel av 16. september f. å. tilbygslede grunnstykke. Imøot øst dannes grensen av sistnevnte grunnstykke og Damsgårdsveien og endeligen imot nord av Solheimsviken. Bekken eller elven forblir til fri disposisjon for verkstedet alt for så vidt som jeg selv dertil måtte være berettiget. Foruten foran anførte beskrevne grunnstykker er også stranden eller fjæren ved vannet fra kaptein Prahls pakkbod til grensen av den d’herrer Wingaard & Bouilly allerede tilbygslede fjære innbefattet under dette arvefeste…

Årlig avgift var 179 spesidaler og 40 skilling, mens kaptein Prahls pakkbod ble kjøpt for 1000 spesidaler.

Disse stod sentralt i oppbyggingen av BMV. Bilder fra boken «Herfra går skibe».

Statuttene ble vedtatt 7. juli 1855, men byggingen var da allerede i gang. Civilingeniør Fred. Hanson ble ansatt som verksbestyrer med en lønn på 1000 spesidaler i året. Hanson hadde arbeidet ved et mekanisk verksted i Gøteborg. Herfra hentet han for øvrig en del arbeidere. Både A. Bouilly og Hanson reiste til utlandet for å kjøpe maskiner. Kassaboken forteller at Bouillys reise til Gøteborg i mai 1855 kostet 118 spesidaler, mens Hansons tur til England kom på 232 spesidaler. I august 1855 kom åtte murersvenner fra Hamburg for å delta i muringen av maskinverkstedet.

Stor byggeaktivitet

Utover sommeren begynte byggene å reise seg. I august var det kranselag på smien, i september var kontorbygget kommet under sperr og i oktober fikk murerne kransøl på skorsteinen. Allerede i juni 1855 begynte utgravingen av tørrdokken, men bl.a. på grunn problemer med leveranse av stein, stod dokken ikke ferdig før i 1858.

I 1856 var det en rekke kranselag: i mai damphammerens skorstein, juni arbeiderboligen, i juli hammersmien, i august selve damphammeren og støperibygningen.

Selv om det tok lang tid før beddingen var ferdig begynte BMV virksomheten med å bygge et av de første jerndampskip bygget i Norge. Sivilingeniør Hanson var spesialist på dampmaskiner og inngikk de første kontrakter i juni 1856. Kjøpmann H. Sandborg bestilte 20. juni «en horisontal Høitryksningmaskin» på 6 HK til en pris av 650 spesidaler levert «opsat på anvisendes sted i Fløen». Noen dager senere bestilte Johan Petersen to dampmaskiner på 12 HK hver til en pris av 1200 spesidaler per stykk.

Passasjerhjulbåt

Den første ordren fikk BMV gjennom den kjente industripioneren Oluf Pihl. Det gjaldt levering av et jerndampskip til «Dampskibsselskabet for Forbindelsen mellem Christiania, Ladegaardsøren m.m.» Pihl ble senere gassverksdirektør i Christiania og bygget bl.a. vannverket i Bergen sammen med ingeniørkaptein Klingenberg.

Hanson var litt usikker på om han kunne ta imot bestillingen fra Pihl. Verftet i Solheimsviken var ennå ikke fullført. Han måtte tilstå at det hadde gitt han mye å tenke på før han hadde kommet til den overbevisning å kunne utføre arbeidet «til mine Herrers Tilfredshet». – Jeg behøver visst ikke at forsikre at jeg så vel for Deres som for min og verkstedets skyld vil gjøre dette fartøy i alle deler så vakkert og godt arbeidet, uansett at jeg ingen fortjeneste øyner at det skal vinne Deres fulle tilfredshet.

Kontrakten ble undertegnet. Skipet skulle vært 70 fot langt, 9 fot bredt over dekket, 3-4 fot dyptgående. Båten skulle drives med en direktevirkende dobbelt kondenseringsmaskin på 15 hesters kraft og være forsynt med skovlhjul. Prisen var 5600 spesidaler og avtalt leveringstid var mai 1857.

Trolig godt fornøyd med skipet

Der maskinverkstedet senere kom ble det laget en provisorisk bedding og arbeidet ble satt i gang. Skipet ble skikkelig flott, med to åpne salonger med solseil over og med plass til 50 passasjerer. Salongene var utstyrt med sofaer overtrukket med voksduk, matter på dørken og et bord, foruten «øvrige nødvendige Indretninger». Over maskinrommet, kjelerommet samt for og akter om salongene var det dekk.

Skipet ble ikke levert i tide, men BMV slapp å betale den løpende mulkten som var skissert. Selskapet var nok fornøyd.

Investorer trakk seg

Det første skipet ble ingen økonomisk suksess for BMV. Situasjonen gikk raskt fra vanskelig til prekær. Heldigvis var Michael Krohn en velholden mann. Søknaden om 10 000 spesidaler i lån fra staten ble avslått. Et forsøk på å utvide aksjekapitalen med 30 000 spesidaler ga negativt resultat. Et senere forsøk på å få inn 50 000 spesidaler lyktes bare delvis. Oluf P. Wingaard gikk trett og trakk seg ut, i likhet med stadig flere av de første aksjonærene.

Bedre gikk det da landets første private tørrdokk stod klar våren 1858. Bedriften fikk flere bein å stå på, men ikke nok. I september 1859 ble det besluttet å selge selskapets eiendommer. Det kom ingen bud. Det endte med at Ludv. Ameln, P. P. Wærness og Michael Krohn overtok verkstedet for 110 000 spesidaler. 4. august 1860 overdro de tre kontraktene til Michael Krohns to sønner, kjøpmann Wollert D. Kroihn og apoteker Lars Monrad Krohn, på de samme betingelser.

Det var vanskelig å skaffe faglært arbeidskraft, bl.a. på grunn av stor etterspørsel etter arbeidere for gjenoppbygging av byen etter storbrannen i 1855.

Solheimsviken i 1865. Tegnet av Marcus Grønvold.

Bygget arbeiderboliger

Første måned med noenlunde regulær drift, november 1856, var det om lag 80 arbeidere i bedriften. Arbeidstiden var fra 5 ½ morgen til kl. 7 aften med 1 ½ times middag, altså tolv reelle arbeidstimer.

Utpå høsten 1856 flyttet de første arbeiderne inn i den nye arbeiderboligen som var oppført på grunn festet av O. N. Løbergs sør for området som var festet på gården Viken. De fleste leilighetene hadde et værelse og kjøkken med spiskammer og innebygd sovested. Det var også rom i kjelleren og på loftet. Arbeiderne betalte 18 spesidaler i året. Til sammenligning hadde smed A. Myhre fra Horten, som var ansatt som formann i kjeleverkstedet, en månedslønn på 25 spesidaler. Han bodde nok i en større leilighet med to værelser, som kostet 24 spesidaler i året. Disse leilighetene var forbeholdt formennene.