Midt inni 1900-tallsbebyggelsen på Minde og Grønnestølen ligger det en historisk og arkitektonisk perle, Grønnestølen gård. På 1980-tallet var de fleste bygningene til nedfalls. Det lekket gjennom takene og det meste av innboet var kjørt i Rådalen eller spredt omkring.
En tomtespekulant ville trolig fjernet alt til nye prospekter. – I dag skal vi være glade for at Sam Jørgen Nordbostad fikk tilslaget på det meste av det gjenværende tunet. Med ukuelig pågangsmot har han gatt los på oppgavene. Han har gjort vern gjennom bruk til et begrep. Blant annet har utleie til studenter og turister gjort det mulig a sette bygningene i stand, skrev Årstadposten i en reportasje i august 2006. Nordbostad solgte bygningene for et par år siden.
Førte opp igjen sauefjøs
Gården besto av syv bygg. Fem av dem står på samme sted i dag. Høsten 2006 kom sauefjøsen på plass.
– Jeg er ganske sikker på at den lå ovenfor smien, fortalte Sam Nordbostad. Han hadde gravd frem det som trolig er den gamle grunnmuren. Veien som gikk gjennom tunet opp forbi sauefjøsen var nok en gang hovedveien sørover til Fjøsangerbukten.
Skulle en videre, var det nok årer og seil som var tingen. I 2007 reiste det seg et bygg på halvannen etasje, ikke for sauer, men for «bonden sjøl». I 2006 bodde Sam i det som en gang var smien. I første etasje hadde han kontor/resepsjon og bad og i andre etasje stue, kjøkken og soverom. Smien var i utgangspunktet på en etasje, men med en meter knevegger hadde bygningen fatt en andreetasje.
Les også: To hundre år med gårdsdrift på Grønnestølen
Angret på handel
Brødrene Osvald og Hans Nordvik (gift med Tordis, født Larsen) hadde ingen barn. Besteforeldrene hadde en større gård i Hardanger som de byttet mot Grønnestølen gård i 1872. De angret senere på handelen, og bedre ble ikke humøret etter hvert som innmarken ble bebygd med Minde skole og de kommunale blokkene i Fredlundveien kom, begge på innmarkene.
«Sintabonden» kalte barna i strøket Hans Nordvik. Grønnestølen gård hadde hester og kyr helt frem til 1968. Broren Osvald døde på begynnelsen av 1980-tallet, mens Hans døde i 2001.
Delte eiendommen i to
Da Hans Nordvik bestemte seg for a selge Grønnestølen gård i 1986, kom han til at det ville være en god økonomisk løsning å dele det gjenværende vernete tunet på 5,2 dekar i to. Grønnestølsveien 19, med hovedhuset fra ca. 1780 og grisehuset, ble solgt for seg, Grønnestølsveien 17 med våningshus, smie, hønsehus og driftsbygning med eiendom på ca. 3,6 dekar ble solgt til Sam Nordbostad. Hans Nordvik angret senere på avgjørelsen om a dele eiendommen.
Hadde han den gang visst at Sam skulle legge tre millioner kroner og titusener av arbeidstimer ned i gården, ville han nok solgt alt til hobbybonden fra Landås. Naboeiendommen nr. 19 hadde hatt tre eiere siden 1986 og grisehuset trenger sårt en renovering. Sam leide ut driftsbygningen, som er smakfullt innredet med soverom, flere bad, kjøkken og oppholdsrom. De seks soverommene hadde navn etter hvilken farge de er malt i. Om sommeren var det turistene som inntok gården, ellers i året ble rommene leid ut til studenter. Sam hadde først hester på gården, så høns, og 2006 var det kun den taletrengte katten Mao som rådde grunnen.
I elendig forfatning
Grønnestølen gård har vært en middelsstor vestlandsgård. De første tiårene etter 1780 ble trolig eiendommen kun nyttet som lyststed, et av de mange som var i byens umiddelbare nærhet. På begynnelsen av 1800-tallet ble driftsbygning, hønsehus, smie, sauefjøs og driftsbygning for forpakteren ført opp.
Da Sam overtok, var bygningsmassen i en sørgelig forfatning. Alle rutene var knust, takene var lekk, og i våningshuset hadde det regnet inn ned gjennom etasjene. Råtne bjelker ble byttet, jordmasser gravd ut og de enkelte bygningene pietetsfullt rehabilitert. Om våningshuset hadde dårlig tak stod det bedre til med deler av kledningen. Noe av den er trolig fra 1809, da dette huset ble bygget.
I våningshuset var det tre ovner, men her klarte Sam å redde en av dem, en Wingaard-ovn av ypperste kvalitet og utforming med dører som kan åpnes. Driftsbygningen ble revet ned helt til grunnen i 1992 og gjenreist i dagens boligkvalitet, eksteriør i 1905-utgave. 1 1994 ble eiendommen åpnet for utleie. Studentene fylte gården med liv i studietiden, om sommeren overtok turistene.
Isolert med einerbusker
Bygningen er isolert med grovmalte einerbusker mellom tømmervegg og kledning.
– Dette var en fantastisk opplevelse for meg, fortalte Nordbostad. Genialt, men arbeid bar det kostet. Det virker som livet besto av tre ting den gang, hardt arbeid for føden, pluss litt søvn. Steingardene oppe i Løvstakkens bratte fjellsider like ned mot Danmarksplass vitner om dette.
Kastet nesten alt innboet
Gamle hus inneholder ofte mye spennende løsøre, men slik var det ikke på Grønnestølen gård. Hans Nordvik hadde før overtagelse av nye eiere sørget for at atskillige containere ble fylt med gammelt antikt innbo og kjørt i Rådalen. Noen av naboene hadde overtatt kister og annet innbo, men de var ikke villige til a selge. På en fylling på gården fant Sam minner fra gården, blant annet flasker, rester av dyr og ting fra smien.
Skjøt på blink med heller
Trolig er både dørlåser, beslag til vinduene og hestesko laget i smien. Da Sam gravde ut den, fant han en stor helle der sirkler var hugget inn. Det viste seg at Hans og Osvald hadde skutt på blink med Krag Jørgensen gevær oppe i fjellsiden.
Blinken hadde bestått av fire heller. Det må ha vært litt av en jobb å hugge inn sirklene, for blinken må ha vært på ca. 1,5 ganger 1,5 meter.
Det er mye historie på Grønnestølen gård. Lønnealleen som fører inn til gården har i sin tid gått helt ned til Fjøsangerveien, og enkelte trær står igjen også utenfor gården. Den ble plantet ca. 1810-15. Blodbøken på tunet er over 220 år gammel. Store avleggere finnes i strøket.
Sentral beliggenhet
Grønnestølen gård hadde en sentral beliggenhet. Hele fem gamle veier førte inn til tunet. Hovedveien sørover til Fjøsangerbukten gikk en gang gjennom tunet. Dette var vanlig. Det var effektivt for gårdsdriften og holdt folk sammen. Også beist og folk langs veien trengte stell og drikke. Siden kom den gamle Fjøsangerveien frem til Fjøsanger hovedgård, som Grønnestølen gård en gang var en del av.
Veirett mot grusing
En av historiene fra 1920-årene fikk Sam høre fra Hans Nordvik: Bonden på Nyhaugen gård hadde ikke vei/veirett til den daværende grusede Fjøsangerveien. Det hadde Grønnestølen gård. Bonden på Nyhaugen kom flere ganger på besøk til bestefar på Grønnestølen gård for å forespørre om veirett. Svaret var nei. Tredje gang var en sondag. Hans Nordvik forteller at bestefaren kom i søndagsstasen ut på trappen da Nyhaugen-bonden kom på besøk. – Jeg har tenkt på saken. Du skal få veirett mot at du holder ved like veien med grus herfra og ned til Fjøsangerveien. De to bøndene ble enige. Grusen ble hentet med langvogn fra et grustak ved Fjøsangerbukten.
Spøkerier
Sam merket nærvær av to spøkelser. Det ene merket han ganske raskt etter at han hadde flyttet inn. Fra et kammers i andre etasje i hovedhuset hørtes det lette fottrinn, trolig fra en kvinne. Også folk som kom på besøk hørte trinnene. Når man gikk opp trappen, sluttet lyden. Lyden kom om kvelden, i 9-10-tiden, og spesielt om tirsdagen. Sam fikk kontakt med et par personer som kunne få gjengangere ut av hus og over på «den andre siden». De besøkte gården og gjorde de samme observasjoner. Først da hele andre etasje og rommene ble fjernet og fornyet/bygget om, forsvant lyden. Hans Nordvik kunne fortelle at det bodde en budeie på rommet. Hun ble gravid, men måtte gi fra seg barnet. Nå gikk hun gikk igjen for å lete etter barnet.